Ashkelon

Det er gjort arkeologiske funn som viser at det var kanaaneisk bosetning her helt tilbake til 2000-tallet fvt., men byen fikk først sin betydning da den ble erobret av filistrene på 1200-tallet fvt. Den nevnes i Den hebraiske bibelen, som en av de byene israelittene ikke hadde klart å erobre (2. Samuelsbok 1,20), og den ble aldri en del av Det gamle Israel. Ashkelon forble selvstendig helt til den ble erobret av den assyriske kongen Tiglat Pileser 3 i 734 fvt. Deretter forsvant filistrene fra historien.

Ashkelon var deretter under vekslende babylonsk og egyptisk herredømme helt til den ble erobret av Aleksander den store i 332 fvt. Arkeologiske funn har vist at byens befolkning ble hellenisert og at byen var et sentrum for dyrkelsen av gudinnen Derketo (gresk navn på den syriske morgudinnen Atargatis).

Byen fikk sin frihet under de jødiske makkabeerne, men ble overtatt av romerne i 63 fvt. I 37 fvt. ble byen langt under kong Herodes den store, som skal være født i Ashkelon. I hans regjeringstid ble det reist flere store byggverk i byen. Etter den første jødiske krigen mot romerne ble byen igjen en del av Romerriket.

I bysantinsk tid (fra 395 evt.) ble Ashkelon en kristen by. Denne perioden varte i rundt 250 år, inntil den ble erobret av muslimene i 642 evt. i slaget ved Jarmuk. Byen var deretter muslimsk helt frem til korsfarertiden (1099–1291). Korsfarerne forsøkte å erobre byen allerede i 1099, men lyktes ikke før i 1153. I 1187 tok Saladin byen, i forbindelse med slaget ved Hattin. Saladin ødela byen, men korsfarere, under Rikard Løvehjerte, tok den tilbake i 1192 og gjenoppbygget forsvarsverkene og citadellet. Byen ble endelig ødelagt av mamelukk-herskeren Baybars i 1270, og ikke gjenoppbygget.

Deler av den gamle bydelen ligger ennå i ruiner. Arkeologer har likevel trukket frem en mengde romerske statuer, relieffer, søyler og kapitéler, som viser hvor praktfull byen har vært.