Nabateere er betegnelsen på et nordarabisk folk, opprinnelig en sammenslutning av ulike nomadestammer, som begynte å gjøre seg gjeldende i fjellandet Edom på femhundretallet fvt. Rundt to hundre år senere hersket nabateerne over et selvstendig rike, med klippebyen Petra som viktigste by og handelssted, i det området som i dag er det sydlige Jordan.

Nabateerne etterlot seg ingen skriftlige opptegnelser av sin historie, men de nevnes hos flere oldtidsforfattere, som Herdodot og Josefus. Det er likevel uklart når de første gruppene kom vandrende inn i fjellandet Edom, eller deres nøyaktige opprinnelsessted i det nordlige Arabia. Noen kan også ha kommer fra ørkenområdene som strekker seg østover til Mesopotamia. Det er også fremdeles uklart hvordan fortrengningen av områdets tidligere innbyggere, edomittene, fant sted. Det er også mulig de to folkegruppene har levd ved siden av hverandre i en lengre periode før nabateernes overtok herredømmet over området. En teori er at Nebukadnesars erobring av Jerusalem i 586 fvt., da størsteparten av Judas befolkning ble sendt i eksil til Babylonia, ga edomittene muligheten til å bosette seg i de fraflyttete områdene i Juda. Denne vandringen nordover kan ha vært et resultat av press fra innvandrende nabateerne sydfra.

Den første nabateiske kongen hvis navn er overlevert, var Aretas I, som hadde makten fra rundt 168 fvt. Etter hvert ble nabateernes område utvidet til å omfatte Negev-ørkenen og områdene helt ned til Rødehavet i nord, Gaza i vest og Elat i syd.  I det siste århundret fvt. utvidet nabateerne sitt innflytelsesområde videre, og riket kom i en periode til å omfatte deler av Libanon og Syria (med Damaskus). 

Nabateerne beholdt sin kulturelle og politiske selvstendighet gjennom nesten tre hundre år. Etter hvert ble de likvel påvirket av hellenistisk kultur, ikke minst i sin arkitektur. Dette er spesielt tydelig i den vakre klippebyen Petra. I en periode skal byen ha hatt over 30 tusen innbyggere.

Nabateerne drev i mange århundrer en livlig karavanehandel mellom middelhavslandene og Saba i Sør-Arabia, og mye tyder på at deres handelsforbindelser strakte seg helt til Det fjerne østen. Krydder, røkelse og parfyme ble importert fra landene i syd, produkter fra Dødehavet ble eksportert. Handelen med landene i vest gikk gjennom ørkenbyen Avdat i Negev-ørkenen og Gaza ved Middelhavet.

Nabateerne er også kjent for sine  kunnskaper om det å drive landbruk i ørkenområder. Deres terrasser og vannsisterner imponerer fremdeles moderne forskere. Avdat (Oboda) er et godt eksempel på en slik nabateisk by, basert på både handel og landbruk. Nabateernes opprinnelige språk var en arabisk dialekt, men på den tiden da de begynte å handle med omverdenen  brukte de arameisk, også som skriftspråk. De utviklet sitt eget alfabet, som ble en forløper for den arabiske skrift. Nabateiske innskrifter (ca. 4000) på både marmor, stein og keramikk, er funnet på Sinaihalvøya, i Negevørkenen, Palestina og Syria, men også i Egypt, Hellas og Italia. Innskriftene tyder på at de hadde et utviklet rettsystem og et vel fungerende styresett. 

Nabateerne etterlot seg ingen religiøs litteratur. I tidlig tid ble deres guder ikke fremstilt billedlig, men representert symbolsk gjennom rektangulære steinstøtter, som kunne ha en slags "øyne". Kultstedene var mobile, og tilpasset et vandrende folk. I hellenistisk tid (fra 300-tallet fvt.), da nabateerne var blitt bofaste og hadde egne byer, ble det bygget templer. Fra denne tiden finnes også  billedlige fremstillinger, både på store og små gjenstander.

Vi kjenner navnene til flere av nabateernes guder og gudinner, men deres betydning og rolle er ikke alltid klar. Den viktigste gudinnen i Petra synes å ha vært al Uzza (Den mektige), som muligens er identisk med, eller representerer et annet aspekt av gudinnen Allat. Al Uzza representerte fruktbarheten, og ble i romersk tid knyttet til Afrodite/Venus, mens Allat var mer lik Athene/Minerva. Blant gudene kjenner vi Al Qaum, en krigsgud, og al Kutba, som sannsynligvis var knyttet til skriften. (Forskere er fremdeles uenige om hvorvidt dette er en mannlig eller kvinnelig guddom.) Den mest kjente guden var imidlertid Dushara, en fjellgud (fra fjellet Shara ved Petra) som var nært knyttet til kongedømmet. Nabateernes handelsforbindelser førte til at Dushara ble kjent i store deler av Middelhavsområdet, der han ofte ble oppfattet som identisk med Zeus

Det romerske teateret i Petra. av David Bjorgen/Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

I 65 fvt. ble nabateerne fordrevet fra Damaskus av romerne, og i 63 fvt. forsøkte romerne å innta Petra. Forsøket skal ha mislykkes. Nabateerne later til å ha beholdt en stor grad av selvstendighet, men måtte likevel betale skatt til romerne. I år 31 fvt. erobret den romersk støttede Herodes den store deler av nabateernes områder. I den første jødiske krigen mot romerne (66–73 evt.) valgte nabateerne romernes side, men i 106 evt. erobret keiser Trajans styrker likevel Petra og gjorde nabateerriket til en romersk provins, Arabia Petraea.  Etter hvert fant handelen i området andre veier, og Petra ble liggende i en slags bakevje. På 300-tallet forlot de siste nabateere Petra. Det finnes ingen tegn på at dette var som en følge av kamp eller katastrofe av noe slag. 

I dag står Petra på Unescos verdensarvliste, og tiltrekker seg besøkende fra hele verden.

  • Healey, John F., The Religion of the Nabataeans: A Conspectus (Leiden, Brill, 2001) (Religions in the Graeco-Roman World, 136).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.