Guden Ra-Harkhty på sin trone. Bilde fra tredje mellomperiode (cirka 1090–718 fvt.)
Solguden Ra. Louvre, Paris.
Guden Ra-Harkhty på sin trone. Bilde fra tredje mellomperiode (cirka 1090–718 fvt.)
Av .
Bronseplakett dedikert til Sextus Pompeius Maximus av hans øverste prest for solkulten.
Mithras (fra Ostia, cirka 200 evt.)
Bronseplakett dedikert til Sextus Pompeius Maximus av hans øverste prest for solkulten.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Solguder er guder eller gudinner som representerer Solen. Solens lys og varme har fremkalt både glede, takknemlighet og frykt blant menneskene til alle tider, og dens daglige «reise» over himmelen har fått ulike forklaringer. I mange kulturer har solskiven blitt personifisert og oppfattet som en mannlig eller kvinnelig guddom. Dette har gitt opphav til myter om disse solgudenes opprinnelse og vesen, og om deres roller blant gudene og betydning for menneskenes liv og skjebne.

Solguden eller solgudinnen kunne være den øverste guddommen, som Ra i Det gamle Egypt, men kunne også være en av flere viktige guder. Dette var tilfelle i Mesopotamia og i Det gamle Hellas, i Romerriket og blant aztekerne i Mesoamerika. Solens lys og varme kunne også knyttes til guddommer som ikke vanligvis regnes som solguder (Apollon).

Solguder kunne også representerte selve kongedømmet, som i Det gamle Egypt. I enkelte kulturer ble kongen ansett for å være enten en inkarnasjon av solguden eller dennes sønn. Dette var tilfelle blant inkaene i Peru der kongen ble ansett å være sønn av solguden Inti. I den japanske religionen, shinto, oppsto det allerede på 600-tallet evt. en forestilling om at keiseren var etterkommer av solgudinnen Amaterasu. Forestillingen holdt seg helt frem til andre verdenskrig.

I mange kulturer ble solens betydning vist gjennom plasseringen og konstruksjonen av hellige bygninger. Hensikten var gjerne at solens stråler skulle nå inn i selve tempelet på to bestemte dager i året. Dette var tilfelle både i Det gamle Egypt (klippetempelet i Abu Simbel) og tempelet i Jerusalem, der hovedporten var vendt mot soloppgangen i øst. Andre hellige anlegg, som Stonehenge i England, hadde en hovedakse orientert mot soloppgangen ved midtsommer.

Tekster og bilder fra gamle kulturer gir ikke alltid et klart bilde av hvorvidt det dreier seg om selve himmellegemet eller dets personifisering som solgud, og ofte vet vi lite om hvordan en eventuell kult ble praktisert. Solen, Sol, nevnes for eksempel flere steder i Edda-litteraturen, men vi har ingen overlevert beskrivelse av noen form for solkult innenfor norrøn religion. I andre områder, som i Mesoamerika og Peru, ble urbefolkningens skrifter, bilder og tradisjoner for en stor del ødelagt av de spanske erobrerne på 1500-tallet. Eksemplene i denne artikkelen stammer derfor hovedsakelig fra kulturer som har etterlatt oss samtidige skrifter.

Midtøsten

Ramses 2s klippetempel i Abu Simbel

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Hathor

Hathor. Haremheb, den siste egyptiske konge i det 18. dynasti, foran gudinnen Hathor. Freske i kongegraven i Theben.

Av /KF-arkiv ※.

Egypt

Egypterne utviklet en rik mytologi rundt solen. Allerede i det gamle riket (cirka 2590–2118 fvt.) begynte kongene å anse seg selv som solguden Ras sønner.

Selve urguden ifølge den heliopolitanske skapelsesmyten, Atum, ble også etter hvert assosiert med solguden Ra. I det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.) smeltet Ra også sammen med den opprinnelige stormguden Amon, og ble til riksguden Amon-Ra med egne soltempler, som i Abu Simbel og Karnak. Solkulten foregikk hovedsakelig utendørs, i solskinn. Vakre hymner til Amon, overlevert på papyrus, viser en gud som ved siden av å være verdens skaper og hersker, også representerte sannhet og rettferdighet, hørte menneskenes bønner og hjalp de fattige og ulykkelige.

Farao Akhenaten (regjerte cirka 1352–1336 fvt.) innførte en ny religionsform i Egypt, der solen, nå kalt Aten, skulle være eneste guddom i landet. Solguden ble nå gjerne fremstilt som en solskive, der strålene ender i hender som strekker seg mot kongen. Denne kulten blir av mange ansett som den første monoteistiske religionsformen, og er den første kjente religion som ble utformet av én bestemt person. Templer og statuer viet andre guder ble forsøkt ødelagt, men den nye religionen overlevde ikke kongens død.

Andre guder blir ikke direkte regnet som solguder, men ble knyttet til solen gjennom ulike forbindelser, og avbildes med en solskive på hodet. Dette gjelder den guddommelige himmelfalken, Horus, som allerede i tidlig tid ble identifisert med den levende kongen (farao), og som fremstilles med falkehode og ofte med solskiven på hodet. Hathor, egypternes kanskje viktigste gudinne, hadde ulike roller i løpet av Egypts lange historie. I mytene fremstår hun enten som solguden Ras datter, mor eller kone. Som «himmelkua» representerer hun i likhet med Nut himmelhvelvingen og morskjærlighet. Hathor fremstilles med solskive på hodet og kuører. Hathor ble dyrket over store områder, fra Syria til Egypt, noe funnet at et stort antall statuer, bilder og amuletter viser.

Solen hadde ikke kun betydning for de levende. Ifølge egyptisk mytologi våkner solen til nytt liv i øst hver morgen og lyser opp verden om dagen, mens den aldrende solen går ned øver ørkenen i vest. Den reiser så gjennom underverdenen og lyser opp for de døde på sin vei tilbake til øst, før den gjenfødes på ny neste morgen. Denne forestillingen ble stadig viktigere i det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.)

Mesopotamia

Shamash
Shamash overrekker sine lover til Hammurabi.
Shamash
Lisens: CC BY SA 3.0

I det gamle Mesopotamia var solguden en av mange guddommer. Solguden Utu (akkadisk navneform Shamash) var også beskytteren av sannhet og rett, og den som hjelper eller straffer både guder og mennesker. Den sumeriske Utu hadde sitt viktigste tempel i den sydmesopotamiske byen Larsa. Den babylonske Shamash hadde sitt kultsenter i Sippar i Nord-Babylonia, cirka 20 kilometer syd for dagens Bagdad. Tempelet skal være blitt restaurert under kong Hammurabi (cirka 1972–1750 fvt.). Ifølge tradisjonen fikk kongen sine lover fra Shamash. Babylonerne var dyktige astronomer og bygget solobservatorier der man kunne utføre kompliserte beregninger rundt solens gang, og ikke minst solformørkelser.

Etter hvert ble denne kunnskapen også benyttet til å utvikle en komplisert astrologi, der himmellegemene, deres formasjoner og bevegelse over himmelen stadig fikk større betydning. Solguden Shamash representerte nå både selve solskiven som gir lys til verden, men også lov og rettferdighet. En lang og vakker lovprisningshymne til Shamash er overlevert på kileskrifttavler fra tidlig i første årtusen fvt. Her prises guden som hele menneskehetens beskytter og den guden som mennesker i alle land, og med mange ulike språk, kneler foran. Astrologi preget lenge de religiøse forestillingene i mange land rundt Middelhavet, og mange av de babylonske astrologiske forestillingene har overlevet helt frem til våre dager.

Andre kulturer i Det gamle Midtøsten

Hettittene, som styrte et mektig rike i Lilleasia (cirka 1650–1200 fvt.), kjente mange hundre guder, og disse hadde ulike navn blant de mange forskjellige folkene som bodde i Hettitterriket. På toppen av hettittenes panteon sto stormguden Tarhunna (Tarhund), som ble fremstilt i okseform og som var ansvarlig for lov og rett. Hans hustru var underverdenens solgudinne fra den hellige byen Arinna. Hun kunne også fremstå som mann og var da himmelens solgud. Vi vet lite om selve kulten, men det er overlevert vakre bønner, blant disse en lovtprisningsbønn fra kong Mursili 2. (cirka 1330–1295 fvt.) til Arinnas solgudinne.

Hurrittenes stormgud het Tessub og hans hustru var, også her, underverdenes solgudinne av Arinna. Solguden het Simige.

I det gamle Syria, Fønikia og Kanaan hadde flere guder en tilknytning til solen, som gudinnen Shpash i Ugarit i senbronsealderen (cirka 1550–1200 fvt.). Gamle stedsnavn, som Beit Shemesh (Solhuset) i dagens Israel, kan tyde på at det har engang har eksistert et kultsted der (Josva 15,10). (Det hebraiske substantivet, shemesh, betyr sol og har samme rot som Shamash, den babylonske solguden). Ikonografien viser også at guden Baal kunne ha trekk som knyttet ham til himmelen og til solen. Det er funnet et stort antall mindre gjenstander som er dekorert med den egyptiskinspirerte bevingete sol, figurer (særlig Hathor) med solskiver på hodet etc.

Det gamle Israel

en stor mengde sraelittiske stempler og segl gir informasjon om administrasjon og dagligliv i det gamle Israel.
Gamle hebraiske stempler. (Israel Museum Jerusalem).
en stor mengde sraelittiske stempler og segl gir informasjon om administrasjon og dagligliv i det gamle Israel.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Flere tekster tyder kan tyde på at solen og dens lys også kan ha vært et symbol på Jahve, israelittenes gud (Esekiel 43, 1–2). To små amuletter fra 600-tallet eller 500-tallet fvt. inneholder teksten vi også finner i 4. Mosebok 6, 24–26, der det står at Jahves ansikt skal lyse. Salme 84, 12 forteller at Jahve «er sol og skjold». Også salme 104, 1–4 knytter Jahve tett til lyset og solen. Solen kan også være blitt tilbedt direkte, også i selve tempelet i Jerusalem, noe som blir sterkt fordømt i Esekiel 8, 16–18. Israelittenes gud, Jahve, fremstår likevel ikke som en typisk solgud.

Mange gjenstander, som amuletter, stempler og segl viser likevel at vanlige israelitter må ha hatt kjennskap til egyptisk ikonografi. Det er funnet mange gjenstander med egyptisk solsymbolikk på israelittisk område, som bevingete solskiver, skarabeer og bevingete uraeusslanger. Denne symbolikken ser ut til først å ha vært mest utbredt i Nordriket (Samaria), men bruken spredte seg etter hvert også sydover til Judariket. Bruken av slik symbolikk kan også ha vært utbredt blant kongens embedsmenn. Det er funnet flere offisielle stempler som gjengir kjente hebraiske personnavn og som er smykket med egyptiske solsymboler. Vi vet likevel ikke i hvilken grad disse dekorasjonene har hatt en spesiell religiøs betydning for eieren, eller har tjent som ren dekorasjon. Fra tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) stoppet denne praksisen.

Iran

Fra Taq-e-Bostan, Iran (cirka 379 evt.)
Solguden Mithra står bak kong Ardashir 2. Guden Ohrmazd (Ahura Mazda) til høyre.
Fra Taq-e-Bostan, Iran (cirka 379 evt.)
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I gamle persiske religionen var den opprinnelig indisk-iranske guden Mithra en krigsgud som også var også ansvarlig for verdensordenen, lov og rett. Innenfor zoroastrismen fikk Mithra en styrket betydning fra rundt 600-tallet fvt. Han ble nå i stadig større grad knyttet til lyset og solen og ble avbildet stående på en lysende stridsvogn.

Europa

Hellas

Helios
Hodet til solguden Helios.
Av /Jebulon/Arkeologisk museum på Rhodos.

Det greske panteon omfattet mange ulike guder, men ingen fremsto som en typisk solgud, og det var ingen ofringer til solen i greske templer. Apollon var en av de viktigst gudene i gresk mytologi og blir ofte knyttet til solen og lyset i klassisk tid. Apollon var likevel ikke knyttet til noen form for solkult. Hans viktigste kultsted var orakelet i Delphi, der prestinnen Pythia formidlet hans svar til folk fra hele den antikke verden.

Helios var en gresk solgud som hovedsakelig ble dyrket på øya Rhodos. Han fremstilles gjerne som en guddom med solstråler som stråler ut fra hodet og en som kjører fire hester over himmelen, men han forekommer ikke i mange myter. Under romerne fikk Helios etter hvert også innpass i det okkuperte Syria, der han også fikk øket betydning som ansvarlig for den kosmiske orden.

Romerriket

Solen (Sol) ble oppfattet som guddommelig allerede i den republikanske tiden (509–27 fvt.), men spilte liten rolle i den romerske mytologien. Men allerede fra midten av 400-tallet fvt. fikk Apollon, nå kalt Apollo, også innpass i romersk religion. Her ble han også knyttet til helbredelse og det var ingen kult til Apollo som solgud. I den etterfølgende keisertiden ble en guddom ved navn Mithras gjenstand for en populær og utbredt mysteriekult i Romerriket fra cirka 100–400 evt. Tidligere gikk man ut fra at det dreide seg om en hellenistisk versjon av den gamle persiske guden, men nyere forskning peker på at Mithras-kulten også kan være en nyskapning som ble utformet i Roma.

Mithras ble etter hvert sammenblandet med guden Sol Invictus (Den uovervinnelige sol), som forskere mener opprinnelig ble innført fra Syria på 200-tallet evt. Denne guden kan ha tatt opp i seg flere aspekter av Helios, men kan også være en videreutvikling av den gamle romerske guden Sol (også kalt Sol Indiges). I 274 ble kulten til Sol Invictus erklært som offisiell, og hans fødselsdag satt til 25. desember, som dengang ble regnet for å være vintersolverv. Også Mithras skulle være født på denne dagen. Senere romerske keiserne identifiserte seg med denne guden for å gjøre sin makt mer guddommelig. 25. desember var, i henhold til tradisjonen, men ikke i henhold til moderne forskning, også Julius Caesars og keiser Augustus’ fødselsdag.

Da kirkelederne under keiser Konstantins tid (cirka 272–337) senere ville bestemme når man skulle feire Jesu fødselsdag, som ikke tidfestes i bibeltekstene, valgte også de denne spesielle dagen.

Norrøn religion

Vi har lite samtidig informasjon om norrøn religion før kristningen av Skandinavia. De gamle sagnene og mytene ble først nedskrevet på Island på 1100– og 1200–tallet. Den eldre Edda omfatter eldgamle forestillinger, men siden de ble nedskrevet i kristen tid kan tekstene også i noen grad være påvirket av kristendommen. Vavtrudnesmål forteller at sol og måne var barn av Mundilfare, og at deres oppgave var å dra vognene med solen og månen over himmelhvelvingen og gi menneskene et forhold til tid. Også det store diktet Voluspå, som beskriver både skapelsen og verdens undergang, forteller om sol og måne, men det er uklart hvorvidt de ble oppfattes som egne guddommelige makter.

Eposet Gylvaginning i den Den yngre Edda (Snorres Edda) forteller også om mannen Mundilfares to barn, som var så vakre at han kalte dem Sol og Måne. Dette mislikte de andre gudene, så de tok søskenene og plasserte dem på himmelen. Sols oppgave skulle være å styre hestene som trekker solen, som gudene hadde skapt, over himmelen. Månen skulle gjøre tilsvarende om natten, samt styre flo og fjære. Videre fortelles det at solens reise over himmelen går så fort at det virker som om den er redd. Dette skal skyldes at den blir forfulgt av to ulver som vil ta både solen og månen, og at det hele vil ende med at himmelen blir fylt med blod og at solen vil slutte å skinne. Søsknene Sol og Måne fremstår her som skikkelser knyttet til den virkelige solen og månen, men ikke som personifiserte guddommer som skulle tilbes.

Asia

India

Surya som rir sine sju hester. I indisk mytologi er Surya navnet på både Sola og solguden.
/Baruda Art Gallery.

Solen ble ansett som guddommelig allerede i tidlig hinduisk tid. Navnet Surya betegner både selve solskiven og guddommen. Det hellige skiftet Rigveda (siste halvdel av 2000–tallet fvt.) omfatter også hymner til solguden. Forestillingen var, også her, at solguden reiser over himmelen for å fordrive mørket, både fra mennesker og guder. Etter hvert som hinduismen utviklet seg, ser det ut til at denne solguden mistet mye av sin betydning, helt frem til siste århundre fvt. Da bragte innvandrere fra Iran (Magos) med seg den indo-iranske guden Mihera (Mithra) som i India ble identifisert med den gamle guden Surya. De innvandrete Mithra-prestene fikk brahman-status i India. Statuer av Surya ble satt opp i templene og kulten ble utbredt i hele det første årtusen evt. Surya kunne gi sine tilhengere et langt og godt liv, med god helse. Eposet Mahabharata nevner både solkulten og dens opphav.

Også i dag finnes det en form for hinduisme, Smarta, der Surya regnes en av de fem hovedgudene. Tilhengerne tilber den med spesielle bønner hver morgen. Noen velger også denne guden som sin hovedgud.

Japan

Tretrykk  fra cirka 1885–1898.
Amaterasu i hulen
Tretrykk fra cirka 1885–1898.
Av .

Solgudinnen Amaterasu Omikami regnes som den viktigste guddommen innenfor den japanske religiøse tradisjonen shinto. Ifølge denne tradisjonen nedstammer den japanske kongefamilien fra solgudinnen. Flere myter er knyttet til gudinnens opphav, handlinger og betydning. Hun ble født fra sin fars venstre øye, da denne tok et renselsebad i en elv etter kontakt med dødsriket. Opprinnelig skulle hun dele makten med sin bror, stormguden Susanowo, men brorens dårlige oppførsel fører til at gudinnen trekker seg tilbake til en hule. Verden blir mørklagt. Alle de mange himmelgudene slår seg da sammen for å lure henne tilbake. Flere ulike myter forteller om hvordan dette foregikk, men alle omfatter et speil. Susanowo ble forvist til jorden, der han grunnla en herskerslekt.

Amaterasu sender så sin sønnesønn, Ninigi, til jorden for å sørge for ro og orden. En av hans etterkommere får barn med en jordisk hersker og ut av denne forbindelsen springer den japanske kongefamilien. Den første keiseren var ifølge tradisjonene oldebarn av solgudinnen. Amaterasus viktigste helligdom ligger i den lille byen Ise. Hennes speil er en av Japans tre kongelige skatter.

Nord- og Mellom-Amerika

Nordamerikanske urfolk hadde ingen hellige skrifter eller dogmer, og hadde et ikke-dualistisk syn på verden. Ting var ikke enten hellige eller profane (verdslige), men alt hang sammen i og hadde ulik grad av hellighet. Ingen store guddommer styrte folk eller samfunnets liv.

I Mesoamerika og Peru derimot, utviklet det seg flere høykulturer. Gjennom vandringer, erobringer og handel foregikk det også en utstrakt kulturblanding. De mange ulike folkegruppene som bodde i Mesoamerika delte mange religiøse forestillinger, og overtok både guder og skikker fra hverandre. De samme mytene, ofte i litt forskjellige versjoner, er kjent fra ulike steder. Landbruket, og særlig dyrking av hovednæringsmiddelet mais, sto i sentrum for Mellom-Amerikas religiøse liv. Jevnlig regn og solskinn var en forutsetning for modningen.

Mayaene

Askeurne fra cirka 600–900).
Kinich Ahau. (Mesoamerican Mayan Museum of America.)
Askeurne fra cirka 600–900).
Av .
Lisens: CC BY 4.0

I motsetning til andre amerikanske urfolk, hadde mayaene utviklet et skriftspråk bestående av bilder (hieroglyfer) og har etterlatt seg et stort antall innskrifter og tekster (Popul Vuh). Også mayaene hadde en forestilling om at solen drar gjennom underverdenen om natten. Solguden hadde flere roller og navn. Solen som en representant for kosmos ble kalt Itzamna, mens den solen som lyser opp om dagen ble kalt Kinich Ahau. Kinich Ahau hadde også en tilknytning til kongen og kongedømmet. I de store pyramidetemplene ble det med jevne mellomrom foretatt menneskeofringer for å sikre solens gang og naturens fruktbarhet. Kinich Ahau hadde betydning for mayanes etterkommere helt opp på 1900-tallet.

Det finnes også andre myter om solen og månen og om hvordan de ble plassert på himmelen. Et fellestrekk er at det er et tvillingpar, som gjennom ulike handlinger og prøvelser og overvinnelse av dødens krefter, blir satt opp på himmelen som sol og måne. Solen er alltid mannlig, mens noen myter fremstiller månen som solens søster.

Aztekerne

Aztek (kalendersteinen)

Aztek. En del av den såkalte kalendersteinen fra Tenochtitláns tempelområde. I midten ser man ansiktet til solguden, Tonatiuh, omgitt av innskrifter som viser at aztekerne delte opp året i 18 måneder à 20 dager. Steinen, som er av basalt, veier 25 tonn og er 3,5 m i diameter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Aztekerne kalte seg selv for «solfolket», og sol- og krigsguden Huisilopohtli ble oppfattet som den som hadde kommandert folket til å bygge sin hovedstad Teotihuacan, som lå der Mexico city ligger i dag. Byen var hovedsete for både kongen, administrasjonen og den statlige solkulten. I det store pyramidetempelet ble det fortatt blodige menneskeofringer, både til krigs- og solguden Huitzilopochtli og til solguden Tonatiu, for å sikre solens daglige reise over himmelen.

Fortellingene om søskenparet som, etter mange prøvelser og heltedåder blir til solen og månen, finnes også hos Aztekerne.

Sør-Amerika

Inkaene

Inkaene tilber solguden Inti.
Solguden Inti (bilde fra cirka 1613).
Inkaene tilber solguden Inti.
Av .
I høylandet i Peru feries fremdeles Inti Raymi, solfesten.
Solfest i Peru.
I høylandet i Peru feries fremdeles Inti Raymi, solfesten.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

De overleverte mytene fra Inkariket finnes i mange ulike versjoner og stemmer ikke alltid overens. Solen, naturen, landbruket og kongen sto i sentrum for kulten. Det finnes ulike versjoner av hvordan både kongen og inkaene selv ble skapt. Ifølge én versjon ble både den legendariske første inka-kongen, Manco Capacs, og hans bror skapt av solguden Inti, og sendt til jorden. Deres oppgave skulle først og fremst være å bygge et soltempel for Inti. Inti ble både fremstilt som en ung gutt og som en rund gullsol med menneskeansikt. En annen myte gir inntrykk av at den første kongen var sønn av guden Viracocha (Wiraqucha), som ifølge en annen myte skapte menneskene på en øy i Titicacasjøen. Han ble fremstilt som en voksen mann og ble også ansett som Intis far.

Hovedtempelet, Qurikancha, lå i hovedstaden Cusco og her foregikk Inti Raymi (solfesten). Solen har fremdeles stor betydning i andesfolkenes tilværelse og alle landene i området har solskiven som en del av sine nasjonale flagg. Mange av de gamle forestillingene har overlevet kristningen og blitt blandet sammen med katolske forestillinger. Solfesten, Inti Raymi feires fremdeles som en folkefest i Peru.

Avmytifisering

Vitenskapen har gitt oss viten om hva solen er, og hvorfor det ser ut som om den beveger seg over himmelen. Myter om dens vesen har derfor ikke samme kraft som før. Men solen fortsetter likevel å fascinere. Religiøs tilbedelse er, i mange land, erstattet med en slags sekulær soldyrkelse. Solen og dens stråler fremkaller fremdeles både glede, takknemlighet og frykt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hornung, Erik: The One and the Many. Conceptions of god in ancient Egypt. Ithaca and New York: Cornell University Press, 1982.
  • Hornung, Erik:: Idea into Image. Essays on Ancient Egyptian Thought. Timken Publishers: Princeton University Press, 1992.
  • Gilhus, Ingvild S.; Einar Thomassen: Oldtidens religioner. Oslo: Pax, 2002.
  • Quirke, Stephen 1992: Ancient Egyptian Religion. London: British Museum Press.
  • Jakobsen, Knut A: Hinduismen. Pax Forlag. Oslo, 2010.
  • Kaldhil, Bjarte (red.) Hettittiske skrifter. Bokklubben 2009.
  • Keel, Othmar; Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses, and the Image of God in Ancient Israel. Augsburg Fortress, Minneapolis, 1998.
  • MacCormac, Sabine: Religion in the Andes. Princeton, New Jersey. Princeton Press, 1991.
  • Naguib, Saphinaz-Amal; Johansen Eldrid (red.): Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei. De norske bokklubbene, 2001.
  • Pharo, Lars Kirkusmo (red.): Myter fra Meso-Amerika. I serien verdens hellige tekster. Bokklubben 2007.
  • Teeuwen, Mark (red.): Shinto. Japans eldste myter. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben, 2005.
  • Steinsland, Gro (red.): Voluspå og andre hellige tekster. I serien Verdens hellige tekster. De Norske bokklubbene, 2003.
  • Ødemark. John (Innledende essay; Rugstad, Christian (oversetter: Popol Vuh. I serien verdens hellige tekster. De norske bokklubbene, 2003.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg