Vestbredden, landområde som utgjør storparten av det palestinske selvstyreområdet, og som vil danne kjernen i en fremtidig palestinsk stat, 5844 km2. Vestbredden er i nord, sør og vest avgrenset av Israel, mot øst av Jordan.

Vestbredden som geografisk enhet og politisk begrep ble til som følge av Israels tilblivelse i 1948, og den umiddelbart påfølgende første arabisk-israelske krig. Området var kjernen i den arabiske stat som FN vedtok opprettet ved siden av den jødiske staten, gjennom delingsplanen for det britiske mandatområdet Palestina, 1947.

Denne planen ble imidlertid ikke satt ut i livet, og områdets geografiske avgrensning mot Israel ble til som følge av krigen i 1948 og våpenstillstandsavtalen mellom Israel og Jordan fra 1949. Denne trakk opp grensen, den såkalte grønne linje, som formelt står ved lag.

Vestbredden ble under krigen okkupert av Jordan, som i 1950 annekterte området. Vestbredden ble derved definert som territoriet på vestsiden av Jordanelven, innenfor staten Jordan. Under Seksdagerskrigen i 1967 erobret Israel Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan. Israel annekterte deretter Øst-Jerusalem. Denne annekteringen har ikke blitt anerkjent av det internasjonale samfunnet, og Øst-Jerusalem regnes som okkupert territorium, på lik linje med resten av Vestbredden. Fram til 1988 var Vestbredden også formelt styrt som del av Jordan, i henhold til jordansk lovgivning. I 1988 fraskrev Jordan seg ansvaret for dette området. Som følge av Oslo-avtalen ble palestinsk selvstyre innført over store deler av Vestbredden fra 1996.

Vestbredden, og spesielt Øst-Jerusalem, er den mest omstridte delen av en palestinsk stat, idet Israel – av både militære og religiøse årsaker – har vegret seg for å oppgi kontrollen over territoriet. Israel foretrekker å kalle Vestbredden Judea og Samaria, etter de to bibelske kongedømmene – og dermed et kjerneområde for jødisk sivilisasjon. Mens Vestbredden i henhold til internasjonale konvensjoner etter 1967 ble ansett som okkupert av Israel, har mange israelere avvist dette. Argumentasjonen er at området i 1948 ikke tilhørte noen stat, men derimot – med begrunnelse i historien – tilhører det jødiske folk. Militært sett har Vestbredden vært av stor strategisk betydning for Israels sikkerhet, som en buffer mot arabiske stater som lenge motsatte seg Israels eksistens.

Vestbreddens innbyggertall var estimert til omlag 2,7 millioner i 2014 (World Factbook). Dette inkluderer omlag 341 400 israelske bosettere på Vestbredden med unntak av Øst-Jerusalem. I Øst-Jerusalem er det estimert omlag 200 000 israelske bosettere. Av de palestinske innbyggerne er nesten alle muslimer; noen få prosent er kristne; ytterligere et fåtall tilhører andre minoriteter. 

I 2014 var 754 111 palestinere på Vestbredden registrert som flyktninger av FN (UNRWA 2014). De største flyktningleirene er Balata og Tulkarm.

Vestbredden har forholdsvis spredt bosetning. De tettest befolkede delene av Vestbredden er i det høyereliggende området som går nord–sør, med blant annet de største byene, Jerusalem, Nabulus, Ramallah, Betlehem og Hebron. Jeriko ligger nede i Jordandalen, med Dødehavet.

Under det palestinske selvstyret ble Ramallah et politisk og kulturelt senter, hvor også den palestinske presidenten har sitt kontor. Ved siden av Jerusalem, har det særlig vært politisk strid om Hebron; begge disse byene på Vestbredden har stor religiøs og kulturell betydning også for jødene.

Den israelske bosettingen på Vestbredden tiltok særlig fra slutten av 1970-årene, og tilflyttingen økte blant annet som følge av økonomiske incentiver fra den israelske stat. I 2005 var det ca. 145 israelske bosettinger på Vestbredden, og disse er underlagt israelsk lov – og er i tiltagende grad blitt atskilt fra de palestinske områdene, både gjennom egne veinett, og en israelsk såkalt sikkerhetsbarriere; dels en mur, dels et gjerde mot selvstyreområdene.

Jorden bosettingene er etablert på, er ervervet på ulikt vis; i noen grad ved kjøp, dels ved ekspropriasjon, blant annet for militært bruk. Størstedelen av bosettingene er i den vestlige åskjeden, nær den grønne linje, fra nord til sør. Flest bosettere finnes i og rundt Øst-Jerusalem, hvor det også har vært aktiv israelsk politikk å styrke det jødiske nærværet, på bekostning av det palestinske. Gjennom den såkalte sikkerhetsbarrieren er Øst-Jerusalem i realiteten isolert fra Vestbredden for øvrig. Både israelere og palestinere gjør krav på Jerusalem som hovedstad; Israel vil ikke akseptere at byen på nytt blir delt.

Mange israelere og jøder forsvarer bosettingspolitikken blant annet ut fra argumentasjonen at jødene har et historisk krav på området, og at jøder bodde der også forut for 1948. For palestinerne er bosettingen ansett som israelsk og jødisk kolonialisme, som både fratar Palestina og palestinere landområder og verdifulle vannforekomster, og som hindrer etableringen av en levedyktig selvstendig palestinsk stat. FN og andre internasjonale organer har gjentatte ganger fordømt Israels okkupasjon og den jødiske bosettingen som i strid med folkeretten, blant annet den fjerde Genevekonvensjon, som forbyr en okkupasjonsmakt å flytte egne borgere til okkupert territorium.

Jordbruk, privat og offentlig tjenesteyting er viktigste næringer. Industriutbyggingen var lav under jordansk styre, og ble heller ikke oppmuntret under israelsk okkupasjon, da det var begrensete investeringer på Vestbredden. Produksjon av matvarer, skotøy, tekstiler, kjemiske og farmasøytiske produkter representerer viktige industribransjer.

Arbeidsledigheten er høy, og øker i perioden med skjerpet konflikt med Israel; en stor del av arbeidsstokken er normalt sysselsatt i Israel. Under okkupasjonen er Vestbreddens økonomi i stor utstrekning integrert med den israelske, og krigen fra begynnelsen av 2000-tallet har hatt sterk negativ økonomisk og sosial innvirkning. Krigen har i sterk grad rammet turismen, som normalt har stor betydning i den sentrale delen av området – Øst-Jerusalem, Betlehem og Jeriko. En mengde jødiske kulturminner finnes også på Vestbredden.

Som følge av israelske restriksjoner, har det økonomiske samkvemmet med Jordan økt. Vestbredden er fattig på naturressurser, men har betydelige vannressurser, spesielt vest og nord for vannskillet mot Israel. En vesentlig del av disse blir lagt beslag på av de jødiske bosettingene. Et visst jordbruks-potensial er til stede, særlig mot nord og i Jordandalen, forutsatt kunstig vanning. Stein utvinnes til fremstilling av bygningsmateriale.

Vestbredden har et veinett på ca. 4500 km, men deler av dette er bygd for å knytte de jødiske bosettingene sammen, og er forbeholdt israelere. Israelsk kontroll over store deler av området, med blant annet militære veisperringer, har medført strenge restriksjoner for både israelsk og palestinsk ferdsel på Vestbredden, samt adgang for palestinere til Israel.

Vestbredden har tre flystriper med fast dekke; den ene sivile flyplassen (Atarot nord for Jerusalem, også kjent som Khalandia) – for innenlandsk israelsk trafikk – ble stengt 2001. Palestinerne på Vestbredden er henvist til dra til Jordan for å kunne fly ut av landet. En veiforbindelse fra 1999 mellom Gaza og Vestbredden ble senere stengt, og forhindret langt på vei forbindelsen mellom de to palestinske områdene.

Siden 1967 er det opprettet sju universiteter på Vestbredden, hvorav det best kjente er Bir Zeit utenfor Ramallah, etablert 1975. Som følge av Israels krigføring 2002, ble en stor del av selvstyremyndighetenes administrative infrastruktur ødelagt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.