Palestina-spørsmålet er det politiske spørsmålet om statusen til det tidligere britiske mandatområdet Palestina, fra 1917 til 1947; deretter knyttet til den palestinske befolkningens rett til en eget stat etter at Israel ble opprettet i 1948.
Palestina-spørsmålet anses gjerne som kjernen i Midtøsten-konflikten. Denne har flere dimensjoner, men er vesentlig knyttet til spørsmålet om Israels eksistens, og derved til palestinernes skjebne, etter at en stor andel av disse ble fordrevet fra sine hjem i Palestina under den første arabisk-israelske krigen i 1947-1949, deretter under Seksdagerskrigen i 1967. Denne førte til at Israel okkuperte de øvrige deler av mandatområdet: Gaza og Vestbredden samt Øst-Jerusalem; de to første er siden akseptert som det territorielle området i en framtidig palestinsk stat, mens statusen til Jerusalem er et uavklart stridsspørsmål.
I utgangspunktet handler Palestina-spørsmålet om den sionistiske bevegelses krav på et jødisk nasjonalhjem, slik det ble forfektet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet, og fremmet av den nye sionistiske verdensorganisasjon. Sionistene tok i praksis til orde for en egen jødisk stat – fortrinnsvis i det bibelske, historiske Palestina – og igangsatte en organisert jødisk innvandring fra Europa. Gjennom Balfour-erklæringen anså sionistene at Storbritannia hadde gitt dem et løfte om et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Dette løftet ble pakket inn i mandatmakten britene hadde blitt tildelt fra Folkeforbundet. I 1937 la Peel-kommisjonen fram et forslag til hvordan mandatområdet kunne deles inn i én jødisk og én arabisk stat. Deretter kom FNs delingsplan for en tilsvarende løsning i 1947 – og med forslag om en spesiell status for Jerusalem. Ingen av disse to delingsplanene ble tatt til følge. Derimot ble staten Israel opprettet i mai i 1948, og mandatområdet ble faktisk delt mens britene trakk seg ut.
Palestina-spørsmålet har deretter mest vært knyttet til palestinernes kamp for sin stat, støttet av den arabiske verden – og med stadig økende internasjonal støtte, særlig i 1970-årene, da en væpnet frigjøringskamp også gjorde seg gjeldende. Den palestinske nasjonalistbevegelsen gjord opprinnelig krav på hele mandatområdet, men etter okkupasjonen av Gaza og Vestbredden i 1967 sto kampen mest om å frigjøre disse, og i 1988 erklærte den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil opprettelsen av en palestinsk stat i disse områdene – med Jerusalem som sin hovedstad. Deretter, gjennom Oslo-avtalen fra 1993, framforhandlet gjennom den såkalte Oslo-kanalen, anerkjente den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) Israels rett til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som representant for palestinerne – og implisitt kravet om en palestinsk stat.
Modellen med to selvstendige stater innenfor det tidligere mandatområdet – den såkalte tostatsløsningen – er helt siden Peel-kommisjonen søkt som løsning på Palestina-spørsmålet. Alternativet, en énstatsløsning, går ut at det bare er én stat innenfor mandatområdets grenser.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.