Palestina-spørsmålet

I utgangspunktet handler Palestina-spørsmålet om den sionistiske bevegelses krav på et jødisk nasjonalhjem, slik det ble forfektet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet, og fremmet av den nye sionistiske verdensorganisasjon. Sionistene tok i praksis til orde for en egen jødisk stat – fortrinnsvis i det bibelske, historiske Palestina – og igangsatte en organisert jødisk innvandring fra Europa. Gjennom Balfour-erklæringen anså sionistene at Storbritannia hadde gitt dem et løfte om et «jødisk nasjonalhjem» i Palestina. Dette løftet ble pakket inn i mandatmakten britene hadde blitt tildelt fra Folkeforbundet.

I 1937 la Peel-kommisjonen fram et forslag til hvordan mandatområdet kunne deles inn i én jødisk og én arabisk stat. Deretter kom FNs delingsplan for en tilsvarende løsning i 1947 – og med forslag om en spesiell status for Jerusalem. Delingsplanen ble vedtatt i FNs generalforsamling på tross av motstand fra palestinerne. Kort tid etter FNs vedtak brøyt det ut borgerkrig i Palestina, og da Israel ble opprettet i mai i 1948, svarte de omkringliggende arabiske statene med å invadere det tidligere mandatområdet. Grensene vi kjenner i dag ble trukket opp under våpenstillstandsavtavalene som ble forhandlet fram mellom Israel og de arabiske statene våren 1949.

Palestina-spørsmålet har deretter mest vært knyttet til palestinernes kamp for sin stat, støttet av den arabiske verden – og med stadig økende internasjonal støtte, særlig i 1970-årene, da en væpnet frigjøringskamp også gjorde seg gjeldende. Den palestinske nasjonalistbevegelsen gjorde opprinnelig krav på hele mandatområdet, men etter okkupasjonen av Gaza og Vestbredden i 1967 sto kampen mest om å frigjøre disse, og i 1988 erklærte den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil opprettelsen av en palestinsk stat i disse områdene – med Jerusalem som sin hovedstad. Deretter, gjennom Oslo-avtalen fra 1993, framforhandlet gjennom den såkalte Oslo-kanalen, anerkjente den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) Israels rett til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som representant for palestinerne – og implisitt kravet om en palestinsk stat.

Modellen med to selvstendige stater innenfor det tidligere mandatområdet – den såkalte tostatsløsningen – er helt siden Peel-kommisjonen søkt som løsning på Palestina-spørsmålet. Alternativet, en énstatsløsning, går ut at det bare er én stat innenfor mandatområdets grenser.

• Midtøsten-konflikten
• Israels historie
• Palestinas historie etter 1948
• Oslo-avtalen