Palestina-spørsmålet, betegnelse på det politiske spørsmålet om statusen til det tidligere britiske mandatområdet Palestina, fra 1917 til 1947; deretter knyttet til den palestinske befolkningens rett til en eget stat etter at Israel ble opprettet i 1948.

Palestina-spørsmålet anses gjerne som kjernen i Midtøsten-konflikten. Denne har flere dimensjoner, men er vesentlig knyttet til spørsmålet om Israels eksistens, og derved til palestinernes skjebne, etter at en stor andel av disse ble fordrevet fra sine hjem i Palestina under den første arabisk-israelske krigen i 1947-1949, deretter under Seksdagerskrigen i 1967. Denne førte til at Israel okkuperte de øvrige deler av mandatområdet: Gazastripen og Vestbredden samt Øst-Jerusalem; de to første er siden akseptert som det territorielle området i en framtidig palestinsk stat, mens statusen til Jerusalem er et uavklart stridsspørsmål.

I utgangspunktet handler Palestina-spørsmålet om den sionistiske bevegelses krav på et jødisk nasjonalhjem, slik det ble forfektet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet, og fremmet av den nye sionistiske verdensorganisasjon. Sionistene tok i praksis til orde for en egen jødisk stat – fortrinnsvis i det bibelske, historiske Palestina – og igangsatte en organisert jødisk innvandring fra Europa. Gjennom Balfour-erklæringen anså sionistene at Storbritannia hadde gitt dem et løfte om et "jødisk nasjonalhjem" i Palestina. Dette løftet ble pakket inn i mandatmakten britene hadde blitt tildelt fra Folkeforbundet. I 1937 la Peel-kommisjonen fram et forslag til hvordan mandatområdet kunne deles inn i én jødisk og én arabisk stat. Deretter kom FNs delingsplan for en tilsvarende løsning i 1947 – og med forslag om en spesiell status for Jerusalem. Ingen av disse to delingsplanene ble tatt til følge. Derimot ble staten Israel opprettet i mai i 1948, og mandatområdet ble faktisk delt mens britene trakk seg ut.

Palestina-spørsmålet har deretter mest vært knyttet til palestinernes kamp for sin stat, støttet av den arabiske verden – og med stadig økende internasjonal støtte, særlig i 1970-årene, da en væpnet frigjøringskamp også gjorde seg gjeldende. Den palestinske nasjonalistbevegelsen gjord opprinnelig krav på hele mandatområdet, men etter okkupasjonen av Gazastripen og Vestbredden i 1967 sto kampen mest om å frigjøre disse, og i 1988 erklærte den palestinske nasjonalforsamlingen i eksil opprettelsen av en palestinsk stat i disse områdene – med Jerusalem som sin hovedstad. Deretter, gjennom Oslo-avtalen fra 1993, framforhandlet gjennom den såkalte Oslo-kanalen, anerkjente den Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) Israels rett til å eksistere, mens Israel anerkjente PLO som representant for palestinerne – og implisitt kravet om en palestinsk stat.

Modellen med to selvstendige stater innenfor det tidligere mandatområdet – den såkalte tostatsløsningen – er helt siden Peel-kommisjonen søkt som løsning på Palestina-spørsmålet. Alternativet, en énstatsløsning, går ut at det bare er én stat innenfor mandatområdets grenser.

Se også artiklene om Israels historie, Palestinas historie etter 1948 og Oslo-avtalen, samt artikkelen om Midtøsten-konflikten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.