Libanon ligger i geografisk og kulturelt skjæringspunkt mellom Arabia, Europa og Orienten, ved Middelhavet, og har fra tidlig vært et senter for handel – både eksport av egne varer og transitt av andre produkter. Libanon som geografisk enhet er av relativt ny dato, og historien har gjort landet mer kulturelt og religiøst sammensatt enn øvrige stater i regionen.

I oldtiden var deler av Libanon en del av Fønikia, bebodd av det semittiske folkeslaget kanaanittene, og landet er rikt på fortidsminner. Allerede fra ca. 3000 f.Kr. var Libanons kystbyer Tyros (Tyr) og Sayda (Sidon) ledende handelssentra i Levanten; Jbeil (Byblos) og Berytus (Beirut) var sentre for handel og religion. Fønikerne var ledende sjøfarere og etablerte handelsruter over store områder, samt kolonier i Spania, Nord-Afrika og på flere øyer i Middelhavet: Kreta, Kypros, Rhodos, Sardinia og Sicilia. En av mange handelsvarer var Libanons berømte sedertre, som blant annet ble importert av Egypts faraoer og som senere ble brukt til byggingen av jødenes tempel i Jerusalem. Fønikerne var også kjent som håndverkere, og glassvarer og metallarbeider var viktige eksportprodukter. Til tider var de fønikiske handelsstedene selvstendige bystater, dels var de underlagt egyptisk, assyrisk, persisk, makedonsk og etter hvert romersk styre.

Det assyriske styret fratok de fønikiske bystatene deres selvstendighet og velstand. Et opprør i Sidon ble slått ned 677 f.Kr., hvorpå byen ble ødelagt og innbyggerne gjort til slaver. Nye opprør fant sted mot babylonsk styre, da bl.a. Tyros motstod en beleiring i 13 år, men måtte gi seg for Nebukadnesar i 573 f.Kr. Landet kom under persisk styre da perserne tok Babylon i 538 f.Kr., og fønikerne støttet perserne i krigene mot Hellas. I 332 f.Kr. ødela Aleksander den store Tyros og solgte innbyggerne som slaver. I 64 f.Kr. ble Libanon lagt inn under det romerske riket som del av provinsen Syria og opplevde økonomisk og kulturell fremgang, som fortsatte under den bysantinske perioden. På 600-tallet ble Libanon invadert av persiske styrker, og de ødeleggelser og den svekkelse krigen førte med seg, la landet åpent for den arabiske invasjon og erobring 637–39.

I de neste hundreårene levde Libanon i fred, styrt av muslimske herskere i Damaskus, Bagdad og Kairo. Allerede fra 500-tallet slo kristne, forgjengerne til de senere maronittene, seg ned i Libanon-fjellene, og de klarte siden å beholde sin identitet og delvise selvstendighet i de muslimske omgivelsene. Rundt år 1000 vokste den religiøse sekten drusere frem og slo seg ned i den sørlige del av Libanon. På 1000-tallet ble Libanon erobret av de tyrkiske seldsjukker, senere av de europeiske korsfarere, som med støtte fra de maronittiske kristne i Libanon-fjellene etablerte flere festninger og kongedømmer i landet. Tripoli falt i 1109, Beirut og Saida i 1110 og Tyr i 1124, men korsfarer-dominansen endte med den mamelukkiske erobringen i 1291. Fra 1000-tallet innvandret sjiaer fra Syria, Irak og Den arabiske halvøy og slo seg særlig ned i Bekaa og Keserwan-regionen. Sjiaene og druserne gjorde opprør 1291, mens mamelukkene sloss mot korsfarere og mongoler – og slo ned opprøret 1308. For å unngå forfølgelse, flyttet en stor del av sjiaene deretter til den sørlige del av landet, hvor de i nyere tid har spilt en sentral politisk og militær rolle.

Frem til Libanon ble innlemmet i Det osmanske riket i 1516, ble landet styrt av de egyptiske mamelukksultanene, mens maronittene styrte seg selv under sine egne høvdinger og emirer i fjellene. Store deler av Libanon hadde en utstrakt grad av selvstyre under lokale høvdinger og klanledere også i den osmanske perioden, blant annet Tanukh-emirene i nord og druser-emirene i sør, frem til midten av 1800-tallet. Emir Fakhr-al-Din etablerte tidlig på 1600-tallet diplomatiske forbindelser med Toscana og Firenze og hentet ekspertise fra Italia for å modernisere Libanon. Han la det senere Palestina og deler av dagens Syria under seg. På 1800-tallet forsøkte Libanon å løsrive seg fra osmanene og allierte seg med Egypt, som erobret Damaskus i 1832. Druserne og maronittene gikk til opprør mot det egyptiske styret i 1840, og osmanske og britiske tropper gikk i land i Libanon, hvorpå egypterne trakk seg tilbake. Forsterket uro bidro til at de europeiske maktene i 1842 foreslo, og fikk gjennomført, at Libanon ble delt i en kristen (maronittisk) nordlig del og en drusisk sørlig del. Delingen førte til økte motsetninger mellom gruppene, som i tillegg ble støttet av hver sin stormakt (maronittene av Frankrike, druserne av Storbritannia) – mens tyrkerne forsterket splittelsen for selv å gjenvinne sin kontroll.

Maronittiske småbønder gikk i 1858 til opprør mot sine føydalherskere, hvoretter druser-lederne i 1860 gikk til en aksjon mot maronittene; angrepet kostet kanskje så mange som 20 000 kristne livet. Fravær av inngripen fra Det osmanske riket førte til fransk intervensjon. I 1861 ble Libanon-fjellene atskilt fra Syria og gjenforent under en kristen guvernør utpekt av en osmansk sultan, hvoretter Libanon i 1864 ble en selvstyrt provins i Det osmanske riket, styrt av en katolsk osmansk guvernør godkjent av stormaktene. Selvstyret endte med den osmanske invasjonen av Libanon-fjellene under første verdenskrig i 1915. I 1918 okkuperte britiske og franske tropper Libanon-kysten.

På San Remo-konferansen i 1920 ga de allierte Frankrike i mandat å styre dagens Libanon og Syria – for å forberede dem for selvstyre og selvstendighet. Frankrike etablerte Stor-Libanon ved å legge til områder i nord, sør og Bekaa, som historisk tilhørte Syria. Dermed ble den moderne statsdannelsen skapt, og betydelige muslimske grupper ble innlemmet i den nye staten. Til disse hørte sunnier, som tradisjonelt hadde forholdt seg til trosfeller i Det osmanske riket og Syria, hvorav mange senere støttet sterke bånd mellom Libanon og Syria.

Republikken Libanon ble utropt 23. mai 1926, med Charles Debbas som landets første president og med en moderne grunnlov, men Frankrike beholdt fortsatt den reelle makten gjennom sin høykommissær. Frankrike opphevet grunnloven i 1932 og utnevnte en ny president. I 1935 ble det igjen avholdt valg, vunnet av Émil Eddé. Ved utbruddet av andre verdenskrig ble den libanesiske forfatningen suspendert på ny og parlamentet oppløst av den franske høykommissær. Den franske administrasjonen i Libanon og Syria sluttet seg til Vichy-regjeringen, og de to landene ble sommeren 1941 erobret av britiske og frie franske styrker. Libanons selvstendighet ble proklamert 26. november 1941, men Frankrike gikk først med på å overføre makten til den libanesiske regjering med effekt fra 1. januar 1944. Valg ble holdt 1943, og Bechara El Khoury valgt til president.

Et styringsformular som tok hensyn til Libanons religiøse sammensetning, den uskrevne «nasjonalpakten», ble utformet i 1943 – og først endret gjennom Taif-avtalen i 1989. Traktaten var basert på en folketelling fra 1932, som viste et kristent flertall på 54 prosent, og som derfor ga en sammensetning av nasjonalforsamlingen på 6:5 i forholdet mellom kristne og muslimer. Dertil ble det fastslått at landets president skal være maronitt og statsministeren sunni, samt parlamentets president sjia, forsvarssjefen maronitt og stabssjefen druser. Libanon har ikke hatt folketelling siden, og den religiøse fordelingsmodellen fra 1932 står ved – til tross for antatt muslimsk flertall.

Nasjonalpakten fastslo også at Libanon skulle være en uavhengig, nøytral arabisk stat. Systemet for maktfordeling mellom religiøse grupper er kalt konfesjonalisme. Franske tropper arresterte presidenten og opphevet grunnloven i 1943, med store demonstrasjoner som følge, hvoretter Frankrike bøyde av og oppga sitt mandatstyre. Etter libanesisk og britisk press trakk Frankrike sine styrker ut i 1946, og Libanon ble reelt uavhengig. Samtidig ble det agitert for en union med Syria, særlig i de sunni-dominerte områdene.

Libanon gjennomlevde flere borgerkriger fra slutten av 1950-årene til begynnelsen av 1990-årene. Selv om de var atskilt fra hverandre, var det en sammenheng mellom dem – idet de dels sprang ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunnet, dels var utslag av de regionale konfliktene Libanon gradvis ble viklet inn i fra midten av 1970-årene.

Den første militære konfrontasjon mellom libanesiske grupper fant sted 1958. Et radikalisert Egypt gikk da sammen med Syria i Den forente arabiske republikk (UAR), som ble opplevd som en trussel av Libanons pro-vestlige kristne, mens pro-arabiske muslimer sluttet opp om president Gamal Abdel Nasser. Etter generalstreiker og omfattende uroligheter i Tripoli, Beirut, Sayda og Tyr ble saken brakt inn for FN, som i juni 1958 sendte et militært observatørkorps til Libanon, med norsk deltakelse og sjef: United Nations Observer Group in Lebanon (UNOGIL), ledet av generalmajor Odd Bull. Etter at opprørere hadde tatt kontroll med deler av de store byene samt store områder nord og sør i landet, ba Libanons president Chamoun juli 1958 om USAs hjelp. Over 10 000 amerikanske soldater ble sendt til Beirut, men ble trukket ut igjen i oktober.

Kairo-avtalen av 1969, inngått etter drøftinger mellom PLO-leder Yasir Arafat og den libanesiske forsvarssjefen Emile Bustani, ga PLO rett til å operere i libanesiske flyktningleire i Libanon, og rekruttere, trene og bevæpne palestinere for aksjoner mot Israel fra libanesisk territorium. Avtalen ga PLO mulighet til å skape en slags stat i staten i Libanon; først ved å kontrollere deler av Sør-Libanon, deretter særlig i Vest-Beirut. Samme år var det sammenstøt mellom palestinsk gerilja og en kristen falangist-milits, samt trefninger mellom palestinske grupper og den libanesiske hæren. Det forsterkede palestinske nærværet i Libanon fra tidlig på 1970-tallet bidro til å forsterke allerede dype motsetninger, med tiltagende polarisering og militarisering både på venstre- og høyresiden. Mens konflikten i 1958 ikke utviklet seg til krig, gjorde den det midt på 1970-tallet, og Libanon ble kastet ut i borgerkrig (1975–76).

Som starten på borgerkrigen regnes gjerne et overfall mot en buss med palestinere i Ain al-Roummaneh i Øst-Beirut 13. april 1975. Falangistenes aksjon skal ha vært en hevn for angrep på livvaktene til lederen for partiet Kataeb, Pierre Gemayel. Dagen etter brøt det ut kamper i store deler av Beirut, hvor den palestinske dimensjonen raskt fikk en dominerende rolle. Det samme var ikke tilfellet i Sayda, der lokale sosiale og økonomiske motsetninger lå bak sammenstøt etter at hæren skjøt mot demonstranter som støttet kravene til lokale fiskere. Deretter fulgte kamper mellom regjeringsstyrker på den ene siden og libanesisk venstremilits støttet av palestinsk gerilja på den andre. Opptrappingen av konflikten og regjeringsstyrkenes deltakelse skjerpet motsetningene – og førte Libanon ut i full krig. President Suleiman Franjieh dannet i mai en militærregjering med kort levetid. Den kristne høyresiden gikk sammen i Lebanese Front (LF), dominert av Kataeb og Gemayel-klanen, og en rekke militsgrupper vokste frem på begge sider. Venstresiden, støttet av PLO, samlet seg 1976 i Lebanese National Movement (LNM), ledet av druserlederen Kamal Jumblatt og hans Progressive Socialist Party (PSP). Krigen spredte seg til de store byene sommeren 1975, men var mest intens i Beirut, som ble delt i to av den såkalte «grønne linje»: et vesentlig kristent Øst-Beirut på falangistenes hender og et mest muslimsk Vest-Beirut kontrollert av LNM. Denne delingen besto til den siste borgerkrigen var over i 1990.

Yasir Arafat forsøkte å holde PLO utenfor borgerkrigen. Enkelte palestinske grupperinger deltok, og fra 1976 ble PLO trukket med etter at falangistene beleiret de palestinske flyktningleirene Tell al-Zaatar, Jisr al-Pasha og Dbayyeh, samt tre slumområder i Beirut. Det fant sted massakre flere steder, blant annet i Tell al-Zaatar og i slumområdet Karantina, mens LNM sto bak overgrep i den kristne byen Damour. Syria støttet begge sider i krigen, men fryktet at landet ville bli delt og syrisk innflytelse svekket; videre at en seier for venstrealliansen ville føre til israelsk intervensjon, med påfølgende krig mellom Israel og Syria. Formelt etter invitasjon fra libanesiske myndigheter ble den panarabiske styrken, Arab Deterrent Force, satt inn juni 1976, og besto i oktober – da krigen ble erklært over – av ca. 30 000 soldater. Trolig så mange som 50 000 mennesker var blitt drept, dobbelt så mange såret, og 600 000 flyktet fra sine hjem.

I 1977 begynte voldshandlingene igjen, og i mars ble Kamal Jumblatt myrdet og etterfulgt av sin sønn Walid Jumblatt, som senere hevdet at Syria stod bak mordet. Det ble hevnet med drusiske massakre i kristne landsbyer. Som følge av den israelske invasjonen i 1978 økte organiseringen blant sjiaene – som ble en dominerende kraft i den libanesiske motstanden mot den israelske okkupasjonen på 1980- og 1990-tallet. Mange av militsgruppene fra borgerkrigen 1975–76 ble opprettholdt, og store deler av landet var reelt under kontroll av slike, ikke regjeringen. Det ble utkjempet militære kamper innad i de tre viktigste leirene: kristne, sjiaene og palestinerne, med både direkte og indirekte syrisk og israelsk deltakelse. Amal beleiret i 1986 palestinske flyktningleirer i Beirut og Sør-Libanon, med omfattende angrep mot Shatila. Etter nye kamper i Vest-Beirut 1987 sendte Syria styrker inn i hovedstaden. Mens de to sjia-militsene Amal og Hizbollah begge bekjempet Israel og deres allierte, støtte de også sammen, blant annet i 1988 – i kamp om innflytelse i sjia-befolkningen. På den kristne siden kjempet ulike fraksjoner mot hverandre, og i 1990 kom det til en ny borgerkrig som følge av maktkamp mellom maronittiske fraksjoner. Forsvarssjefen, general Michel Aoun, søkte både å befeste sin egen stilling og bekjempe den syriske innflytelsen i Libanon. Da Aouns allianse med LF sprakk, og LF vendte våpnene mot generalen, ble også libanesiske og syriske hærstyrker satt inn – med store materielle ødeleggelser og betydelige menneskelige tap i områdene rundt Øst-Beirut. Krigen endte med at Aoun fikk politisk asyl i Frankrike, der han oppholdt seg til 2005, da han vendte hjem for å delta i presidentvalget.

I mars 1978 invaderte israelske styrker Sør-Libanon. Operasjonen var lenge planlagt, og den direkte foranledning var et palestinsk geriljaangrep på en buss i Israel. Med overlegen styrke drev den israelske hæren PLO nordover, og Israel okkuperte Libanon nord til Litani-elven. FNs sikkerhetsråd vedtok å sette inn en fredsbevarende styrke, United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), på opprinnelig 6000 soldater, i området. Norge sendte sine første styrker til UNIFIL i mars–april 1978, og deltok med til sammen ca. 22 000 personer til november 1998. Norges deltakelse besto først av en infanteribataljon (Norbatt), et verkstedkompani (Normaintcoy), et sanitetskompani (Normedcoy) og en helikopterving (Norair). Norair ble trukket hjem 1979; Normedcoy 1980; Normaintcoy 1996 og Norbatt 1998. Norge bidro også med personell til internasjonale avdelinger samt styrkens hovedkvarter – og hadde 1993–95 dens øverstkommanderende i generalmajor Trond Furuhovde. 21 nordmenn mistet livet under tjeneste i UNIFIL. Norge bidro på nytt til UNIFIL i 2006.

UNIFILs oppgave var å sikre israelsk tilbaketrekning, besette det området israelerne hadde okkupert og bidra til å reetablere nasjonale myndigheters kontroll. Ved den israelske tilbaketrekkingen sommeren 1978 ble imidlertid kontrollen med et område helt sør langs grensen overdratt til major Saad Haddads kristne milits. Dertil var det fortsatt palestinsk gerilja i UNIFILs område. Selv om Israel formelt trakk seg ut 1978, bisto israelske offiserer Haddads South Lebanon Army (SLA), som ble et militært redskap for Israel frem til 2000.

6. juni 1982 gikk Israel, under ledelse av daværende forsvarsminister Ariel Sharon, til en ny og større invasjon av Sør-Libanon, den såkalte «Operasjon fred i Galilea». Invasjonen gikk rett gjennom FN-styrkens område, og en norsk soldat ble drept av granatsplinter. Det uttalte målet for invasjonen var å opprette en 40 km bred sikkerhetssone på libanesisk side av grensen for å trygge de nordlige deler av Israel (Galilea). Men Sharons egen ambisjon, som han ikke hadde regjeringens støtte for, var å rykke helt frem til Beirut, og etter bare en uke hadde de israelske styrkene nådd hovedstaden. Hensikten var nå å tvinge PLO til å forlate Libanon. Maronittene hilste invasjonen velkommen og delte Israels ønske om å få PLO ut av landet, mens blant andre sunni-militsen Murabitoun og sjia-militsen Amal kjempet sammen med PLO mot israelerne. De israelske styrkene omringet Beirut i to måneder, og den vestlige bydelen ble nærmest kontinuerlig bombet fra luften og beskutt av artilleri. I august ble det inngått en avtale mellom USA, Israel, Libanon og PLO om tilbaketrekning av de palestinske styrkene, under overvåkning av en internasjonal styrke med deltakelse fra USA, Storbritannia, Frankrike og Italia. PLO evakuerte sine styrker fra Beirut (august) og Tripoli (desember), og flyttet sitt hovedkvarter til Tunis. Krigen resulterte i ca. 18 000 drepte og 30 000 sårede.

Israel hadde før invasjonen bygd opp et nært forhold til den kristne høyresiden i Libanon, ikke minst Gemayel-klanen og LF-lederen Bashir Gemayel. En sentral del av Sharons politiske plan var å få Bashir Gemayel valgt til Libanons nye president og deretter inngå en fredsavtale med landet; normalt ble presidenten valgt med aksept fra Syria. Gemayel ble valgt i august, men ble drept i et attentat før han rakk å tiltre. Dagen etter, 15. september, gikk israelske styrker inn i Vest-Beirut, og 16. september massakrerte falangistsoldater ca. 1500 mennesker i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. De var bevoktet av israelske soldater, og en israelsk kommisjon slo senere fast at israelerne visste hva som skjedde i leirene. Sharon måtte fratre sin ministerpost og ble senere forsøkt stilt for retten i utlandet, anklaget for krigsforbrytelser.

Etter Bashir Gemayels død ble hans eldre bror Amin Gemayel valgt til president, og mot slutten av 1982 var det kamper mellom anti- og pro-syriske styrker i Tripoli og mellom falangistene og den drusiske militsen i Shouf-fjellene. Fra september 1983 ble de israelske styrkene trukket sør til Awali-elven og redusert fra ca. 30 000 til ca. 10 000. Den multinasjonale styrken i Beirut ble satt inn på ny etter massakren i Sabra og Shatila. Under et bombeattentat i 1983, utført av muslimske grupper, ble 241 amerikanske og 58 franske soldater drept. Høsten 1983 beskjøt amerikanske krigsskip drusiske stillinger i Shouf-fjellene, og fredsstyrken trakk seg ut mars 1984. Israel startet tilbaketrekningen av sine styrker i februar 1985, og avsluttet den i juni. Tilbaketrekkingen var ikke total og ble ikke internasjonalt akseptert; 1200–1500 soldater forble stasjonert i Sør-Libanon etter at en «sikkerhetssone» ble opprettet 1985, kontrollert av SLA med direkte støtte fra Israel.

Den sjia-dominerte motstandsbevegelsen trappet fra 1984 opp sine aksjoner. Amal var opprinnelig toneangivende, men fra 1986 styrket det mer militante Hizbollah sin stilling og ble på 1990-tallet ansett som den nasjonale motstandsbevegelsen. Palestinsk gerilja bygde på 1980-tallet opp igjen en tilstedeværelse i flyktningleirene i Sør-Libanon, vesentlig Ain el-Hilweh i Sayda og Rashidiye i Tyr. Hizbollah angrep israelske mål i Libanon og beskjøt mål i Nord-Israel. Med Amal og særlig Hizbollah fikk Israel en motstander som utgjorde en større trussel enn PLO, og utover i 1990-årene ble israelerne påført så store tap at okkupasjonen også ble en politisk belastning. Israel angrep Hizbollah og palestinsk gerilja sommeren 1993, og en ny operasjon i april 1996 var den mest omfattende militære aksjon mot Hizbollah noen gang, med bombing av mål flere steder i Libanon, deriblant Beirut. Operasjonen drev en halv million sørlibanesere på flukt og fikk stor oppmerksomhet også på grunn av at Israel bombet en FN-posisjon i Qana, der over hundre sivile ble drept. Om lag 400 000 ble drevet på flukt som følge av operasjonen.

Motstanden mot engasjementet i Libanon vokste i Israel i 1990-årene, også innad i forsvaret. I 1998 kunngjorde Israel at de ville trekke de israelske styrkene ut av Sør-Libanon, mot garantier fra Hizbollah, som bevegelsen ikke ville gi. Israels nye statsminister Ehud Barak kunngjorde da han tok over sommeren 1999 at han ville trekke styrkene ut innen juli 2000. Uttrekkingen ble gjennomført i mai 2000. SLA gikk i oppløsning og Hizbollah overtok kontrollen med området Israel evakuerte, helt ned til grensen – dit også UNIFIL utvidet sitt ansvarsområde. Israels tilbaketrekking ble hilst velkommen i Libanon så vel som den øvrige arabiske verden, og Hizbollah ble hyllet som seierherrer. SLA-soldater flyktet til Israel eller ble tatt til fange – og i hovedsak idømt milde straffer. Også etter den israelske uttrekking var det friksjon ved grensen, særlig knyttet til en konflikt om et lite område under israelsk kontroll, Shebaa Farms, som Hizbollah mente var libanesisk territorium. Mindre sammenstøt medførte israelsk bombing av mål i Libanon. USA inkluderte Hizbollah i sin liste over ledende terrororganisasjoner, mens partiet i Libanon stilte til valg og ble representert i parlamentet.

Den egentlige borgerkrigen i Libanon endte 1976, men nye ble utkjempet på 1980-tallet og i 1990, parallelt med motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Særlig skapte tilstedeværelsen av mange militsgrupper og den direkte og indirekte tilstedeværelse fra Israel, Syria og Iran fortsatt usikkerhet for Libanons fremtid. Et viktig skritt mot politisk normalisering ble tatt under forhandlinger i den saudiske byen Taif september 1989. Da møttes 62 av medlemmene av det libanesiske parlamentet (valgt i 1972) for å drøfte styringsstrukturen. Overenskomsten som ble vedtatt, kjent som Taif-avtalen, ble støttet av både USA og Syria, og dens viktigste punkt var en revidering av maktfordelingen mellom landets konfesjonelle grupper. De kristne og muslimske folkegruppene fikk etter avtalen like stor representasjon i nasjonalforsamlingen, hvilket innebar en noe større innflytelse for muslimene enn før. Avtalen innebar også en overføring av politisk makt fra presidenten til regjeringen, og regjeringen skulle bestå av like mange kristne som muslimske medlemmer. Avtalen inneholdt også en sikkerhetsplan for Libanon som skulle sikre landets regjeringshær større makt på bekostning av de mange militsgruppene og ved en syrisk tilbaketrekning fra Beirut til Bekaa-dalen, samt valg av ny president og dannelsen av en nasjonal enhetsregjering.

Taif-avtalen ble sanksjonert av parlamentet og i stor grad satt ut i livet. Nasjonalforsamlingen valgte i 1989 René Mouawad som ny president, men han ble drept i et attentat etter bare 17 dager, og etterfulgt av Elias Hrawi. Den videre iverksettelsen av Taif-avtalen ble midlertidig forsinket av konflikten mellom forsvarssjefen, general Michel Aoun, og regjeringen. Etter Aouns avgang begynte avvæpningen av militsene, og regjeringshæren overtok kontrollen med hovedstaden og stadig større deler av landet. Militsene trakk seg ut av Beirut i 1991, og året etter trakk Syria sine soldater ut av hovedstaden. Med unntak av Hizbollah, som under press fra Syria og støtte fra Iran fikk status som nasjonal frigjøringsbevegelse, ble militsene avvæpnet på 1990-tallet. PLO fikk imidlertid beholde sine våpen og soldater inne i flyktningleirene, hvor de hadde ansvar for sikkerheten, og hvor den libanesiske hæren ikke beveget seg. De syriske styrkene ble redusert etter hvert som situasjonen ble mer stabil, og ble som følge av politisk press tvunget til å foreta en full uttrekking sommeren 2005. Foranledningen var omfattende demonstrasjoner etter et bombeattentat som drepte den tidligere statsminister Rafik al-Hariri, og som Syria ble knyttet til. Også tradisjonelle støttespillere av Syria i Libanon sluttet opp om kravet om uttrekking, med unntak av Hizbollah.

I 1991 ble det utpekt nye medlemmer til nasjonalforsamlingen, og nye parlamentsvalg ble avholdt 1992. Amal og Hizbollah fikk flest medlemmer, og befestet sin posisjon ved valget i 1996. Ved valget i 2000 kunne også innbyggerne i det tidligere Israel-okkuperte området i sør delta. Som ved de foregående valgene boikottet flere kristne partier valget i protest mot Syrias rolle. Valget 2005 var det første uten syrisk militær tilstedeværelse, men forholdet til Syria var like fullt et sentralt tema. Flere grupperinger av personer eller partier gikk sammen om lister i de fire regionene hvor valget ble avholdt, og i flere kretser var det bare ett reelt alternativ. I Sør-Libanon gikk Amal og Hizbollah sammen og vant alle mandatene. I Beirut gikk alle mandater til en anti-syrisk liste frontet av Saad al-Hariri, sønn til den drepte eks-statsminister Saad al-Hariri, mens tidligere forsvarssjef Michel Aoun fikk flest mandater for en pro-syrisk liste i maronittenes kjerneområde.

Libanon opplevde 2005 en bred politisk protest både mot landets tradisjonelle politiske elite og mot Syrias innblanding i libanesisk politikk. Massedemonstrasjonene i Beirut våren 2005, den såkalte sederrevolusjonen, medvirket til at Syria trakk sine siste militære styrker ut av Libanon. Etter attentatet på al-Hariri gikk kristne, drusere og sunnier sammen i en front mot Syria (14. mars-koalisjonen), støttet av USA og andre vestlige land. Fronten fikk flertall i parlament og regjering, og denne politiske utviklingen førte til at de siste syriske soldatene ble trukket ut av Libanon, 26. april 2005.

De politiske motsetningene førte til at Hizbollah og Amal trakk seg fra regjeringen, med økt polarisering mellom en pro-vestlig regjering og parlamentsflertall, og en pro-syrisk opposisjon, også kjent som 8. mars-koalisjonen. En sak som bidro til denne utviklingen var regjeringens beslutning om å opprette et internasjonalt tribunal for å stille for retten mistenkte for mordet på al-Hariri i 2005. Hizbollah erklærte regjeringen illegitim uten sjia-deltakelse og krevde en nasjonal samlingsregjering. Den politiske krisen førte til frykt for at Libanon på ny beveget seg i retning borgerkrig.

Krisen ble forsterket i 2007, da det ikke lykkes å finne en erstatter til president Lahoud innen fristens utløp. Lahoud gikk av da hans termin endte 23. november, og landet var uten president til mai 2008, da forsvarssjefen, general Michel Suleiman ble valgt til ny president. Han hadde stilt seg nøytral i konflikten, og begge blokker kunne samle seg bak ham. Avviklingen av valget i juni 2009 forsterket det fremvoksende libanesiske demokratiet. De to blokkene som dannet en nasjonal samlingsregjering stilte opp mot hverandre, og 14. mars-koalisjonen, ledet av Saad al-Hariri, fikk 71 av de 128 representantene, mot 8. mars-alliansens 57. Førstnevnte består vesentlig av sunnier, drusere og kristne som motsetter seg syrisk innflytelse i Libanon; sistnevnte består av sjiiaer (både Amal og Hizbollah) samt pro-syriske kristne, derunder tidligere forsvarssjef Michel Aoun. Den seirende 14. mars-koalisjonen anses som USA-vennlig, og valgutfallet ble hilst velkommen både i USA og Israel. al-Hariri ble deretter bedt om å danne regjering.

Det internasjonale tribunalet for gransking av mordet på tidligere statsminister Rafiq al-Hariri og 22 andre (Special Tribunal for Lebanon) åpnet 1. mars 2009, etablert som følge av en henvendelse fra Libanons regjering til FNs sikkerhetsråd, og mandatert gjennom dets resolusjoner 1664 (2006) og 1757 (2007) til å stille for retten mistenkte for attentatet på al-Hariri. Etterforskningen ble drevet fram av Rafiq al-Hariris sønn, daværende statsminister Saad Hariri. Fire medlemmer av Hizbollah ble siktet, men nektes stilt for retten av Hizbollah.

Under Israels okkupasjon opparbeidet Hizbollah en sterk posisjon i Libanon; etter hvert med status som nasjonal motstandsbevegelse. I 1990-årene var det vesentlig Hizbollah som førte kampen mot de israelske styrkene (IDF) og deres allierte (SLA) i Sør-Libanon. Det ble derfor politisk vanskelig å kreve en avvæpning av militsen. Hizbollah overtok kontrollen med Sør-Libanon helt ned til grensen mot Israel. Spenningen fortsatte etter 2000. Størst omfang hadde Israels krenkinger av libanesisk luftrom. Det fant også sted direkte kamphandlinger, med drepte på begge sider, samt israelsk bombing. Hizbollah rustet opp og befestet sin stilling i Sør-Libanon. Derved styrket partiet sin innflytelse i Libanon, og militsen ble ansett som en reell sikkerhetstrussel i Israel.

Statusen som motstandsbevegelse ble opprettholdt for å begrunne hvorfor Hizbollah ikke ble avvæpnet på linje med andre militsgrupper. Det politiske påskuddet var at en liten bit av libanesisk territorium ikke var forlatt av Israel, til tross for at FN hadde bekreftet at IDFs tilbaketrekking var komplett. Hizbollah hevdet at det lille området Shebaa Farms, holdt av Israel, tilhørte Libanon. Israel støttet seg til FN, og hevdet at området tilhørte Syria og var del av det annekterte Golan. Libanon og Syria støttet Hizbollah.

Spenningen mellom Hizbollah og Israel økte i 2005–06, samtidig som Israel var under press fra militante grupper i Gaza. Da Hizbollah drepte tre og kidnappet to soldater under et angrep på en grensepatrulje inne i Israel 12. juli 2006, besluttet den israelske regjering å gå til krig, i et forsøk på å eliminere militsen. Etter en rekke luftangrep rykket israelske bakkestyrker inn i Sør-Libanon 19. juli. Hizbollah svarte med å beskyte byer i Nord-Israel, helt ned til Haifa, med raketter, fra 13. juli, dernest med å angripe de israelske styrkene i Libanon.

Omfanget av Israels militære aksjon var så vidt overveldende at internasjonal opinion vendte seg mot landet. Mange, deriblant Norge, framholdt at den militære gjengjeldelsen ikke sto i rimelig forhold til Hizbollahs aksjon, som utløste krigen. Israelske angrep førte til store ødeleggelser i Sør-Libanon, og til at en stor del av landsdelens befolkning ble drevet på flukt. Israels bruk av fosfor- og klasevåpen – også mot sivile mål – ble sterkt kritisert. Det samme ble Hizbollahs rakettangrep mot sivile mål i Israel. Internasjonalt fordømt ble også Israels beskytning av en FN-posisjon, der fire offiserer ble drept. Samtidig som Israel ble internasjonalt fordømt, fikk landet stilltiende støtte fra flere, både USA og enkelte arabiske stater, for sitt forsøk på å knekke Hizbollah, som med sitt nære forhold til Iran ble ansett som en trussel både for regionen og enkelte stater.

FNs generalsekretær krevde 19. juli våpenhvile. FNs sikkerhetsråd vedtok 11. august, med tilslutning av Libanon og Israel, en resolusjon om øyeblikkelig våpenhvile og forsterking av FN-styrken UNIFIL. Denne skulle få inntil 15 000 soldater; like mange fra den libanesiske hæren (Lebanese Armed Forces, LAF) skulle utgrupperes sammen med UNIFIL i området mellom grensen og Litani-elven. For første gang siden 1975 ble det sørligste Libanon dermed kontrollert av den libanesiske statens væpnede styrker, ikke av en militsgruppe eller okkupasjonsmakt. Den israelske uttrekkingen i september skjedde etter hvert som UNIFIL og LAF overtok kontroll med IDFs posisjoner.

Ifølge offisielle libanesiske tall ble 1187 mennesker drept og vel 4000 såret under den 34 dager lange krigen på libanesisk side, mens tilsvarende tall i Israel var 43 sivile og 117 soldater drept. Det er uklart hvor mange Hizbollah-soldater som ble drept; anslag varierer mellom 250 og 700. Det er anslått at rundt én million libanesere flyktet under krigen. FN anslo at samlede materielle ødeleggelser beløp seg til rundt 3,6 milliarder amerikanske dollar; andre beregninger på 12 milliarder, og i Israel på 4,8 milliarder. I Israel flyktet inntil 300 000. Levningene etter de to israelske soldatene kidnappet i juli 2006 ble overlevert to år senere, som del av en utveksling mellom Israel og Hizbollah.

Norge deltok med et maritimt bidrag til den forsterkede FN-styrken UNIFIL, i 2006–07. I januar 2007 år ble det gitt tilsagn om 7,6 milliarder dollar til gjenoppbygging etter krigen, under en giverkonferanse i Paris; Norge bidro med 100 milioner kroner.

Til tross for bred støtte under selve krigen møtte Hizbollah senere økt misnøye i Libanon, uten derved å bli tvunget til å avvikle eller avvæpne sin milits. FN-resolusjonen fastslo at det ikke skal være våpen i Sør-Libanon uten regjeringens aksept, men Hizbollah fikk beholde sine våpen i det skjulte – og lenger nord. Mens UNIFIL fikk en marinestyrke for å patruljere kysten og forhindre våpensmugling til Hizbollah, ble ikke FN-styrken utgruppert langs grensen til Syria, og Hizbollah fikk nye våpen fra Iran, gjennom Syria.

Etter krigen i 2006 bygde Hizbollah opp igjen sin militære infrastruktur, men i større grad rett nord for Litani, utenfor den FN-kontrollerte sonen i sør. Partiets generalsekretær Hassan Nasrallah kunngjorde at man var klar for ny krig med Israel. En FN-rapport fra 2008 viste til at Hizbollah hadde ca. 30 000 raketter; FNs generalsekretær fremholt at opprustningen var en utfordring for suvereniteten, stabiliteten og selvstendigheten til Libanon.

Hizbollah-geriljaens legitimitet i den libanesiske befolkningen var knyttet til motstandskampen, og at våpnene ikke ble brukt i indre stridigheter. Dette endret seg i mai 2008, da Hizbollah tok over store deler av Beirut, dels etter kamper med sunni-milits. Den militære aksjonen fra 7. mai kom som reaksjon på krav fra regjeringen som Hizbollah anså som en krigserklæring: blant annet krevde regjeringen at gruppen oppga sitt kommunikasjonsnettverk, hvilket ville ha svekket dens militære styrke. Det kom til kamper også nord i landet, og i Bekaa, med 70 drepte, og en ny borgerkrig var fryktet. Regjeringen gikk tilbake på sine krav, og Hizbollah styrket ytterligere sin posisjon i de påfølgende forhandlingene i Qatars hovedstad Doha. Der ble flertallet og opposisjonen enige om å velge forsvarssjef Michel Suleiman til president, å danne en nasjonal samlingsregjering der opposisjonen fikk de facto vetorett gjennom å ha mer enn 1/3 av stemmene, samt grunnlaget for en ny valglov fra og med valget i 2009. Etter fastlåste forhandlinger nådde partene frem til en avtale om regjeringsdannelse i november. I den nye regjeringen fikk majoriteten ledet av Hariri 15 poster, mens ti gikk til Hizbollah og fem til president Suleiman. Etter valget utstedte partene en erklæring om Hizbollahs fortsatte rett – som motstandsbevegelse – til å holde seg med våpen, etter at en avvæpning var avvist av bevegelsen. I november erklærte Hizbollahs generalsekretær at bevegelsen ville styrke sitt våpenarsenal.

I 2007 kom en annen politisk og militær kraft og konfliktdimensjon til overflaten i Libanon. I mai brøt det ut kamper mellom den libanesiske hæren og den islamistiske palestinske gruppen Fatah al-Islam i flyktningleiren Nahr al-Bared i Tripoli; de hardeste indre stridigheter i Libanon siden borgerkrigen. Dette viste at jihadistiske sunni-grupper med tilknytning til al-Qaida var etablert i landet. En av Osama bin Ladens sønner ledet opprørerne i Tripoli. Avhoppere fra Fatah al-Islam, og andre aktivister tilsluttet al-Qaida, etablerte seg flere steder i Libanon.

Som følge av etterforskningen av nevnte attentatRafiq al-Hariri i 2005, der fire menn fra Hizbollah ble siktet, er også det interne forholdet mellom sunnier og sjiaer blitt mer tilspisset. Som protest mot at sunni-statsministeren Saad al-Hariri hadde trukket FN inn i etterforskningen av drapet på sin far, trakk sjiapartiet Hizbollah og dets allierte sine medlemmer fra regjeringen 11. januar 2011. Dette førte til at regjeringen gikk i oppløsning, og at Hizbollah utpekte ny statsminister, Najib Mikati, som dannet en ny regjeringskoalisjon med 8. mars-koalisjonen.

Flere politiske motiverte attentat er utført i kjølvannet av bilbomben som tok livet av Rafiq al-Hariri i 2005. Blant de drepte er journalist Samir Kassir, redaktør Gebran Tueni, den Hariri-allierte politikeren Walid Eido, Kataeb-politikerne Antoine Ghanem og Pierre Amine Gemayel, kommunistpolitiker George Hawi og den Hariri-allierte etterretningssjefen Wissam al-Hassan. Alle hadde kritisert  det syriske regimets innblandingspolitikk i Libanon; politikerne var aktive i 14. mars-koalisjonen. Det syriske regimet er mistenkt for å være involvert.

Libanons mange konflikter har både en nasjonal og en internasjonal, regional dimensjon. Framveksten av panarabisme etter den egyptiske revolusjonen i 1952 påvirket også den politiske utviklingen i Libanon, herunder forholdet til Syria, som var en av statene som kivet om innflytelse i den arabiske verden. Bakgrunnen for borgerkrigen på 1970-tallet var mye knyttet til palestinernes rolle i Libanon, som igjen skyldtes etableringen av Israel i 1948, og den påfølgende regionale Midtøsten-konflikten og spørsmålet om en egen palestinsk stat. En tredje regional politisk dimensjon kom etter revolusjonen i Iran i 1979, da det nye regimet søkte å spre sin ideologi og fant grobunn blant sjia-befolkningen i Libanon. Iran ga sin støtte til fremveksten av de dominerende sjia-gruppene Amal og Hizbollah på 1980-tallet.

Syrias støtte til Iran i konflikten med Irak gjorde at Iran kunne bruke Syria – med dets geografiske nærhet og politiske innflytelse – til å nå frem med sin støtte til sjia-gruppene i Libanon og over mye av det politiske liv i Libanon, inkludert flere av de politiske partiene og lederne. Ved siden av ønsket om å utbre sin religiøse retning, har Iran søkt innflytelse i Libanon for å få et springbrett i sin ideologiske kamp mot Israel. Den antatt sterke innflytelse Iran har over Hizbollah innebærer at libanesisk politikk i vesentlig grad er influert av Iran og Syria på den ene siden og av Frankrike og USA på den andre. På 2000-tallet er Libanon også trukket inn i kampen som jihadistiske sunnier, blant annet gjennom al-Qaidas nettverk, fører mot Israel. Dette har bidratt til en fremvoksende konfliktlinje mellom sjiaer og sunnier, som også var knyttet til krigen i Irak og Irans regionale ambisjoner.

Svært få libanesiske politikere har kommet til makten og beholdt den, uten støtte fra den syriske presidenten Hafez al-Assad; senere hans etterfølger, sønnen Bashar al-Assad. Partier og grupperinger fra alle leire, fra den palestinske venstresiden til den kristne høyresiden, særlig representert ved falangistene, har pleid nære forbindelser med Syria. Samtidig som de kristne falangistene opprettholdt forbindelsene med Syria, søkte de støtte fra Israel for å ruste seg i kampen med palestinerne i Libanon. Denne kontakten ble vesentlig styrket forut og under den israelske invasjonen 1982. Under den kalde krigen stilte Sovjetunionen seg bak Syria, USA støttet Israel, mens Frankrike opprettholdt sine historiske forbindelser til Libanon og Syria, samtidig som landet var en støttespiller til Israel. Senere er Hizbollah blitt en aktør selvstendig fra den libanesiske stat – i noen grad også utenfor Libanon, og som har påvirket landets posisjon og politikk. Det er hevdet at Iran forestår omfattende opplæring av Hizbollah-soldater i Iran, og at flere av disse er delaktig i opplæring eller operasjoner også utenfor Libanons grenser, særlig i Irak og Syria.

Borgerkrigen i Syria skapte frykt for at den skjøre stabiliteten som hadde rådd i Libanon siden slutten på den libanesiske borgerkrigen skulle ryke, og at Libanon enten ble trukket inn i krigen i nabolandet, eller at den spredde seg til Libanon. Libanesiske politikere søkte i utgangspunktet å holde landet utenfor konflikten, gjennom de såkalte Baabda-prinsippene, nedfelt i en avtale mellom 8. mars-koalisjonen og 14. mars-koalisjonen i 2012. Men med de nære forbindelsene – historisk og politisk, etnisk og kulturelt, såvel som økonomisk – var ikke dette mulig. Dels tok ulike grupper i Libanon stilling for partene i den syriske konflikten, dels deltok enkelte direkte i krigen. Dette gjaldt først og fremst Hizbollah, som fra 2012 sendte soldater som kjempet sammen med de syriske regjeringsstyrkene – og som sammen med iranske offiserer bidro til å bygge opp en ny sikkerhetsstyrke. En del libanesiske sunnier sluttet seg til opprørsstyrkene, og libanesiske grupper bidro til at de syriske opprørerne fikk våpen. Disse motsetningene førte til sammenstøt mellom støttespillere for opprørerne og libanesiske regjeringsstyrker i Tripoli våren 2013. Flere steder i landet kom det til kidnappinger som følge av krigen i nabolandet. Etter at Hassan Nasrallah i mai 2013 offentliggjorde at Hizbollah anså det syriske regimets kamp mot opprørerne som sin egen, ble det avfyrt raketter mot mål i Sør-Beirut og Bekaa – stadig med frykt for at Libanon kunne bli trukket direkte inn i krigen i nabolandet.

Libanon er en arabisk stat og støtter kampen for opprettelsen av en palestinsk stat. Av historiske årsaker har Libanon et nærere forhold til Vesten enn de fleste arabiske stater, fremfor alt med Frankrike, dernest USA. Libanon ble på 1950- og 1960-tallet et både intellektuelt og finansielt senter i den arabiske verden, med utstrakte kontakter i regionen, samt mot Europa og Nord-Amerika, så vel som Afrika og Sør-Amerika. Libanon har i prinsippet ført en selvstendig politikk overfor omverdenen, men utenrikspolitikken har hele tiden vært influert av Syria.

Libanon har særlig hatt tette bånd til Syria; et forhold som mer har vært del av libanesisk innenriks- enn utenrikspolitikk – og som er like mye påtvunget som valgt. Ved viktige politiske beslutninger har det vært vanlig at regjeringen i Beirut har konsultert med regimet i Damaskus. Syria, og syrisk-vennlige libanesiske grupper, har sett på de to landene som én enhet som ble delt i to stater av europeisk stormaktspolitikk. Syrias militære tilstedeværelse i Libanon 1976–2005 ble av prosyriske krefter sett på som en freds- og stabiliseringsstyrke, av andre som en okkupasjon. De mellomstatlige relasjoner mellom Libanon og Syria kan ikke sammenlignes med andre land; blant annet har de ikke hatt normale diplomatiske forbindelser. FNs sikkerhetsråd oppfordret i 2006 Syria til å etablere fulle diplomatiske forbindelser med Libanon, først høsten 2008 ble slike etablert. Samtidig ble det besluttet å formelt avklare grensen mellom de to land. En vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Libanon og Syria ble undertegnet i 1991; formelt sett var det første gang Syria anerkjente Libanons selvstendighet. Som følge av Syrias deltakelse i den USA-ledede koalisjonen under Golfkrigen 1991, fikk Syria for en periode Vestens aksept for sin politikk overfor Libanon. Dette endret seg etter 11. september 2001 og USAs angrep på Irak – og fornyede beskyldninger mot Syria for å støtte internasjonal terrorisme.

Forholdet til Syria etter 2005 har ikke minst vært preget av en rekke attentat mot ledende libanesiske samfunnsaktører, som Syria er blitt beskyldt for delaktighet i. Syrias president Bashar al-Assad uttalte i 2008 at det nordlige Libanon er blitt en base for ekstremisme som truer Syrias sikkerhet – mens sunnilederen Saad al-Hariri betegnet Syria som en trussel mot Libanon. En vesentlig endring i forholdet mellom de to land ble signalisert ved at Syria for første gang utnevnte en ambassadør til Libanon, akseptert av libanesiske myndigheter i 2009. Det første offisielle besøk av en libanesisk statsminister til Syria fant sted i desember 2009, da president Bashar Assad tok imot Saad Hariri i Damaskus; et tegn på forbedring av forholdet mellom de to land.

Etter den første arabisk-israelske krig i 1948, som Libanon deltok i, er det aldri formelt sluttet fred. Israel har i flere perioder søkt å oppnå en fredsavtale, blant annet gjennom sin aktive støtte til Bashir Gemayel tidlig på 1980-tallet, men har ikke lykkes. En avtale mellom Libanon og Israel fra 1983 ble aldri ratifisert, vesentlig på grunn av syrisk press på den libanesiske regjering. Syriske myndigheter har motsatt seg en fredsavtale som ikke også omfatter Syria. Syria og Israel hadde lenge til dels sammenfallende interesser i å dele Libanon i respektive interessesfærer for å kontrollere den palestinske frigjøringsbevegelsen der. Etter den endelige israelske tilbaketrekkingen i 2000 har forholdet mellom Libanon og Israel forblitt spent, og vesentlig forverret etter Israels invasjon i 2006. Hizbollahs aggressive holdning til Israel har bidratt til det vanskelige forholdet, som er forverret ved at Israel angrep sivile mål i Libanon. Israels daværende statsminister Ehud Olmert tok i 2008 til orde for direkte fredsforhandlinger med Libanon, og at alle spørsmål var åpne for diskusjon, også Shebaa farm-området. Libanons holdning har vært at Israel først må levere tilbake området, før forhandlinger om en fredsavtale kan innledes.

Libanon har i begrenset grad kunnet spille noen rolle i fredsprosessen i Midtøsten, ut over deltakelsen i Den arabiske liga. I tillegg til bilaterale forbindelser med andre arabiske stater, ikke minst Kuwait og Saudi-Arabia, har Libanon særlig nære forbindelser med Frankrike og USA. Frankrike og USA spilte en sentral rolle for å sikre syrisk tilbaketrekking fra Libanon, både gjennom direkte press på Syria og ved FN-resolusjonen fra 2004 som forlangte tilbaketrekking av alle utenlandske styrker fra Libanon.

Libanon ga sin støtte til kampen mot terror etter 11. september 2001, samtidig som USA anklaget Hizbollah for å være en terroristorganisasjon – men som Libanon fremholdt fortsatt var en motstandsbevegelse. USA har vesentlig støttet Israels politikk i regionen, også overfor Libanon, men har fra 2005 samtidig gitt omfattende politisk, økonomisk og militær støtte til den provestlige regjeringen. Libanon inngikk en tilknytningsavtale med EU i 2002 (i kraft fra 2006), og har handelsavtaler med en rekke stater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.