Kanaan, gammelt navn på landet mellom Syria og Sinai, langs Middelhavets østkyst; dagens Israel, Palestina og Libanon, noen ganger også det sørlige Syria. Betegnelsen er ikke presis. Det brukes i Amarna-brevene som navn på egyptisk-dominerte områder i Midtøsten, i Den hebraiske bibelen vesentlig om landet vest for elven Jordan, Vest-Jordanlandet, mens Øst-Jordanlandet betegnes som Gilead. I forskningssammenheng brukes betegnelsen mer som en kulturell betegnelse, uten å spesifisere nøyaktige grenser. Man snakker for eksempel om en kanaaneisk felleskultur, kanaaneisk religion og kanaaneiske bystater.

Til de kanaaneiske dialekter, som er nordvest-semittiske, regnes hebraiskfønikisk og puniskmoabittisk, ammonittiskedomittisk og av enkelte også ugarittiskRas Shamra-tekstene, fra det gamle Ugarit, 1300-tallet fvt., er skrevet på en slik dialekt og kaster lys over kanaaneisk religion

Kjennskap til Kanaans historie får vi gjennom Amarna-brevene, som er funnet i Egypt. De er rapporter fra 1300-tallet fvt. fra vasallfyrster i Kanaan og Syria. Ytterligere kunnskap gir de arkiver som er funnet i Tall Mardikh i Syria, det gamle kongeriket Ebla, fra ca. 2300 fvt. Sumerisk og babylonsk kultur gjorde seg gjeldende allerede på dette tidlige tidspunkt. Tekstene er dels på sumerisk, dels på en vestsemittisk dialekt. 

Utgravninger i Jordandalen, langs kysten, Karmelfjellet og nedre Galilea, viser at Kanaan har vært bebodd fra eldre steinalder. Semittiske innvandrere kom inn ca. 3000 fvt. og satte seg fast. I tiden 2000–1000 fvt. stod de lenge under egyptisk overhøyhet, men søkte stadig å gjøre seg fri.

Den sørvestlige del av Kanaan kom muligens i avhengighetsforhold til Egypt alt under det 12. dynasti. Men på 1700-tallet ble deler av Egypt erobret av et semittisk folk, hyksos, som forskere mener kan ha hatt sin opprinnelse i Byblos i Libanon, i Gaza, eller andre områder i det sørlige Kanaan. Egypts 15. og 16. dynasti besto av herskere fra hyksosfolket. Imidlertid lyktes det egypterne å drive hyksos tilbake, og under de egyptiske dynastier i Det nye rikes periode (fra ca. 1550 fvt.) ble Kanaan og Syria inntil øvre løp av Eufrat gjort til egyptisk provins. I denne bronsealdertiden hadde den materielle kulturen i Kanaan, som var organisert i bystatssamfunn, en blomstringsperiode. Det fremgår av utgravningene at det har foregått en betydelig import både fra Egypt og fra det egeiske kulturområde.

Arkeologiske utgravninger viser at fra slutten av 1200-tallet fvt. økte befolkningen i Kanaans fjellområder til det mangedobbelte, noe som ifølge Den hebraiske bibelen skyldtes innvandrende israelittiske stammer. Moderne forskning er ennå ikke samstemte i synet på hvor de nye innbyggerne kom fra, og oppfatningene om Det gamle Israels fremvekst og det jødiske folkets tidlige historie er fremdeles et omstridt forskningsområde. De fleste forskere mener i dag at det både dreide seg om en omfordeling av Kanaans egen befolking og innvandring over tid. 

Fra rundt år 1000 evt. er vi på mer sikker grunn, og de fleste forskere er enige om at kong David og kong Salomo er historiske personer. Man er likevel ikke enig om hvorvidt de hersket over store landområder, slik bibelen forteller.

Også langs kysten i sør oppsto det en ny kultur på denne tiden. 1200-tallet var tiden da havfolkene angrep byene langs kystene av det østre Middelhav og i en periode også forsøkte å få fotfeste i Egypt. Rundt 1175 fvt. kom en av disse gruppene, Peleset (filisterne), til det sydlige Kanaan, der de bosatte seg og utviklet en egen kultur. Filisternes fem bystater AshdodAskalonEkron, Gat og Gaza, (den såkalte Pentapolis) var en maktfaktor i området i rundt to hundre år, og filisterne ble det fremvoksende gamle Israels hovedfiende.

De viktigste kanaaneiske guder var AnatAsheraAstarteBaalEl, Mot og Resjef. Gjennom hele perioden var egyptiske religiøse symboler (solsymbolikk, Maats fjær, Hathor-hoder) og brukt i Kanaan. Ofte skjedde det en sammensmelting av egyptiske og kanaaeiske guder (Baal/Seth, Hathor/Ashera).

Arkeologiske funn viser at også israelitter og kanaaneere hadde mange kulturelle trekk felles, både materielle og religiøse. Filistrene bragte med seg sin egen egeiske kultur, men overtok også, etter hvert, både kanaaneiske guder og kanaaneisk materiell kultur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.