Kanaan, gammelt navn på landet mellom Syria og Sinai, langs Middelhavets østkyst; dagens Israel, Palestina og Libanon, noen ganger også det sørlige Syria. Betegnelsen er ikke presis. Det brukes i Amarna-brevene som navn på egyptisk-dominerte områder i Midtøsten, i Den hebraiske bibelen vesentlig om Vest-Jordanlandet, mens Øst-Jordanlandet betegnes som Gilead. Utgravninger i Jordandalen, langs kysten, Karmelfjellet og nedre Galilea, viser at Kanaan har vært bebodd fra eldre steinalder. Semittiske innvandrere kom inn ca. 3000 fvt. og satte seg fast. I tiden 2000–1000 fvt. stod de lenge under egyptisk overhøyhet, men søkte stadig å gjøre seg fri.

Den sørvestlige del av Kanaan kom muligens i avhengighetsforhold til Egypt alt under dette lands 12. dynasti. En meget betydningsfull periode for Kanaan opprant da hyksos-folket ca. 1700 dro gjennom Kanaan på sitt erobringstokt mot Egypt. Imidlertid lyktes det egypterne å drive hyksos tilbake, og under de egyptiske dynastier i Det nye rikes periode (fra ca. 1550 fvt.) ble Kanaan og Syria inntil øvre løp av Eufrat gjort til egyptisk provins. I denne bronsealdertiden hadde den materielle kulturen i Kanaan, som var organisert i bystatssamfunn, en blomstringsperiode; det fremgår av utgravningene at det har foregått en betydelig import både fra Egypt og fra det egeiske kulturområde.

Arkeologiske utgravninger viser at fra slutten av 1200-tallet fvt. økte befolkningen i Kanaans fjellområder til det mangedobbelte, noe som ifølge Den hebraiske bibelen skyldtes innvandrende israelittiske stammer. Moderne forskning er ennå ikke samstemte i synet på hvor de nye innbyggerne kom fra. Oppfatningene varierer, fra teorier som hevder at det dreide seg om en omfordeling av Kanaans opprinnelige befolkning, til forskere som følger Bibelen og hevder det dreide seg om en samlet innvandring av israelitter fra Egypt. I dag mener de fleste likevel at dette dreide seg om en innvandring over tid, og fra flere forskjellige områder, plus en viss omfordeling av landet opprinnelige befolkning. Etter hvert oppsto her de nye rikene Israel og Juda rike

Også langs kysten i sør oppsto det en ny kultur på denne tiden. 1200-tallet var tiden da havfolkene angrep byene langs kystene av det østre Middelhav og i en periode også forsøkte å få fotfeste i Egypt. Rundt 1175 fvt. kom en av disse gruppene, Peleset (filisterne), til det sydlige Kanaan, der de bosatte seg og utviklet en egen kultur. Filisternes fem bystater AshdodAskalonEkron, Gat og Gaza, (den såkalte Pentapolis) var en maktfaktor i området i rundt to hundre år, og filisterne ble det fremvoksende gamle Israels hovedfiende.

De viktigste kanaaneiske guder var Anat, Ashera, Astarte, Baal, El, Mot og Resjef. Til de kanaaneiske dialekter, som er nordvest-semittiske, regnes hebraisk, fønikisk og punisk, moabittisk, ammonittisk, edomittisk og av enkelte også ugarittisk.

Kjennskap til Kanaans historie gir Amarna-brevene, som er funnet i Egypt. De er rapporter fra 1300-tallet fvt. fra vasallfyrster i Kanaan og Syria. Ytterligere kunnskap gir de arkiver som er funnet i Tall Mardikh i Syria, det gamle kongeriket Ebla, fra ca. 2300 fvt. Sumerisk og babylonsk kultur gjorde seg gjeldende allerede på dette tidlige tidspunkt. Tekstene er dels på sumerisk, dels på en vestsemittisk dialekt. Også Ras Shamra-tekstene, fra det gamle Ugarit, 1300-tallet fvt., er skrevet på en slik dialekt og kaster lys over kanaaneisk religion.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.