Kanaan

Gezer

Steinstøtter fra tidlig tid

Av Ukjent.

Lisens:

Lakish

Rester av borgmuren

Av Oren Rozen.

Lisens: CC BY SA 3.0

En av kistene fra fellesgrav i Peqiín i Israel. Graven var 17 meter lang og 4,5 til 8 meter bred, var i tre høyder og inneholdt beinrester etter rundt 1000 mennesker. (Haaretz Museum, Tel Aviv.)

Beinkister fra cirka 4.500 fvt.

Av Bente Groth.

Lisens: CC BY SA 3.0

Avbildning av et slag mellom Ramses 3. og havfolkene

Slag mellom Ramses 3. og havfolkene

Av Emmanuel de Rougé.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Kanaan er et gammelt navn på et område langs Middelhavets østkyst som omfatter dagens Israel, Palestina, Libanon og høylandet langs elven Jordan og det sørvestlige Syria. Betegnelsen er ikke presis. I Det gamle testamentet og Tanakh betegner det hovedsakelig landet vest for elven, også kalt Vest-Jordanlandet, mens Øst-Jordanlandet betegnes som Gilead. Også i Amarna-brevene brukes Kanaan som navn på egyptisk-dominerte områder langs det østlige Middelhav. Kanaan var aldri samlet til ett rike, men besto av mange ulike bystater, som imidlertid kunne samarbeide for å bekjempe ytre fiender. Bymurer, templer og bolighus viser spor etter gjentatte ødeleggelser og gjenoppbygginger.

Faktaboks

Uttale: kˈanaan
Etymologi: hebraisk Kenaan

I forskningssammenheng brukes betegnelsen mer som en kulturell betegnelse, uten å spesifisere nøyaktige grenser eller befolkningens etniske sammensetning. Det er vanlig å anta at de ulike bystatenes befolkning hadde mange etiske og kulturelle fellestrekk. Ifølge egyptiske kilder (som Amarna-brevene fra 1300-tallet fvt.) fantes det også en god del såkalte habiru i hele dette området. Det er ennå uklart om det dreide seg om en etnisk betegnelse på en egen folkegruppe som utgjorde et betydelig befolkningselement i Midtøsten på denne tiden, eller betegnelsen på et sosialt sjikt som besto av løst sammensatte grupper av omvandrende rømlinger og fredløse. Vi vet ikke i hvilken grad disse kan ha hatt noen innflytelse på livet i bystatene.

Man bruker ofte betegnelser som kanaaneisk kultur, kanaaneisk religion og kanaaneiske bystater. Språkene regnes alle som nordvest-semittiske og omfatter hebraisk, fønikisk og punisk, moabittisk, ammonittisk, edomittisk, og mange regner også ugarittisk som et kanaaneisk språk. Ras S hamra-tekstene, fra det gamle Ugarit er skrevet på ugarittisk.

Historien

Jeriko

Overblitt over Tell es-Sultan og den moderne byen.

Av Fullo 88 (Italiensk Wiki).

Lisens:

Megiddo, utgravningsomådet.

Templer fra kanaaneisk tid.

Av James Emery.

Lisens:

Det er funnet spor etter organiserte bosetninger i hele dette området helt tilbake til neolittisk tid (cirka 8500–3500 fvt.). Vi vet likevel ikke mye om befolkningens etnisitet før ulike semittiske grupper innvandret fra cirka 3000 fvt. og ble boende. De opprettet etter hvert en rekke selvstendige bystater. Jeriko (nå kalt Tell es Sultan), like nord for Dødehavet regnes av mange forskere som verdens eldste by. Stedet har vært bebodd helt fra 8000-tallet fvt., men ble først en virkelig by noen tusen år senere. Byen Jeriko hadde sin glanstid i mellombronsealderen (cirka 2000–1500 fvt.). Både Megiddo, Hasor, Gezer, Lakish og Byblos var organiserte bysamfunn allerede på 3000-tallet fvt.

Under det egyptiske midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.) kom den sørvestlige delen av Kanaan i et slags avhengighetsforhold til Egypt. Ifølge farao Amonemhet 2.s annaler, funnet i Memfis, drev egypterne en utstrakt handel med Kanaan og fikk etter hvert betydelig innflytelse. Egypt hadde likevel ikke full politisk kontroll over området på denne tiden, selv om annalene nevner flere felttog mot Kanaan. De lokale bystatene forsøkte også stadig å gjøre seg uavhengige. Fra referanser i fortellingen om Sinuhe, vet vi også at det eksisterte et forsvarsverk mot Kanaan, kjent som Herskerens murer.

På 1700-tallet fvt. ble deler av Egypt erobret av et semittisk folk, hyksos, som forskere mener kan ha hatt sin opprinnelse i Byblos i Libanon, i Gaza, eller andre områder i det sørlige Kanaan. Egypts 15. og 16. dynasti besto av herskere fra hyksosfolket. Imidlertid lyktes det egypterne å drive hyksos tilbake, og under de egyptiske dynastier i Det nye rikets periode (fra cirka 1550 fvt.) ble Kanaan og Syria helt opp til Eufrats øvre løp gjort til egyptisk provins.

Motstand mot egypterne førte til gjentatte oppstander, men ifølge egyptiske innskrifter tapte de mektige bystatene Megiddo og Gezer mot den egyptiske farao Thutmosis 3. i slaget ved Megiddo i 1478 fvt. Flere av de kanaaneiske byene ble ødelagt under dette felttoget, men ble etter hvert gjenoppbygget.

De mange kanaaneiske bystatene ble styrt av lokale konger, også i de periodene de var underlagt Egypt. Det ble bygget befestninger, slott, templer og offisielle bygninger og drevet en utstrakt handel. I senbronsealderen (cirka 1500–1200 fvt.) var bystatene i Kanaan en del av et internasjonalt nettverk som omfattet både handel og kulturutveksling. Dette området omfattet hele Det østre middelhavsområdet, fra Hellas i vest til Egypt i sør. Denne blomstringsperioden fikk en brå slutt, og den gamle bronsealderkulturen i Kanaan ble etter hvert erstattet av jernalderens nye samfunn.

Bystatenes undergang

Utgravninger viser at mange av de gamle bystatene i Kanaan (som Hasor, Megiddo, Lakish) ble ødelagt sent på 1200–tallet eller tidlig på 1100–tallet, men det er ikke klart hvem, eller hva, som var skyld i ødeleggelsene. Forskere har fremmet mange ulike teorier. Basert på tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh var det lenge vanlig å anta at disse byene ble erobret av innvandrende israelitter, men denne forklaringen er forlatt. Senere fokuserte man mest på de innvandrende havfolkene. Men også jordskjelv, sosiale forhold og indre opprør har lenge vært foreslått som begrunnelse.

Klimaendringer

I de senere år ser man, i økende grad, ødeleggelsene i Kanaan i sammenheng med andre mektige bronsealdersamfunns undergang. Dette for å se om det kan finnes en felles medvirkende årsak til at tidligere mektige bystater, fra Mykene i Hellas til det sørlige Kanaan, gikk under i løpet av en forholdsvis kort periode. Både klimaforskere, biologer, arkeologer og filologer har nå i stadig større grad begynt å fokusere på klimaendringer.

Nyere utgravninger, samt undersøkelser av rester av pollen, frø og trevirke, samt undersøkelse av dryppsteinshuler viser at det må ha vært lite regn i hele det østre Middelhavsområdet i en lengre periode på 1200– og 1100–tallet fvt. (Akkurat hvor lenge denne lange tørkeperioden varte, er ennå ikke sikkert fastslått.) Mange mener nå at dette kan ha vært en grunn til at ulike folkegrupper, nå kjent som havfolkene, forlot sine gamle hjemsteder for å finne bedre levevilkår. Brev sendt fra Hettitterriket, Ugarit og bystater i Kanaan til administrasjonen i Egypt omtaler matmangel og sult i mange byer på slutten av 1200–tallet fvt. og begynnelsen av 1100-tallet fvt. Flere lokale herskere ber egypterne sende dem bygg og hvete til befolkingen. Hungersnød og epidemier kan også ha gjort den bofaste bybefolkningen i bystatene mindre motstandsdyktig både mot fremmede inntrengere og indre oppstander. I hvilken grad dette kan har vært hovedårsaken til at en hel kultur falt sammen er ennå ikke fastslått.

Denne forskningen pågår nå (2023) for fullt i ulike land og i ulike forskningsmiljøer. Nye fagartikler publiseres fortløpende, også på internett.

Nye samfunn

Det gamle Israel

De gamle bronsealdersamfunnenes undergang åpnet for dannelsen av nye samfunn i Kanaan. Arkeologiske utgravninger viser at det fra midten av 1200-tallet fvt. fant sted en befolkningsøkning i fjellområdene på begge sider av elven Jordan og i Galilea. Moderne forskning er splittet i synet på hvor de nye innbyggerne kom fra. De fleste forskere mener i dag at det både dreide seg om en omfordeling av Kanaans egen befolking og innvandring over tid, både fra Egypt og områdene øst for elven Jordan. Men fra egyptiske kilder vet vi at noen av disse kan ha vært kjent som «Israel» allerede på 1200–tallet fvt.

Først rundt år 1000 oppsto det første israelittiske riket med hovedstad i den gamle jebusittiske byen Jerusalem. De fleste forskere er enige om at kong David og kong Salomo er historiske personer. Man er likevel ikke enig om hvorvidt de hersket over så store landområder som det fremgår av bibeltekstene.

Filisterne (havfolkene)

Også langs kysten i sør oppsto det en ny kultur på denne tiden. 1200-tallet og 1100–tallet fvt. var tiden da havfolkene angrep byene langs kystene av det østre Middelhav og i en periode også forsøkte å få fotfeste i Egypt. Den vanligste oppfatningen blant forskere i dag er at havfolkene besto av mange ulike grupper og kom fra flere av områdene rundt Egeerhavet og/eller fra øyene. Rundt 1175 fvt. kom en av disse gruppene, Peleset (filisterne), til det sydlige Kanaan, der de bosatte seg og utviklet en egen kultur. Filisternes fem bystater Ashdod, Askalon, Ekron, Gat og Gaza, (den såkalte Pentapolis) var en maktfaktor i området i rundt 200 år, og filisterne ble ifølge bibeltekstene israelittenes hovedfiende.

Fønikerne

De gamle bronsealdersamfunnenes undergang muliggjorde også dannelsen av nye bystater. På 1100–tallet fvt. klarte fønikerne, som de fleste forskere mener var en av Kanaans mange semittiske folkegrupper, å bygge opp nye blomstrende byer langs kysten av Libanon og det sørlige Syria. Mest kjent er Tyr (Zur), Sidon og Byblos. Fønikerne utviklet seg til å bli et mektig handelsfolk. Deres dyktige båtbyggere og sjømenn muliggjorde handel med de andre byene langs Middelhavet. Fønikerne opprettet handelsstasjoner (en slags kolonier) flere steder. Fønikerne behersket handelen i hele det østre Middelhav i nesten tusen år.

Kulturen

De viktigste kanaaneiske gudene var El, Baal, Anat, Ashera, Astarte, Hadad, Mot og Reshef. Gjennom hele perioden var egyptiske religiøse symboler (solsymbolikk, Maats fjær, Hathor-hoder og uraeusslanger) også utbredt i Kanaan. Ofte skjedde det en sammensmelting av egyptiske og kanaaneiske guder (Baal/Seth, Hathor/Ashera).

Arkeologiske funn viser at også israelitter og kanaaneere hadde mange kulturelle fellestrekk, både materielle og religiøse. Flere av de kanaaneiske gudene nevnes også i tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh. Arkeologiske funn viser at flere av disse også hadde en plass, både i israelittisk folkereligion, men også til tider innenfor kongehusene. Filistrene brakte med seg sin egen egeiske kultur, ikke minst når det gjaldt pottemakeri og dekorasjoner, men overtok også etter hvert både kanaaneiske guder og kanaaneisk materiell kultur. Undersøkelser av DNA fra gravplasser viser også at de blandet seg med den opprinnelige befolkningen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization collapsed. (Revised and updated) Princeton University Press. Princeton. Oxford.
Langgut, Dafna; Finkelstein, Israel; Litt, Thomas (2013): Climate and the Late Bronze Collapse: New Evidence from the Southern Levant, i Tel Aviv. Journal of the Institute of Archaeology of Tel Aviv University. Volume 40, Issue 2.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Midtøstens gamle kulturer

Bente Groth

Cand. Philol. Religionshistoriker