(Lachish, Lakisj) oldtidsby i Kanaan og Det gamle Israel. Byen lå på en slette mellom Hebron og Ashkelon ved Middelhavet, i det område som i henhold til bibeltekstene var Juda-stammens område (Josva 15,39). I dag er stedet et arkeologisk utgravningsområde og en nasjonalpark kalt Tel Lakish. 

Med enkelte avbrudd hadde byen en kontinuerlig bosetning fra tidlig bronsealder (ca. 3500–3000 fvt.) til hellenistisk tid. Den nevnes allerede i de egyptiske Amarna-tekstene fra 1300-tallet fvt. Byen ble ødelagt av brann rundt år 1150 fvt., men ble gjenoppbygget av kanaaneerne. En senere ødeleggelse kan være forårsaket at de innvandrende havfolkene. Byen ble deretter gjenoppbygget av israelittene.

I israelittisk kongetid (ca. 1000–586 fvt.) var byen omgitt av dobbelte murer, og var en av Det gamle Israels viktigste byer. I år 701 fvt., da kong Hiskia regjerte i Juda rike, ble 46 byer i Juda erobret av den assyriske kongen Sankerib. Erobringene er beskrevet både i assyriske annaler og i Den hebraiske bibelen (2 Kongebok 18 og 19). Den brutale beleiringen, og den endelige erobringen av byen, er ikke beskrevet i bibeltekstene, men hendelsene er fremstilt på relieffer i Sankeribs palass i Ninive. Lakish ble brent og en stor del av byens innbyggere ført til Assyria.

Både bibeltekstene og assyriske annaler og bilder må regnes som propaganda. Bibeltekstene forteller hverken om beleiring eller byens ødeleggelse. Men mange av hendelsene som blir avbildet på relieffene i Ninive har latt seg bekrefte av arkeologiske funn. Man har funnet en godt bevart assyrisk beleiringsrampe med pilespisser og steinkuler, assyriske hjelmer, og rester etter assyriske måltider bestående av svinekjøtt, noe israelittene ikke spiste. I en dyp vannskjakt fant man hodeskallene etter 1500 drepte mennesker som øyensynlig ble samlet opp og kastet i et dypt vannhull. 

Da Assyria etter hvert mistet sin makt, ble byen gjenoppbygget. Men freden varte ikke lenge. I 587/586 fvt. ble Juda rike erobret av den babylonske kongen Nebukadnesar 2, og Jerusalem lagt i grus. Lakish skal ha vært blant de siste to byene som klarte å motstå babylonerne (Jeremia 34,7). Men byen ble til slutt beseiret, og majoriteten blant innbyggerne ført eksil til Babylon. Ifølge Nehemjas bok vendte i alle fall en del av befolkingen tilbake til byen etter eksilet (Nehemja 11,30). Byen opphørte å eksistere på 300-tallet fvt., og har aldri reist seg igjen.

Lakish er et av de meste interessante utgravningsområde fra både kanaaneisk og israelittisk tid. Det ble drevet utgravninger av byen Lakish allerede under britene i årene 1932–38, da man fant de såkalte Lakishbrevene, skrevet på potteskår (ostraka) og med en tidlig form for hebraisk skrift. De ble funnet i på gulvet i det som var bymurens vaktrom og stammer fra tiden rundt Judas fall i 586 fvt. Et av brevene er sendt fra en mindre landsby, og oppfordrer Lakish til å sende dem hjelp til å motstå babylonerne. Et annet brev kaster lys over spørsmålet om hvorvidt lesekyndighet var utbredt i Det gamle Israel. Forfatteren anklager mottakeren for å mene at han ikke behersker lesekunsten.

Utgravningene ble videreført av  Olga Tufnell, frem til 1958. Det ble funnet til sammen syv lag av tidligere bebyggelse. Israelske arkeologer  fra Tel Aviv universitet fortsatte utgravningene, først under under ledelse av  Yohanan Aharoni, og senere under ledelse av David Ussishkin i årene 1973–1987. Disse fokuserer spesielt på senbronsealderen (ca. 1550–1200 fvt. og jernalderen (ca. 1200–586 fvt.). Nyere utgravninger er foretatt av arkeologer fra Det hebraiske universitet i Jerusalem, sammen med flere utenlandske universiteter. 

Det ble funnet både rester etter bymurer og templer. De viktigste funnstedene er et det såkalte Fosse-tempelet fra mellombronseladeren (ca. 1750–1550) som var bygget inn i byens vestmur, et egyptiskinspirert tempel fra  1200-tallet som lå på selve høyden, samt en såkalt favissa, et sted der man oppbevarte gamle hellige gjenstander.

Allerede under de tidlige utgravningene ble det funnet et stort antall stempler, stempelavtrykk, sylindersegl og skarabeer som stammer helt fra den kanaaneiske perioden og helt frem til sen israelittisk tid (600-tallet fvt.). Motivene viser at vestsemittiske og egyptiske gudinner (Hathor), og fruktbarhetssymboler spilte en viktig rolle i den kanaaneiske kulturen. Men mange av disse symbolene dukker også opp på gjenstander fra israelittisk tid. Både bilder og gjenstander gir oss et bilde av mer folkelige religiøse forestillinger. Av religionsvitenskapelig interesse er også to små krukker fra senkanaaneisk tid (ca. 1200 fvt.), smykket med fruktbarhetsmotiver. Den ene har en tekst viet til gudinnen Elat, et annet navn på gudinnen Ashera. Som på andre utgravningsområder er det også funnet små terrakottaaltere for ofring av mat og drikke fra israelittisk tid, en skikk som ikke nevnes i bibeltekstene. 

  • Dever, William G.: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel. Grand Rapid, Michigan/Cambridge UK 2005.
  • Keel, Othmar; Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Minneapolis 1998.
  • Ussishkin, David: Biblical Lachish: A Tale of Construction, Excavation and Restoration. Israel Exploration Society; Biblical Archaeology Society, Jerusalem 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.