Jordans historie

Forholdet til Israel og palestinernes organisasjoner har i perioder vært vanskelig. Etter seksdagerskrigen i 1967, da Jordan mistet Vestbredden, startet palestinske geriljagrupper oppbygging av baser i Jordan øst for Jordanelven, noe som etter hvert truet Jordans statsmakt. Oppgjøret mellom sentralregjeringen og disse gruppene førte til en borgerkrig der palestinerne og deres tilhengere led nederlag. Bildet viser palestinske geriljasoldater i Amman under borgerkrigen i september 1970.

Jordan, borgerkrig av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Abdullah ibn-Hussein, en av de drivende krefter bak det arabiske opprøret mot tyrkerne i 1916, ble 1921 emir i det britiske mandatområdet Transjordan og konge da det ble selvstendig stat i 1946. Bildet viser ham under et besøk i Kairo i 1920, sammen med andre arabiske embetsmenn og den britiske agenten i Jeddah (tredje fra venstre).

Jordan, Abdullah ibn-Hussein av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Eldre historie

Dagens Jordan har vært bebodd i rundt 8000 år. I den sørvestlige del av landet finnes flere helleristninger fra flere førhistoriske perioder. Området er nevnt i skriftlige kilder fra bronsealderen, rundt 2400 fvt. Da fantes en avansert stavnsbundet jordbrukssivilisasjon der, som forsvant cirka 1800 etter en invasjon av nomadefolk.

Med egypternes ankomst rundt 1580 fvt. ble sikkerhet gjenopprettet, til en periode (1300–1000) ble preget av angrep mellom ulike stammer på hver side av Jordan-elven, da blant annet Moab og Edom ble ødelagt etter angrep fra Israels kong David. Han inntok også Ammon, som ved hans død cirka 960 gjenvant sin selvstendighet. (Hovedstaden Rabath Ammon lå der dagens Amman ligger.) Cirka 850 ble området gjenerobret av moabittene, før assyrerne tok den østlige del av landet, som etter hvert ble inndelt i provinser under assyrisk kontroll, til det assyriske riket falt i 612. Assyriske tekster nevner nabateerne, som holdt til i det gamle Midian.

På 500-tallet tok dette arabiske folket makten, bygde sin hovedstad Petra, og utvidet sin kontroll til å omfatte området fra Karak til Rødehavet. I hellenistisk tid var det økonomisk fremgang med økt handel og bygging av byer. Den nordlige delen av Jordan var en tid under jødisk kontroll. 64–63 fvt. ble Nabateer-kongedømmet erobret av romerne, men forble selvstendig til det ble innlemmet i Romerriket av keiser Trajan i 106 evt. Jordan blomstret under romersk styre, med hovedstad i Petra, senere i Busra ash-Sham i Syria. Fra 313 ble kristendommen utbredt.

Islams framvekst

I 633 beseiret arabiske styrker under ledelse av Khalid ibn al-Walid den bysantinske hær i slaget ved Yarmuk-elven, og brakte derved størstedelen av Syria og Palestina under muslimsk styre.

Jordan ble underlagt det omayyadiske dynasti (660–750) og det islamske kalifat. Med abbasidenes maktovertakelse i 750 kom Jordan langt fra maktens sentrum og gikk gradvis tilbake til gammel beduiner-livsstil. Da korsfarerne erobret Jerusalem i 1099, innlemmet de en del av området øst for Jordan-elven til kongedømmet; et prinsedømme under navnet Oultre Jourdain, med hovedstad i al-Karak. Korsfarerne ble slått av Sala ad-Din (Saladin) som innlemmet Jordan i sitt dynasti, som igjen ble erstattet av mamelukkenes styre.

I årene 1516–1918 hørte området til Damaskus-provinsen av det osmanske riket. Under den første verdenskrig gikk araberne til opprør, støttet av Storbritannia. Arabiske styrker ledet av Faisal ibn Husayn fra det hashemittiske dynasti, sønn av kong Hussein av Hedsjas, erobret Akaba i 1917 og Amman i 1918.

Ved krigens slutt var størstedelen av dagens Jordan samt Irak under arabisk kontroll. Arabiske nasjonalister gjorde i 1920 krav på selvstendighet for Syria (inkl. Transjordan, Libanon og Palestina) og Irak, men dette ble avvist av Frankrike og Storbritannia. Etter krigen delte stormaktene Levanten inn i mandatområder. På San Remo-konferansen i 1920 ble Storbritannia tildelt et mandat i Palestina, herunder området øst for elven Jordan, samt dagens Irak, mens Frankrike fikk kontrollen med Syria. Dermed ble de politiske båndene mellom Transjordan (dagens Jordan) og Syria svekket. Faisal ble tvunget ut av Damaskus, der han hadde opprettet en regjering, og Storbritannia gikk inn for selvstendighet for Transjordan – med Faisals bror Abdullah som konge.

I 1921 rykket Abdullah inn i Transjordan med en hær fra Hedsjas, og opprettet en regjering i Amman. Britene anerkjente ham som fyrste av Transjordan, mot at Abdullah anerkjente det britiske mandatet. Det britiske mandatet ble bekreftet av Folkeforbundet i 1922, og ga i realiteten Storbritannia frie hender i administrasjonen av territoriet, men det ble gjort klart at et jødisk nasjonalhjem ikke skulle kunne opprettes der, eller jødisk innvandring tillates.

25. mai 1923 anerkjente Storbritannia formelt Transjordan som en selvstendig stat under britisk overoppsyn, og med Abdullah som emir. Militære og økonomiske anliggender, så vel som utenrikspolitikk, var fortsatt kontrollert av den britiske utsending, og i 1926–27 ble en transjordansk hær (Arab Legion) opprettet med britisk støtte, under ledelse av britiske offiserer. I 1928 ble det indre selvstyret utvidet; deretter fikk Transjordan rett til å sende konsuler til andre arabiske stater. I 1925 innlemmet Abdullah Ma'an og Akaba i kongedømmet, og sikret dermed adgangen til havet. Under den andre verdenskrig spilte Jordan en viktig rolle i regionen, og Den arabiske legion bidro til å slå ned en pro-tysk opprør i Irak.

Det selvstendige Jordan

Først 25. mai 1946 ble full selvstendighet oppnådd, da Abdullah 1 ble utropt til konge, i hva som fra 1949 ble hetende Det hashemittiske kongedømmet Jordan. Storbritannia opprettholdt visse rettigheter, blant annet knyttet til militære anlegg, mot å yte den nye staten økonomisk bistand.

Kong Abdullah hadde en ambisjon om å skape et Stor-Syria, som også inkluderte Palestina og Jordan, og som ville ta opp i seg Irak. Planen ble møtt med motstand både fra Egypt og Saudi-Arabia, som ikke ønsket noen styrking av det hashemittiske kongehuset, så vel som fra sionistene og Frankrike.

Et politisk hovedanliggende for den nye staten, da som senere, var utviklingen i den gjenværende del av det britiske mandatområdet Palestina. Ved opprettelsen av Israel i 1948 gikk Jordan med i det arabiske angrepet på den nye staten og besatte den såkalte Vestbredden (av elven Jordan) og Øst-Jerusalem. Dette territoriet ble i 1950 – med støtte fra Storbritannia, men til protester i den arabiske verden – annektert og innlemmet i Jordan. Av mange palestinere ble dette sett på som et svik, og en palestinsk nasjonalist myrdet i 1951 kong Abdullah i Jerusalem. Hans sønn Talal ble ny konge, men var mentalt syk og abdiserte året etter. Da ble hans sønn prins Hussein utropt til konge, 16 år gammel. Han besteg tronen da han fylte 18, i 1953. Kong Hussein satt på tronen til sin død i 1999, og ble etterfulgt av sin sønn Abdullah 2.

Kong Hussein videreførte gjennom alle sine år ved makten balansegangen som har preget jordansk politikk, både internt og eksternt: internt mellom den store palestinske folkegruppen (fra Vestbredden) som er jordanske statsborgere, og etter hvert trolig utgjør et flertall av befolkningen, og de opprinnelige transjordanere (fra Østbredden); eksternt mellom å opprettholde gode relasjoner til Vesten, og samtidig identifisere seg med den arabiske verden og ta del i kampen for et selvstendig Palestina – mot et Israel støttet av Vesten.

Etter krigen i 1956 (Suez-krisen) avskjediget kongen sine britiske rådgivere, og en ny avtale i 1957 innebar at de siste britiske tropper ble trukket ut av Jordan. Kongens posisjon var fra midten av 1960-årene og framover militært truet av den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO), som da hadde sitt hovedsete i Jordan. Vestbredden og Øst-Jerusalem, som Jordan erobret i 1948, ble gjenerobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Dermed tapte Jordan også de rike jordbruksområdene i Jerikodalen og mange turistattraksjoner i det hellige land. Mens Jordan deltok i Seksdagerskrigen, avsto landet fra deltakelse i Oktoberkrigen i 1973.

Palestina-spørsmålet

Som følge av at Israel ble opprettet i 1948, har over en halv million palestinere flyktet til Jordan. Under den andre Golfkrigen, 1990–91, flyktet cirka 300 000 palestinere fra Kuwait til Jordan. Per 2016 var cirka 2,1 millioner palestinske flyktninger registrert i Jordan, og rundt halvparten – kanskje mer – av landets befolkning er av palestinsk herkomst.

Den palestinske befolkningen har lagt press på jordanske myndigheter for å støtte frigjøringskampen. PLO benyttet ikke minst jordansk territorium i sine geriljaangrep mot Israel. Særlig etter 1967 styrket de palestinske gruppene sin militære og politiske stilling i Jordan. De ble som en stat i staten, og PLO hadde stor oppslutning i de palestinske flyktningleirene. Fra høsten 1968 førte en tiltakende spenning til væpnede sammenstøt, og i 1970–71 til full krig, mellom palestinske frigjøringsstyrker og den jordanske regjeringshæren. Denne førte til flere tusen drepte. I september 1970 sto palestinsk gerilja bak et attentatforsøk mot kongen, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) førte fire kaprede fly med gisler til en avsides flystripe i Jordan, og sprengte dem. Geriljaen ble støttet av syriske styrker og palestinske avdelinger i den egyptiske hær, og tok kontroll over landområdene i nord. Etter diplomatisk press inngikk PLOs leder Yasir Arafat og kong Hussein en avtale som gjorde slutt på krigen. Den tillot palestinsk gerilja å holde til på landsbygda, men ikke i byene. Fortsatt kom det til sporadiske kamper, og geriljaen ble drevet nordover. I april 1971 anså kongen sin stilling sterk nok til å kreve at PLO trakk seg helt ut av Amman, og rettet angrep mot flere palestinske baser. Som følge av denne offensiven ble den palestinske geriljaen i realiteten tvunget ut av Jordan, og PLO måtte reetablere sitt hovedkvarter i Beirut, Libanon. Krigen kostet Jordan støtte fra flere arabiske stater, og statsminister Wasfi al-Tal ble i 1971 myrdet av den palestinske gruppen Svart September.

I 1974 anerkjente Jordan PLO som det palestinske folkets eneste rettmessige representant, men forholdet mellom kong Hussein og den palestinske frigjøringsbevegelsen forble anstrengt. Mye av motsetningen skyldtes kongens politikk på Vestbredden, som han i 1950 annekterte, men senere gjorde klart at likevel skulle tilhøre en selvstendig palestinsk stat. PLOs mistro ble styrket av at Jordan selv ville ha ansvar for de muslimske hellige steder i Jerusalem, og av at Israel søkte å gjøre Jordan (med Vestbredden) til den palestinske staten. Israelske ledere argumenterte lenge for at det var bare én jødisk stat, men mange arabiske – og at en eventuell palestinsk statsdannelse burde skje i Jordan, med dets allerede store palestinske befolkning. Etter Oslo-prosessen i 1990-åra aksepterte Israel tanken om en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden, men landet ser fortsatt for seg muligheten av at en slik stat kan gå sammen i en føderasjon med Jordan, og med Amman, ikke Jerusalem, som palestinsk hovedstad.

I 1972 la kong Hussein fram planer om en føderasjon, Det forente arabiske kongedømme, bestående av en jordansk region (Østbredden) og en palestinsk (Vestbredden), med den jordanske konge som statsoverhode og Amman som hovedstad. Planen ble avvist av både Israel og palestinerne, samt av Egypt, som brøt de diplomatiske forbindelser med Jordan, som dermed ble stadig mer isolert. Tidlig i 1980-åra søkte Hussein å komme overens med PLO. I 1985 ble Hussein og Arafat enige om rammeverket for en felles jordansk-palestinsk fredsplan. PLOs motvilje mot å akseptere FNs resolusjoner førte til at fredsplanen ikke førte fram, og i 1986 brøt kong Hussein igjen forbindelsene med PLO og stengte dets kontor i Amman.

Jordan tok deretter ansvar for utviklingen på Vestbredden i et forsøk på å svekke PLOs stilling. Vestbreddens representasjon i den jordanske nasjonalforsamling ble økt som ledd i å styrke kongens posisjon. Da det palestinske opprøret, intifada, brøt ut på Vestbredden i 1987, var det rettet mot den israelske okkupasjonen, men også mot kong Husseins politikk – og til støtte for PLO. Hussein støttet av taktiske årsaker opprøret, men hans tilnærming ble avvist av palestinerne, som mistrodde kongens hensikter. I 1988 frasa Jordan seg alle krav på Vestbredden og overlot hele ansvaret for territoriet til PLO. Da Det palestinske nasjonalrådet proklamerte den selvstendige staten Palestina i november 1988, ble den straks anerkjent av Jordan.

Jordan er det eneste land som har gitt palestinske flyktninger statsborgerlige rettigheter, og de nyter i prinsippet samme rettigheter som andre jordanere. Det er vel to millioner palestinske flyktninger registrert i Jordan, hvorav de aller fleste har jordansk statsborgerskap. I praksis har jordanere fra Østbredden (transjordanere) dominert mye av det politiske liv og offentlig administrasjon, mens kongehuset har støttet seg på tradisjonelle ledere, med forankring i den gamle jordanske maktstrukturen, som er kongedømmets sosiale base. Jordanere fra Vestbredden (palestinere) er derimot underrepresentert i det formelle politiske liv, mye på grunn av valglovene. Parlamentet er tradisjonelt dominert av konservative transjordanere; det samme er forsvaret og sikkerhetsapparatet for øvrig. Palestinske jordanere spiller en dominerende rolle i det økonomiske liv. Av symbolsk betydning var det at Jordan med kong Abullah 2s overtakelse av tronen fikk en dronning, Rania, av palestinsk herkomst, født i Kuwait. I 1991 fikk Jordan sin første statsminister med palestinsk bakgrunn.

I nyere tid har Jordan støttet den radikale palestinske gruppen Hamas, som på 1990-tallet hadde hovedkvarter i landet, til dens ledelse ble arrestert av jordanske myndigheter i 1999, for så å bli utvist. Forholdet ble ytterligere svekket i 2006, etter at medlemmer av Hamas ble arrestert i Jordan, mistenkt for planlagt flere terroraksjoner. Senere har Jordan søkt å bringe Hamas og PLO sammen.

Etter at USAs president Donald Trump i 2017 kunngjorde å anerkjenne Jerusalem som Israels hovestad, gjentok Jordans kong Abdullah 2 kravet om en totatsløsning med Øst-Jerusalem som hovedstad i den palestinske staten.

Demokratiutvikling

Kongens politiske innflytelse er stor, og han har ved flere anledninger grepet inn og satt nasjonalforsamlingen til side. De særlige sikkerhetsmessige forhold har ved noen anledninger blitt brukt til å sette normale politiske strukturer til side. I 1972 var det et mislykket militært kuppforsøk. Kong Hussein oppløste nasjonalforsamlingen i 1974, men oppnevnte i 1978 et «nasjonalt konsultativt råd», som virket til 1984, da det gamle parlamentet ble kalt sammen til sin første sesjon siden 1967. Dette ble i 1989 erstattet av et nytt parlament, det første folkevalgte siden 1967. Valget i 1989 kom etter sosial uro og opptøyer i flere byer, som følge av betydelige prisøkninger på matvarer og offentlige tjenester.

I 1991 sammenkalte kongen en nasjonal konferanse med over 2000 delegater fra en rekke organisasjoner og grupperinger. Disse vedtok et nasjonalt charter som formaliserte nye demokratiske rettigheter. I 1991 ble unntakstilstanden fra 1967 opphevet, og i 1992 ble det vedtatt en ny lov som legaliserte politiske partier. Valg med basis i fri partidannelse ble avholdt i 1993; deretter regelmessig.

For å befeste sin maktposisjon bremset kong Abdullah 2 fra 1999 takten på demokratiseringsprosessen og støttet seg mer på den tradisjonelle, stammebaserte samfunnsstrukturen. Senere har han i større grad tatt til orde for å fremme en demokratisk utvikling med politiske partier og uavhengige organisasjoner som en del av moderniseringen av det jordanske samfunnet. Han har imidlertid beholdt en sterk konstitusjonell stilling, hvor parlamentet har relativt liten innflytelse. Kongen har ved flere anledninger grepet aktivt inn blant annet ved å avsette og utnevner statsminister, avsette regjeringer og skrive ut nyvalg. Valgordningen er flere ganger endret, oftest på en slik måte at den favoriserer uavhengige kandidater – gjerne med lojalitet til kongen – framfor partilister. Dette har flere ganger ført til at opposisjonen har boikottet valg.

Mens valget i 2013 ble boikottet av deler av opposisjonen stilte flere partier til valg på representanthuset i 2016, etter at valgloven var endret. Partiet har jevnt over liten tilslutning. En stor del av de innvalgte er uavhengige representanter, ofte med forankring i distrikter og stammer, og som tradisjonelt støtter kongen og hans politikk. Ni partier ble innvalgt i 2016; ingen med store grupper. Islamistiske partier fikk færre seter etter valget i 2016 enn i 1989. Da ble valgloven endret for å demme opp for disse partienes innflytelse.

Etter at den jordanske delen av Det muslimske brorskap fikk betydelig oppslutning ved valget i 1989 iverksatte myndighetene tiltak for å svekke partiet. Det boikottet valgene i 2010 og 2013. Brorskapet er formelt forbudt, idet det ikke har offisiell godkjennelse, men stilte i 2016 lister til parlamentsvalget gjennom en valgfront, Islamic Action Front. Sammen med støttespillere fikk denne til sammen 15 representanter.

Opposisjonelle er i perioder blitt arrestert, oftest med beskyldninger om terrorisme. Tidlig på 2000-tallet ble dette knyttet til framveksten av militant islam, bl.a. i kjølvannet av terroranslagene mot USA i 2001 og den påfølgende krigen mot terror, med intervensjonene i Afghanistan og Irak.

Regional usikkerhet

Med sitt naboskap med Irak og Syria har Jordan lenge vært preget av utviklingen i disse landet, såvel som i regionen for øvrig, med hele Midtøsten-konflikten og Palestina-spørsmålet. Ved siden av situasjonen i Palestina har særlig utviklingen i Irak, både etter Golfkrigen i 1990–1991 og enda mer USAs invasjon i 2003, hatt stor betydning. Den siste la et grunnlag for framveksten av Den islamske stat (IS), som har innvirket på krigen i Syria. Destabiliseringen av Syria og oppslutningen om IS har medført sikkerhetsutfordringer også i Jordan.

Krigen i Irak i 1990–1991 stilte Jordan overfor et vanskelig dilemma, da den vestligorienterte kongedømmet endte med å ta stilling for Baath-regimet til Saddam Hussein. Dette førte til et vanskeligere forhold til USA så vel som til Golf-statene. Etter invasjonen i 2003 ble Jordan et av de viktigste områdene for infiltrasjon av påårørssoldater og våpen til Irak, og kampen mot den amerikanske okkupasjonen. Også under Syria-krigen har Jordan blitt et viktig baseområde for opprørere, men også for den flernasjonale koalisjonen som er satt inn i kampen mot IS. Jordan jar stilt seg bak kravet om at president Bashar al-Assad må gå av, og har gått inn den flernasjonale militære aksjonen mot regimet, og støttet deler av opposisjonen.

Krigene i Irak og Syria har ført til framvekst av militante islamistiske grupperinger også i Jordan, og særlig utviklingen i Syria har skapt uro for sikkerhetssituasjonen og stabiliteten. Militante muslimske grupper, jihadister, har fått fotfeste i landet, og myndighetene har arrestert, og også dømt, flere personer som har stått bak eller som har planlagt terrorhandlinger. I 2004 ble åtte mann dømt til døden for å ha drept en amerikansk offisiell utsending i 2002. Blant de dømte, in absentia, var jordanske Abu Musab al-Zarqawi, en nær forbundsfelle av Osama bin Laden, som gjennom sin gruppe Jamaat al-Tawhid wa al-Jihad ble beskyldt for å lede al-Qaidas lokale nettverk i Irak. Gruppen tok i 2004 på seg ansvaret for bombeattentat mot tre hoteller i Amman, deriblant Radisson SAS-hotellet, der 60 mennesker ble drept. Et mislykket angrep mot amerikanske marinefartøy i den jordanske havnebyen Akaba i 2005 ga næring til frykt for at Jordan i større utstrekning enn før ville bli et operasjonsområde for al-Qaida.

Også Jordan ble åsted for Den arabiske våren i 2011, men i begrenset grad, og uten de omfattende demonstrasjoner eller sammenstøt som var tilfellet i flere andre land. Uroen som brøt ut i januar 2011 inneholdt både politisk og økonomisk kritikk – herunder av korrupsjon, dels rettet mot kongefamilien. Det ble også fremmet krav om at statsministeren må bli valgt, og økt makt overdras det parlamentariske system. Tradisjonelt er kongen og hoffet tillagt avgjørende innflytelse og makt i Jordan. Kongen svarte med å avsette en upopulær statsminister, Samir Rifai, og hans regjering, og nedsette en komité for nasjonal dialog. Økonomiske misnøye var en del av bakgrunnen for demonstrasjonene, med kritikk av at den økonomiske liberaliseringen førte til større inntektsforskjeller og forverrede levekår. Jordan har blant av de høyeste militære utgifter i verden; over 22 prosent av statsbudsjettet går til dette formål.

Etter hvert som krigen i Syria utviklet seg, forsterket Jordan det militære samarbeidet med USA. Den amerikanske militærhjelpen til Jordan ble trappoet opp, og USA utplasserte styrker i landet. Flere land, deriblant Norge, sendte styrker til Jordan for å bistå syriske opprørsgrupper. Fra 2014 har Jordan deltatt i den flernasjonale militære operasjonen mot IS, Operation Inherent Resolve, for en periode blant annet med jagerfly.

Jordan er et av de land hvor Den islamske stat er antatt å ha rekruttert flest soldater, og gruppen har både tilhengere og aktivister i Jordan. IS anser kong Abdullah og hans regime som en fiende av islam. Det har vært flere tilfeller av kamper mellom IS-soldater og jordanske styrker.

Høsten 2017 var det registrert vel 660 000 flyktninger fra Syria i Jordan; til sammen var antallet syriske borgere i landet rundt 1,5 millioner. Det var samtidig vel 58 000 registrerte flyktninger fra Irak, og over to millioner palestinske flyktninger. Jordan er dermed ett av de land i verden som har tatt i mot flest flytkninger, både i antall og i forhold til eget folketall. Internasjonal bistand til flyktningene til tross, la denne situasjonen ytterligere press på en vanskelig jordansk økonomi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg