Dagens Jordan har vært bebodd i rundt 8000 år. I den sørvestlige del av landet finnes flere helleristninger fra flere førhistoriske perioder. Området er nevnt i skriftlige kilder fra bronsealderen, rundt 2400 f.Kr. Da fantes en avansert stavnsbundet jordbrukssivilisasjon der, som forsvant ca. 1800 etter en invasjon av nomadefolk.

Med egypternes ankomst rundt 1580 f.Kr. ble sikkerhet gjenopprettet, til en periode (1300–1000) ble preget av angrep mellom ulike stammer på hver side av Jordan-elven, da bl.a. Moab og Edom ble ødelagt etter angrep fra Israels kong David. Han inntok også Ammon, som ved hans død ca. 960 gjenvant sin selvstendighet. (Hovedstaden Rabath Ammon lå der dagens Amman ligger.) Ca. 850 ble området gjenerobret av moabittene, før assyrerne tok den østlige del av landet, som etter hvert ble inndelt i provinser under assyrisk kontroll, til det assyriske riket falt i 612.Assyriske tekster nevner nabateerne, som holdt til i det gamle Midian.

På 500-tallet tok dette arabiske folket makten, bygde sin hovedstad Petra, og utvidet sin kontroll til å omfatte området fra Karak til Rødehavet. I hellenistisk tid var det økonomisk fremgang med økt handel og bygging av byer. Den nordlige delen av Jordan var en tid under jødisk kontroll. 64–63 f.Kr. ble Nabateer-kongedømmet erobret av romerne, men forble selvstendig til det ble innlemmet i Romerriket av keiser Trajan i 106 e.Kr. Jordan blomstret under romersk styre, med hovedstad i Petra, senere i Busra ash-Sham i Syria. Fra 313 ble kristendommen utbredt.

I 633 beseiret arabiske styrker under ledelse av Khalid ibn al-Walid den bysantinske hær i slaget ved Yarmuk-elven, og brakte derved størstedelen av Syria og Palestina under muslimsk styre.

Jordan ble underlagt det omayyadiske dynasti (660–750) og det islamske kalifat. Med abbasidenes maktovertakelse i 750 kom Jordan langt fra maktens sentrum og gikk gradvis tilbake til gammel beduiner-livsstil. Da korsfarerne erobret Jerusalem i 1099, innlemmet de en del av området øst for Jordan-elven til kongedømmet; et prinsedømme under navnet Oultre Jourdain, med hovedstad i al-Karak. Korsfarerne ble slått av Sala ad-Din (Saladin) som innlemmet Jordan i sitt dynasti, som igjen ble erstattet av mamelukkenes styre.

I årene 1516–1918 hørte området til Damaskus-provinsen av det osmanske riket. Under den første verdenskrig gikk araberne til opprør, støttet av Storbritannia. Arabiske styrker ledet av Faisal ibn Husayn fra det hashemittiske dynasti, sønn av kong Hussein av Hedsjas, erobret Akaba i 1917 og Amman i 1918.

Ved krigens slutt var størstedelen av dagens Jordan samt Irak under arabisk kontroll. Arabiske nasjonalister gjorde i 1920 krav på selvstendighet for Syria (inkl. Transjordan, Libanon og Palestina) og Irak, men dette ble avvist av Frankrike og Storbritannia. Etter krigen delte stormaktene Levanten inn i mandatområder. På San Remo-konferansen i 1920 ble Storbritannia tildelt et mandat i Palestina, herunder området øst for elven Jordan, samt dagens Irak, mens Frankrike fikk kontrollen med Syria. Dermed ble de politiske båndene mellom Transjordan (dagens Jordan) og Syria svekket. Faisal ble tvunget ut av Damaskus, der han hadde opprettet en regjering, og Storbritannia gikk inn for selvstendighet for Transjordan – med Faisals bror Abdullah som konge.

I 1921 rykket Abdullah inn i Transjordan med en hær fra Hedsjas, og opprettet en regjering i Amman. Britene anerkjente ham som fyrste av Transjordan, mot at Abdullah anerkjente det britiske mandatet. Det britiske mandatet ble bekreftet av Folkeforbundet i 1922, og ga i realiteten Storbritannia frie hender i administrasjonen av territoriet, men det ble gjort klart at et jødisk nasjonalhjem ikke skulle kunne opprettes der, eller jødisk innvandring tillates.

25. mai 1923 anerkjente Storbritannia formelt Transjordan som en selvstendig stat under britisk overoppsyn, og med Abdullah som emir. Militære og økonomiske anliggender, så vel som utenrikspolitikk, var fortsatt kontrollert av den britiske utsending, og i 1926–27 ble en transjordansk hær (Arab Legion) opprettet med britisk støtte, under ledelse av britiske offiserer. I 1928 ble det indre selvstyret utvidet; deretter fikk Transjordan rett til å sende konsuler til andre arabiske stater. I 1925 innlemmet Abdullah Ma'an og Akaba i kongedømmet, og sikret dermed adgangen til havet. Under den andre verdenskrig spilte Jordan en viktig rolle i regionen, og Den arabiske legion bidro til å slå ned en pro-tysk opprør i Irak.

Først 25. mai 1946 ble full selvstendighet oppnådd, da Abdullah 1 ble utropt til konge, i hva som fra 1949 ble hetende Det hashemittiske kongedømmet Jordan. Storbritannia opprettholdt visse rettigheter, blant annet knyttet til militære anlegg, mot å yte den nye staten økonomisk bistand.

Kong Abdullah hadde en ambisjon om å skape et Stor-Syria, som også inkluderte Palestina og Jordan, og som ville ta opp i seg Irak. Planen ble møtt med motstand både fra Egypt og Saudi-Arabia, som ikke ønsket noen styrking av det hashemittiske kongehuset, så vel som fra sionistene og Frankrike.

Et politisk hovedanliggende for den nye staten, da som senere, var utviklingen i den gjenværende del av det britiske mandatområdet Palestina. Ved opprettelsen av Israel i 1948 gikk Jordan med i det arabiske angrepet på den nye staten og besatte den såkalte Vestbredden (av elven Jordan) og Øst-Jerusalem. Dette territoriet ble i 1950 – med støtte fra Storbritannia, men til protester i den arabiske verden – annektert og innlemmet i Jordan. Av mange palestinere ble dette sett på som et svik, og en palestinsk nasjonalist myrdet i 1951 kong Abdullah i Jerusalem. Hans sønn Talal ble ny konge, men var mentalt syk og abdiserte året etter. Da ble hans sønn prins Hussein utropt til konge, 16 år gammel. Han besteg tronen da han fylte 18, i 1953. Kong Hussein satt på tronen til sin død i 1999, og ble etterfulgt av sin sønn Abdullah 2.

Kong Hussein videreførte gjennom alle sine år ved makten balansegangen som har preget jordansk politikk, både internt og eksternt: internt mellom den store palestinske folkegruppen (fra Vestbredden) som er jordanske statsborgere, og etter hvert trolig utgjør et flertall av befolkningen, og de opprinnelige transjordanere (fra Østbredden); eksternt mellom å opprettholde gode relasjoner til Vesten, og samtidig identifisere seg med den arabiske verden og ta del i kampen for et selvstendig Palestina – mot et Israel støttet av Vesten.

Etter krigen i 1956 (Suez-krisen) avskjediget kongen sine britiske rådgivere, og en ny avtale i 1957 innebar at de siste britiske tropper ble trukket ut av Jordan. Kongens posisjon var fra midten av 1960-årene og framover militært truet av den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO), som da hadde sitt hovedsete i Jordan. Vestbredden og Øst-Jerusalem, som Jordan erobret i 1948, ble gjenerobret av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Dermed tapte Jordan også de rike jordbruksområdene i Jerikodalen og mange turistattraksjoner i det hellige land. Mens Jordan deltok i Seksdagerskrigen, avsto landet fra deltakelse i Oktoberkrigen i 1973.

Som følge av at Israel ble opprettet i 1948, har over en halv million palestinere flyktet til Jordan. Under den andre Golfkrigen, 1990–91, flyktet  ca. 300 000 palestinere fra Kuwait til Jordan. Per 2016 var ca. 2,1 millioner palestinske flyktninger registrert i Jordan, og rundt halvparten – kanskje mer – av landets befolkning er av palestinsk herkomst.

Den palestinske befolkningen har lagt press på jordanske myndigheter for å støtte frigjøringskampen. PLO benyttet ikke minst jordansk territorium i sine geriljaangrep mot Israel. Særlig etter 1967 styrket de palestinske gruppene sin militære og politiske stilling i Jordan. De ble som en stat i staten, og PLO hadde stor oppslutning i de palestinske flyktningleirene. Fra høsten 1968 førte en tiltakende spenning til væpnede sammenstøt, og i 1970–71 til full krig, mellom palestinske frigjøringsstyrker og den jordanske regjeringshæren. Denne førte til flere tusen drepte. I september 1970 sto palestinsk gerilja bak et attentatforsøk mot kongen, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) førte fire kaprede fly med gisler til en avsides flystripe i Jordan, og sprengte dem. Geriljaen ble støttet av syriske styrker og palestinske avdelinger i den egyptiske hær, og tok kontroll over landområdene i nord. Etter diplomatisk press inngikk PLOs leder Yasir Arafat og kong Hussein en avtale som gjorde slutt på krigen. Den tillot palestinsk gerilja å holde til på landsbygda, men ikke i byene. Fortsatt kom det til sporadiske kamper, og geriljaen ble drevet nordover. I april 1971 anså kongen sin stilling sterk nok til å kreve at PLO trakk seg helt ut av Amman, og rettet angrep mot flere palestinske baser. Som følge av denne offensiven ble den palestinske geriljaen i realiteten tvunget ut av Jordan, og PLO måtte reetablere sitt hovedkvarter i Beirut, Libanon. Krigen kostet Jordan støtte fra flere arabiske stater, og statsminister Wasfi al-Tal ble i 1971 myrdet av den palestinske gruppen Svart September.

I 1974 anerkjente Jordan PLO som det palestinske folkets eneste rettmessige representant, men forholdet mellom kong Hussein og den palestinske frigjøringsbevegelsen forble anstrengt. Mye av motsetningen skyldtes kongens politikk på Vestbredden, som han i 1950 annekterte, men senere gjorde klart at likevel skulle tilhøre en selvstendig palestinsk stat. PLOs mistro ble styrket av at Jordan selv ville ha ansvar for de muslimske hellige steder i Jerusalem, og av at Israel søkte å gjøre Jordan (med Vestbredden) til den palestinske staten. Israelske ledere argumenterte lenge for at det var bare én jødisk stat, men mange arabiske – og at en eventuell palestinsk statsdannelse burde skje i Jordan, med dets allerede store palestinske befolkning. Etter Oslo-prosessen i 1990-åra aksepterte Israel tanken om en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden, men landet ser fortsatt for seg muligheten av at en slik stat kan gå sammen i en føderasjon med Jordan, og med Amman, ikke Jerusalem, som palestinsk hovedstad.

I 1972 la kong Hussein fram planer om en føderasjon, Det forente arabiske kongedømme, bestående av en jordansk region (Østbredden) og en palestinsk (Vestbredden), med den jordanske konge som statsoverhode og Amman som hovedstad. Planen ble avvist av både Israel og palestinerne, samt av Egypt, som brøt de diplomatiske forbindelser med Jordan, som dermed ble stadig mer isolert. Tidlig i 1980-åra søkte Hussein å komme overens med PLO. I 1985 ble Hussein og Arafat enige om rammeverket for en felles jordansk-palestinsk fredsplan. PLOs motvilje mot å akseptere FNs resolusjoner førte til at fredsplanen ikke førte fram, og i 1986 brøt kong Hussein igjen forbindelsene med PLO og stengte dets kontor i Amman.

Jordan tok deretter ansvar for utviklingen på Vestbredden i et forsøk på å svekke PLOs stilling. Vestbreddens representasjon i den jordanske nasjonalforsamling ble økt som ledd i å styrke kongens posisjon. Da det palestinske opprøret, intifada, brøt ut på Vestbredden i 1987, var det rettet mot den israelske okkupasjonen, men også mot kong Husseins politikk – og til støtte for PLO. Hussein støttet av taktiske årsaker opprøret, men hans tilnærming ble avvist av palestinerne, som mistrodde kongens hensikter. I 1988 frasa Jordan seg alle krav på Vestbredden og overlot hele ansvaret for territoriet til PLO. Da Det palestinske nasjonalrådet proklamerte den selvstendige staten Palestina i november 1988, ble den straks anerkjent av Jordan.

Jordan er det eneste land som har gitt palestinske flyktninger statsborgerlige rettigheter, og de nyter i prinsippet samme rettigheter som andre jordanere. I praksis har jordanere fra Østbredden (transjordanere) dominert mye av det politiske liv og offentlig administrasjon, mens kongehuset har støttet seg på tradisjonelle ledere, med forankring i den gamle jordanske maktstrukturen, som er kongedømmets sosiale base. Jordanere fra Vestbredden (palestinere) er derimot underrepresentert i det formelle politiske liv, mye på grunn av valglovene. Parlamentet er dominert av konservative transjordanere; det samme er forsvaret og sikkerhetsapparatet for øvrig. Palestinske jordanere spiller en dominerende rolle i det økonomiske liv. Av symbolsk betydning var det at Jordan med kong Abullah 2s overtakelse av tronen fikk en dronning, Rania, av palestinsk herkomst, født i Kuwait. I 1991 fikk Jordan sin første statsminister med palestinsk bakgrunn.

I nyere tid har Jordan støttet den radikale palestinske gruppen Hamas, som på 1990-tallet hadde hovedkvarter i landet, til dens ledelse ble arrestert av jordanske myndigheter i 1999, for så å bli utvist. Forholdet ble ytterligere svekket i 2006, etter at medlemmer av Hamas ble arrestert i Jordan, mistenkt for planlagt flere terroraksjoner. Senere har Jordan søkt å bringe Hamas og PLO sammen.

Kongens politiske innflytelse er stor, og han har ved flere anledninger grepet inn og satt nasjonalforsamlingen til side. De særlige sikkerhetsmessige forhold har ved noen anledninger blitt brukt til å sette normale politiske strukturer til side. I 1972 var det et mislykket militært kuppforsøk. Kong Hussein oppløste nasjonalforsamlingen i 1974, men oppnevnte i 1978 et «nasjonalt konsultativt råd», som virket til 1984, da det gamle parlamentet ble kalt sammen til sin første sesjon siden 1967. Dette ble i 1989 erstattet av et nytt parlament, det første folkevalgte siden 1967. Valget i 1989 kom etter sosial uro og opptøyer i flere byer, som følge av betydelige prisøkninger på matvarer og offentlige tjenester.

I 1991 sammenkalte kongen en nasjonal konferanse med over 2000 delegater fra en rekke organisasjoner og grupperinger. Disse vedtok et nasjonalt charter som formaliserte nye demokratiske rettigheter. I 1991 ble unntakstilstanden fra 1967 opphevet, og i 1992 ble det vedtatt en ny lov som legaliserte politiske partier. Valg med basis i fri partidannelse ble avholdt i 1993; deretter regelmessig.

For å befeste sin maktposisjon bremset kong Abdullah 2 fra 1999 takten på demokratiseringsprosessen og støttet seg mer på den tradisjonelle, stammebaserte samfunnsstrukturen. Senere har han i større grad tatt til orde for å fremme en demokratisk utvikling med politiske partier og uavhengige organisasjoner som en del av moderniseringen av det jordanske samfunnet. Han har imidlertid beholdt en sterk konstitusjonell stilling, hvor parlamentet har relativt liten innflytelse. Kongen har ved flere anledninger grepet aktivt inn blant annet ved å avsette og utnevner statsminister, avsette regjeringer og skrive ut nyvalg. Valgordningen er flere ganger endret, oftest på en slik måte at den favoriserer uavhengige kandidater – gjerne med lojalitet til kongen – framfor partilister. Dette har flere ganger ført til at opposisjonen har boikottet valg.

Mens valget i 2013 ble boikottet av deler av opposisjonen stilte flere partier til valg på representanthuset i 2016, etter at valgloven var endret. Partiet har jevnt over liten tilslutning. En stor del av de innvalgte er uavhengige representanter, ofte med  forankring i distrikter og stammer, og som tradisjonelt støtter kongen og hans politikk. Ni partier ble innvalgt i 2016; ingen med store grupper. Islamistiske partier fikk færre seter etter valget i 2016 enn i 1989. Da ble valgloven endret for å demme opp for disse partienes innflytelse.

Etter at den jordanske delen av Det muslimske brorskap fikk betydelig oppslutning ved valget i 1989 iverksatte myndighetene tiltak for å svekke partiet. Det boikottet valgene i 2010 og 2013. Brorskapet er formelt forbudt, idet det ikke har offisiell godkjennelse, men stilte i 2016 lister til parlamentsvalget gjennom en valgfront, Islamic Action Front. Sammen med støttespillere fikk denne til sammen 15 representanter.

Flere opposisjonelle er i perioder blitt arrestert, oftest med beskyldninger om terrorisme. Tidlig på 2000-tallet ble dette knyttet til framveksten av militant islam, bl.a. i kjølvannet av terroranslagene mot USA i 2001 og den påfølgende  krigen mot terror, med intervensjonene i Afghanistan og Irak.

Med sitt naboskap med Irak har Jordan lenge vært preget av utviklingen i dette landet, særlig etter USAs invasjon i 2003. Senere har også borgerkrigen i Syria, fra 2011, satt sitt preg på utviklingen i landet. Under krigen i Irak tok Jordan stilling for Baath-regimet til Saddam Hussein, noe som førte til et vanskeligere forhold til USA. I Syria har Jordan stilt seg bak kravet om at president Bashar al-Assad må gå av, og har støttet både den flernasjonale militære aksjonen mot regimet, og deler av opposisjonen. Begge krigene har ført til framvekst av militante islamistiske grupperinger, og særlig utviklingen i Syria har skapt uro for sikkerhetssituasjonen og stabiliteten i Jordan.

Militante muslimske grupper, jihadister, har fått fotfeste i landet, og myndighetene har arrestert, og også dømt, flere personer som har stått bak eller som har planlagt terrorhandlinger. I 2004 ble åtte mann dømt til døden for å ha drept en amerikansk offisiell utsending i 2002. Blant de dømte, in absentia, var jordanske Abu Musab al-Zarqawi, en nær forbundsfelle av Osama bin Laden, som gjennom sin gruppe Jamaat al-Tawhid wa al-Jihad ble beskyldt for å lede al-Qaidas lokale nettverk i Irak. Gruppen tok i 2004 på seg ansvaret for bombeattentat mot tre hoteller i Amman, deriblant Radisson SAS-hotellet, der 60 mennesker ble drept. Et mislykket angrep mot amerikanske marinefartøy i den jordanske havnebyen Akaba i 2005 ga næring til frykt for at Jordan i større utstrekning enn før ville bli et operasjonsområde for al-Qaida.

Også Jordan ble åsted for Den arabiske våren i 2011, men i begrenset grad, og uten de omfattende demonstrasjoner eller sammenstøt som var tilfellet i flere andre land. Uroen som brøt ut i januar 2011 inneholdt både politisk og økonomisk kritikk – herunder av korrupsjon, dels rettet mot kongefamilien. Det ble også fremmet krav om at statsministeren må bli valgt, og økt makt overdras det parlamentariske system. Tradisjonelt er kongen og hoffet tillagt avgjørende innflytelse og makt i Jordan. Kongen svarte med å avsette en upopulær statsminister, Samir Rifai, og hans regjering, og nedsette en komité for nasjonal dialog. Økonomiske misnøye var en del av bakgrunnen for demonstrasjonene, med kritikk av at den økonomiske liberaliseringen førte til større inntektsforskjeller og forverrede levekår. Jordan har blant av de høyeste militære utgifter i verden; over 22 prosent av statsbudsjettet går til dette formål.

Jordan er direkte berørt av borgerkrigen i Syria. Dels har det vært et stort press på Jordan om å ta imot flyktninger fra Syria, dels har Jordan også blitt truet av Den islamske stat (IS), som har fått et sterkt fotfeste i nabolandene Irak og Syria. Etter hvert som borgerkrigen i Syria utviklet seg, forsterket Jordan det militære samarbeidet med USA, som utplasserte styrker i landet. Jordan har også selv deltatt i militære kampanjer inne i Syria.

Jordan er et av de land hvor IS er antatt å ha rekruttert flest soldater, og gruppen har både tilhengere og aktivister i Jordan. IS anser kong Abdullah og hans regime som en fiende av islam. Det har vært flere tilfeller av kamper mellom IS-soldater og jordanske styrker. Fra 2014 har Jordan deltatt i den flernasjonale militære operasjonen mot IS, Operation Inherent Resolve, for en periode blant annet med jagerfly. Våren 2016 besluttet Norge å delta i opplæring av syriske motstandsgrupper fra baser i Jordan.

Høsten 2016 var det registrert vel 655 000 flyktninger fra Syria i Jordan; til sammen var antallet syriske borgere i landet rundt 1,5 millioner. Det var samtidig vel 58 000 registrerte flyktninger fra Irak. Jordan er dermed ett av de land i verden som har tatt i mot flest flytkninger, både i antall og i forhold til eget folketall. Internasjonal bistand til flyktningene til tross, la denne situasjonen ytterligere press på en vanskelig jordansk økonomi.

Den jordanske kongen har spilt en sentral rolle i den politiske prosessen i Midtøsten, og har måttet balansere mellom støtte til den palestinske frigjøringskampen og det nære forholdet til USA. Jordan har vært en frontlinjestat i flere konflikter; i forhold til frigjøringskampen i Palestina, motstandskampen i Irak og borgerkrigen i Syria. Landet ligger politisk, økonomisk og militært sett utsatt til i alle henseender.

Til kong Husseins eksterne balansegang hørte også mangeårige hemmelige kontakter med Israel, til disse ble formalisert i en fredsprosess som i 1994 førte til en egen fredsavtale.

Jordan regnes til de konservative arabiske stater med et nært forhold til Vesten. Ved siden av Egypt har Jordan vært USAs fremste politiske allierte i Midtøsten, og landet har mottatt omfattende økonomisk og militær bistand fra USA. Et tett forhold til USA, og til dels felles politiske interesser med Israel, har vært en garanti for Jordans sikkerhet. Men også forholdet til USA har vært noe omskiftelig, og grunnet politisk press internt og eksternt har Jordan måttet stille seg bak den palestinske frigjøringskampen og mot USAs politikk.

Under Golfkrigen i 1990–91 måtte kong Hussein foreta en vanskelig politisk balansegang. Jordan beklaget, men fordømte ikke, Iraks invasjon av Kuwait høsten 1990, og forholdt seg offisielt nøytral i konflikten. Opinionen i Jordan støttet Irak. De to land har hatt nære forbindelser helt siden to brødre ble innsatt som konger i de to statene etter første verdenskrig, og i 1958 ble en sammenslåing av kongedømmene Jordan og Irak kunngjort, men unionen ble oppløst ved monarkiets fall i Irak samme år. Senere har det økonomiske samkvemet vært betydelig, med gjensidig avhengighet, der særlig Jordan har gjort seg avhengig av gratis eller subsidiert olje fra Irak. Kong Hussein søkte å finne en diplomatisk løsning på situasjonen som oppsto etter Iraks okkupasjon av Kuwait, også ved å knytte konflikten til Palestina-spørsmålet. Jordan gikk, blant annet i Arabiske liga, inn for å finne en arabisk løsning, og motsatte seg en flernasjonal intervensjon, men vant ikke fram. Kritikken førte til en midlertidig svekkelse av forholdet til USA. Etter krigen var Jordan avhengig av å reparere forholdet blant annet til Saudi-Arabia og USA, og inntok en kritisk holdning til Irak. Landet tok mot en rekke irakske opposisjonelle og tillot irakisk opposisjon å åpne kontor i landet. I 1996 ble forbindelsene bedret, samtidig som FN lettet på sanksjonene mot Irak. Etter kong Husseins død søkte kong Abdullah å bedre forholdet til Irak.

Etter fredsavtalen med Israel i 1994 ble også forholdet til USA vesentlig styrket. Etter terrorangrepene mot USA i 2001 sendte Jordan soldater til den flernasjonale styrken i Afghanistan, International Security Assistance Force (ISAF), men deltok ikke i det USA-ledede angrepet på Irak i 2003. Men Jordan var ikke som i 1991 villig til å risikere forholdet til USA, og stilte seg offisielt nøytralt til konflikten. Jordan forsøkte dermed å innta en balansert posisjon mellom Irak og USA, som begge har gitt landet betydelig økonomisk støtte. Irak har gitt Jordan gratis eller sterkt subsidiert olje, samtidig som Jordan har profitert på irakisk handel over havnebyen Akaba. Jordan har gjennom mange år mottatt omfattende bistand også fra USA.

Til tross for at Jordan gjentatt ganger hevdet at USA ikke ville få benytte jordansk territorium i aksjoner mot Irak, fikk USA anledning til å sette spesialstyrker inn i Vest-Irak fra Jordan. Forut for krigsutbruddet var det forberedt store mottak av flyktninger fra Irak, men disse ble begrenset, og besto for en stor del av iranere og palestinere. Senere tok Jordan mot rundt en million irakiske flyktninger, men strammet i 2007 inn innreisereglene. Etter krigen har Jordan bidratt med å trene irakske polititjenestemenn i Jordan, finansiert av USA. Den nye irakiske presidenten, Jalal Talabani, la i 2005 sitt første statsbesøk til Jordan. Kong Abdullah avla i 2008 Irak et offisielt besøk; den første arabiske statsleder som besøkte Irak etter 2003.

Jordansk utenrikspolitikk er også vesentlig preget av landets nærhet til konflikten mellom Israel og palestinerne. Jordan deltok i 1948 i det arabiske angrepet på den nyopprettede staten Israel, men ikke i den andre arabisk-israelske krigen i 1956. Jordan sluttet seg til de arabiske land i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel erobret områdene som Jordan okkuperte i 1948: Vestbredden og Øst-Jerusalem. Jordan deltok ikke i angrepet på Israel under Oktoberkrigen i 1973, men sendte styrker til Golan for å støtte Syria; landet ble imidlertid ikke trukket direkte inn.

Det var hele tiden underhåndskontakt mellom Israel og Jordan, og etter fredsavtalen mellom PLO og Israel i 1993 gikk Jordan inn i direkte forhandlinger med Israel. Det første offisielle møtet mellom de to stater foregikk mellom kong Hussein 1 og statsminister Yitzhak Rabin i Washington 1994, da de to landene undertegnet en avtale som formelt endte krigstilstanden mellom dem. En fredsavtale ble inngått 26. oktober og ble anerkjent av PLO. Kong Abdullah 2 har videreført sin fars politikk overfor Israel, men forholdet har vært preget av den andre intifada og Israels opptreden overfor de palestinske selvstyremyndighetene. Jordan har sterk kritisert Israels oppføring av sikkerhetsbarrieren mot Vestbredden, samt angrep mot og isolasjon av Gazastripen. Jordan sendte i 2005 på ny en ambassadør til Israel, etter at Jordan i 2000 trakk hjem sin sendemann i protest mot Israels håndtering av konflikten med de palestinske selvstyremyndighetene. Det er gode forbindelser mellom Israel og Jordan, og normalt kontakt på høyt nivå, for å drøfte både bilaterale og regionale spørsmål. Mens Jordan lenge støttet Hamas, så den jordanske regjering med bekymring på at partiet vant de palestinske valgene i 2006, og deretter tok makten etter kamper med al-Fatah i Gaza. 

Jordans nære forbindelser til Irak har bidratt til et til dels avmålt forhold til Syria, som tradisjonelt har vært en rival til Irak i den arabiske verden. Palestina-konflikten er en annen årsak til motsetninger mellom Jordan og Syria, der Syria deltok på PLOs side under borgerkrigen i Jordan i 1970 – og hvor Syria har inntatt en mer kompromissløs holdning til hele spørsmålet. Jordan og Syria kjempet imidlertid sammen mot Israel i 1948 og 1967, og Jordan sendte styrker til støtte for Syria under Oktoberkrigen i 1973. Gjennom kong Abdullah 2 og Syrias nye president, Bashar al-Assad, kom det til en tilnærming mellom nabolandene, blant annet om samarbeid omkring forvaltning av vannreserver, inklusive et damprosjekt i Jarmuk-elven. I 2005 ble Jordan og Syria enige om en uavklart grensetrekking.

Borgerkrigen i Syria, fra 2011, vanskeliggjorde forholdet. Jordan forholdt seg lenge relativt passivt, men tok i mot flyktninger og kritiserte Baath-regimet. Jordan søkte å innta en nøytral stilling, blant annet av frykt for framvekst av militant islamisme, men tillot andre arabiske, og vestlige, stater å bruke sitt territorium for å forsyne de syriske opprørerne med våpen. Til gjengjeld ble Jordan lovet økt økonomisk støtte fra flere golfstater, og medlemskap i Golfrådet har vært fremmet som en mulighet. Samtidig har Jordan opprettholdt en viss kontakt med det syriske regimet. Kongedømmet fryktet å bli trukket inn i krigen, og tok i 2013 tatt imot soldater fra USA for å støtte jordanske styrker langs grensen til Syria. Jordan er en av USAs viktigste allierte i regionen, fra 2014 også i kampen mot Den islamske stat (IS). Jordan deltar i den flernasjonale, USA-ledede militære kampanjen mot islamistene, i Operation Inherent Resolve.

Forbindelsene til Golfstatene, som bidro med omfattende økonomisk bistand til Jordan, ble sterkt svekket av kong Husseins stillingstaken til invasjonen av Kuwait i 1990. Det tok flere år å reparere forbindelsene, særlig til Kuwait og Saudi-Arabia, og en normalisering med Qatar ble først oppnådd  i 1994, deretter med De forente arabiske emirater og Oman. forholdet til Kuwait og Saudi-Arabia ble lettet av tronskiftet i 1999, og kong Abdullahs første offisielle jordanske statsbesøk til Kuwait siden den irakiske invasjonen. Fulle diplomatiske forbindelser ble åpnet med Saudi-Arabia 1995. I 2003 besøkte kong Abdullah Iran; det første offisielle besøket i Iran siden sjahens fall i 1979. Forholdet til Golftstatene er forbedret som følge av borgerkrigen i Syria, hvor flere land, ikke minst Kuwait, Qatar og Saudi-Arabia, kanaliserer støtte til den syriske opposisjonen gjennom Jordan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.