Den første tiden etter den annen verdenskrig ble naturlig nok preget av gjenreisingsarbeidet. Boligutbyggingen var først og fremst et spørsmål om å skaffe nok boliger. I Oslo tok planleggingen utgangspunkt i idealet om den grønne by. Denne funksjonalistiske reaksjon på trangboddhet og sosial nød i den tradisjonelle kvartalsbebyggelsen fra tiden rundt 1900, hadde i Oslo en forløper så langt tilbake som i 1911, da Kristen Rivertz tegnet 15 frittstående parallelle blokker på Sagene, antagelig det første forsøk overhodet på å skape et åpent, grønt boligområde. I 1930-årene ble lamellblokkene langs Kirkeveien reist, og etter Frode Rinnan og Olav Tvetens boliglameller på Åsen i 1947, fulgte utbyggingen av drabantbyer som tilnærmet selvstendige enheter utenfor den gamle bykjernen.
Knut Knutsen og Arne Korsmo underviste i årene etter den annen verdenskrig på Statens Kurs For Kriserammede Arkitekter som frontfigurer for to ulike arkitekturholdninger. Knutsen tok i prosjektet for herredshus i Vågå (1947), og fremfor alt i sin ambassadebygning i Stockholm (1949–52) til orde for en regionalt inspirert funksjonalisme, der detaljering og materialbruk gir klare assosiasjoner til Alvar Aalto.
Knutsen fikk avgjørende betydning for en generasjon unge arkitekter, der Birger Lambertz-Nilssen og Trond Eliassen markerte seg allerede i 1952 med å vinne konkurransen om Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy. Sammen med Molle og Per Cappelen oppførte de i 1960 Institutt for samfunnsforskning i Oslo (påbygd i 1980 av Eliassen og Lambertz-Nilssen), og de har ellers vært arkitekter for en lang rekke store helsebygg.
Korsmos innflytelse skyldes ikke primært hans virke som utøvende arkitekt. Det var som lærer han fikk betydning, og som inspirator for den såkalte Pagon-gruppen som ble stiftet i 1949 av blant andre Sverre Fehn, Geir Grung, Odd Østbye, Håkon Mjelva og Christian Norberg-Schulz. Disse unge arkitektene førte Korsmos internasjonalt orienterte modernisme videre, Fehn og Grung med museumsbygningen på Maihaugen i Lillehammer (1950) og Økern Aldershjem i Oslo (1955), men fremfor alt ved alle de visjonære prosjektene som gruppemedlemmene presenterte i 1950- og 1960-årene, som ledd i en storstilet fornyelse av Oslo sentrum. I samme tradisjon tegnet Erling Viksjø Regjeringsbygningen i 1940 (oppført 1958) og Hydrobygget (1962) i Oslo, begge utført i naturbetong. Også universitetsanlegget på Blindern, bygd ut etter Leif Olav Moens seirende konkurranseutkast fra 1958, er et eksempel på norsk modernisme.
Sverre Fehn inntok etter hvert en helt spesiell posisjon. I 1956 og 1962 tegnet han to utstillingspaviljonger i Brussel og Venezia, der enkelheten bringer tankene til Mies van der Rohe. I Hedmarksmuseet på Hamar (1973) og Oslo Døveskole (1976) er Korsmos modernisme ført et skritt videre med en mer variert og raffinert bruk av materialkombinasjoner.
1960- og 1970-årenes arkitektur er preget av forsøk på å fornye og berike den moderne arkitekturen, samtidig som man søker metoder for løsning av de store og sammensatte byggeoppgavene som den økonomiske veksten medførte. Denne søkingen mot en arkitektur som både er rasjonell og uttrykksfull, er godt illustrert hos Kjell Lund og Nils Slaatto, to arkitekter som nådde en anerkjennelse internasjonalt som ingen norske arkitekter før dem. Chateau Neuf i Oslo (1970) regnes inn under brutalismen, men peker også fremover mot strukturalismen slik vi finner den i Norges Bank i Oslo (1987), et bygg som uten tvil kommer til å bli stående som et hovedverk i nyere norsk arkitektur.
Forskjellene til tross, de holdningene som Korsmo og Knutsen ble talsmenn for, var basert på en grunnleggende forståelse av en felles norsk tradisjon. Kristian Bjerknes førte arven fra Konow Lund videre. Andre representanter for Bergens-skolen er Bjørn Simonnæs, som sammen med Jacob Myklebust tegnet det særpregede Brekkestranda Hotell i Sogn (1970), og arkitektfellesskapet CUBUS, som planla boligområdet Selegrend utenfor Bergen (1977) i nært samarbeid med beboerne. Helge Hjertholm, også han fra Bergen, gir bygningene en mer individuell karakter gjennom å kombinere konstruktiv klarhet med et ekspressivt skulpturalt formspråk, slik som i Søreide kirke (1973) og Fyllingsdalen kirke (1976).
Universitetsforlagets ombygde kontorer (1980) innvarslet postmodernismen i Norge. Arkitekter bak ombyggingen var Jan Digerud og Jon Lundberg, som inntok en posisjon som Norges ledende postmodernister. Blant de mest vellykkede resultater fra denne perioden kan nevnes Digeruds kontorutvidelse i Rådhusgaten i Oslo (1983) og Arne Henriksens jernbanestasjon på Holmlia (1981–82).
Et verdifullt særtrekk kan spores tilbake til denne perioden; bruken av glass over halvklimatiserte soner ble vanlig i de mange næringsbygg som ble reist. Dansken Henning Larsen utformet universitetet på Dragvoll i Trondheim (1978) som en by med glassoverdekkede fordelingsgater mellom fakultetsbygningene, og konseptet ble også brukt i Geir Grungs nybygg for IBM i Oppegård (1987) og i Kreditkassens nybygg på Majorstua i Oslo, tegnet av Lund & Slaatto i samarbeid med arkitektkontoret ØKAW på samme tid. Mest konsekvent i sin utprøving av klimasoner og glass er imidlertid Niels Torp, som har tegnet en lang rekke kontorbygg der flere blokker er knyttet sammen med mellomliggende soner for kantiner, trapper og heiser, resepsjoner o. a. Hovedsetet for SAS utenfor Stockholm (fullført 1988, etter seier i en nordisk arkitektkonkurranse) var banebrytende også med den vekt som ble lagt på å gruppere de enkelte kontorarbeidsplassene omkring fellesarealer, allmenninger. Disse nye organisasjonsprinsippene, og den vekt som ble lagt på miljøet for den enkelte arbeidstaker, vakte internasjonal oppmerksomhet, og Torp ble blant annet tildelt oppdraget med å prosjektere det nye hovedkvarteret for British Airways ved Heathrow utenfor London (under oppføring 1997). Av de senest gjennomførte prosjekter med glasshaller bør nevnes VG-huset i Oslo (1994), der arkitektene Lund & Slaatto føyer den nye kontorbygningen inn i bystrukturen ved å åpne glasshallen mot Henrik Bulls gamle regjeringsbygning, og Oslo Tinghus, tegnet av Østgaard Arkitekter (1994).
Om postmodernismen ble et kort mellomspill, førte den likevel til en revurdering av etterkrigstidens mest rigide modernisme og åpnet for et større mangfold i 1990-årenes arkitektur. Arkitektkontoret Blå Strek har med flere mindre boligprosjekter i Tromsø vist nye måter å innpasse ny bebyggelse i eldre bebyggelsesstrukturer på, og Olsgårdfeltet (1990) er et eksempel på en avdempet dekonstruktivistisk tilnærming. Norsk arkitektur på slutten av 1980-årene og utover i 1990-årene er likevel kjennetegnet av grunnleggende felles tradisjoner og holdninger til utviklingen av en nøktern modernisme med vekt på riktig materialbruk og konstruktivt rasjonelle løsninger. Den fremste representant for denne utviklingslinjen, og samtidig den mest nyskapende, er Sverre Fehn, som med Norsk Bremuseum i Fjærland (1991), Villa Busk i Bamble (1990) og Aukrustsenteret i Alvdal (1996) har skapt byggverk, ofte betegnet som poetisk modernisme, som er blitt stående som milepæler i norsk arkitektur. Han ble i 1997 tildelt Pritzker-prisen.
I samme tradisjon finner vi Stiklestad Nasjonale Kulturhus i Verdal (1992), tegnet av arkitektene Jens P. Askim og Sven Hartvig, Arne Henriksens mange stasjonsanlegg for NSB (Sandvika 1994) og Oslo Sporveier (Frognerseteren 1993) og arbeidene til yngre arkitekter som Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk. Mer utpreget regionale er Samelandssentret i Karasjok, tegnet av Bjerk og Bjørge (1990) og Jærmuseet på Time av HWH arkitekter og Einar Myklebust (1995).
Utbyggingen av anlegg til de olympiske leker på Lillehammer i 1994 ble en markering av styrken og bredden i norsk arkitektur. På tross av stramme økonomiske rammer og til dels vanskelige organisatoriske forhold, ble det skapt bygninger og anlegg av høy kvalitet, som deltagerlandsbyen i Skårsetlia, tegnet av Div. A og Lund Hagem, Hamar Olympiahall (Vikingskipet) av Biong & Biong og Niels Torp og Lillehammer Kunstmuseum, som ble tegnet av Snøhetta Arkitektur Landskap, et kontor som i 1987 hadde skapt nærmest sensasjon ved å vinne den prestisjetunge internasjonale konkurransen om nytt bibliotek i Alexandria. Utbyggingen til Lillehammer-OL var det første eksempelet på en koordinert utbygging der arkitekturen ble til som et resultat av kombinasjonen av dyktige arkitekter og en samlende visuell profil som skulle gjelde alt fra de største bygningsmessige anlegg til festivale elementer som flagg og vimpler, brosjyrer, reklameutstyr og klesantrekk. Bakgrunnen var Kulturdepartementets sterke ønske om å se Lillehammerutbyggingen som en milepæl i den sittende regjerings arbeid for å heve kvaliteten innenfor området arkitektur og design.
Det prosjektet som hadde størst betydning for fornyelsen av byen i disse årene, var Aker Brygge i Oslo (påbegynt 1984), der det lyktes utbyggerne og arkitektene å skape et nytt byområde med de samme kvaliteter som den tradisjonelle multifunksjonelle byen, i et rikt og variert modernistisk formspråk.
Norsk arkitektur i slutten av 1980-årene og utover i 1990-årene var preget av mangfold med utgangspunkt i en grunnleggende tro på modernismens muligheter til fornyelse og innpasning i etablerte bebyggelsesstrukturer. I Oslo finner vi således så forskjellige bygninger som arkitektkontoret LPOs Oslo Spektrum, et frittliggende arenabygg med fasadefriser i tegl, et mindre kontorbygg på et restareal på Grev Wedels plass (1990–91) av Øyvind Gromholt, Kari Nissen Brodtkorbs prisbelønnede boligbygg Stranden (1990) og Lilleparken borettslag (1987–88), der arkitekten, Henrik Poppe, føyer bygningene inn i en eksisterende gate- og bebyggelsesstruktur. I Kongsberg tegnet arkitektene Narud-Stokke-Wiig et nytt rådhus (1991–93), som tilpasser seg dimensjonene i området rundt kirken, mens Lunde og Løvseths bibliotek i Tønsberg (1990–92), med sin raffinerte stålkonstruksjon og store, speilende glassflater, innlemmer byens historie i sitt åpne rom ved å la arkeologiske funn ligge synlig som en del av bygningen.
I det modernistiske mangfoldet som kommer til syne gjennom norske arkitekters arbeid, finner vi også en tendens til å se tilbake til funksjonalismen fra 1930-årene. Denne tendensen har blitt sterkere i årene etter årtusenskiftet, og minimalisme eller nyfunkis er blitt en trend innen både villa-, blokk- og forretningsbebyggelse.
Den fremste eksponenten for denne tendensen er kanskje Kristin Jarmund, med prosjekter som barnehagen på Stensby ved Eidsvoll (1993–94), T-banestasjonen i Nydalen (2003) og Fokus Bank-bygget i Stortingsgata 6 i Oslo (2005).
Arkitektfirmaet Telje-Torp-Aasen stod for et fint monumentalbygg av nasjonal betydning med det nye universitetsbiblioteket på Blindern (1998).
De to norske arkitektkontorene som har fått noen av de største oppgavene, både internasjonalt og nasjonalt i årene rundt 2000, er Snøhetta Arkitektur Landskap as og Niels Torp Arkitekter AS. Oslos store byutviklingsprosjekt i Bjørvika-området, har Snøhettas operabygg som sentralt element. Arkitektkontoret vant konkurransen om dette bygget i 2000, og det skal stå ferdig i 2008. Niels Torp har stått for flere av de store prosjektene i Norge de senere årene, blant annet terminalbygget på Gardermoen (1998). Firmaet vant også konkurransen om reguleringsplanen for utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo (2004), den nye bydelen skal være ferdig i 2012. I tillegg stod dette kontoret for det store BI-bygget i Nydalen (2001–05), der et helt høyskolemiljø er samlet under ett tak.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.