Mariakirken, Bergen.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Forhistorisk tid

I historisk tid var Norge et økonomisk fattig land. Fordi det krever store ressurser å utvikle en monumental eller representativ byggekunst, var Norge fattig på arkitektur. Et unntak danner imidlertid gravhaugene, som hadde en blomstringsperiode i jernalderen. I en særstilling står Raknehaugen på Romerike i Akershus (cirka 400–600 e.Kr.), som er en av Nord-Europas største.

I det avsidesliggende Norge har det derimot kunnet oppstå tradisjonsrike og egenartede folkelige byggeskikker av høy kvalitet og med tre som det dominerende materiale. Et av de eldste husene som er forsøkt rekonstruert, er Bronsealderhuset i Forsand fra cirka 1000 f.Kr. Et annet eksempel på et rekonstruert, forhistorisk bygningsanlegg er Ullandhaug i Stavanger fra 400- og 500-tallet e.Kr.

Bygningene har gjerne ligget i klynger på gårder for storfamilier eller ætter. De var oftest smale og til dels meget langstrakte, med plass både for folk og fe. Takene var dekt av torv og holdt oppe av to rekker staver inne i rommet. Veggene var løst oppmurt av marksteinen som distriktet er rikt på. Innvendig var husene forsynt med en kledning av stående planker – i hvert fall i visse tilfeller.

En annen byggemåte med veldig lang forhistorie i landet, er telt og gammer som samene har brukt.

Vikingenes boliger synes i stor grad også å ha vært langhus. Et eksempel er den rekonstruerte bygningen på Borg i Lofoten fra 600- til 800-tallet.

Av vikingenes hus finnes nesten ingen rester bevart, men de har nok vært en foredling av de forhistoriske husene, men nå også med enden av taksperrene båret av staver i ytterveggen, bare med planker satt inn imellom. Eventuelt hadde de et isolerende lag av torv stablet utenpå (se skåle).

Mot slutten av vikingtiden ble antakelig disse stavkonstruksjonene erstattet med byggingen i laftet tømmer. Lafting ble etter dette nesten enerådende i landet til omkring midten av 1800-tallet. I de grindbygde stavløeneVestlandet har likevel stavkonstruksjonen blitt bevart som en levende tradisjon.

Rygnestadtunet, Valle i Setesdal. Rekketun med stovehus fra 1300-tallet og loft fra 1500-tallet.

av Lars Mæhlum. CC BY SA 3.0

Først med kristendommen kom bygging i skikkelig oppmurt stein, samtidig med at de europeiske stilformer fikk innpass, til å begynne med bare i kirkehusene. Monumenter fra denne tid er blant annet Stavanger domkirke, Bergens domkirke, Mariakirken og Korskirken i Bergen, Gamle Aker kirke i Oslo, alle påbegynt på 1100-tallet, og fremfor alt den mektige Nidaros domkirke i Trondheim, ferdigstilt cirka 1320, som viser alle faser i utviklingen fra romansk til sengotisk stil. Til den kirkelige steinarkitektur hører også klosteranleggene som i løpet av middelalderen spredte seg over det meste av det sørlige Norge, og Erkebispegården i Trondheim, påbegynt på 1100-tallet.

Den profane steinbygging ble innført av kong Sverre ved det forsvarsverk som det bare finnes rester av på Sverresborg i Trondheim. Eksempelet ble fulgt av Håkon 4, som på kongsgården i Bergen oppførte to steinhaller, hvorav den staselige, anglo-gotiske Håkonshallen stadig er i bruk. Av riddertidens borger, svarende til europeisk mønster, har Norge bare én, Håkon 5s Akershus i Oslo.

Av middelalderens bevarte trebygninger må først og fremst nevnes stavkirkene, som betegner landets hittil mest betydelige bidrag til arkitekturhistorien, for eksempel Urnes stavkirke, Borgund stavkirke og Heddal stavkirke fra 1100- og 1200-tallet, oppført etter prinsipper som må kunne føres tilbake til vikingenes hus.

Også de bevarte verdslige trebygningene fra middelalderen utgjør et viktig bidrag til den internasjonale arkitekturhistorien. I alt er det bevart cirka 250 bygninger. Blant disse er Raulandsstua fra Numedal, nå på Norsk Folkemuseum, oppført på begynnelsen av 1300-tallet. Huset er bygd over den såkalte tre-roms plan, bestående av en liten forstue og et tilsvarende kammer (kove eller kleve) i den ene enden, mens resten omfatter oppholdsrommet med åren. Denne planen ble det med visse variasjoner holdt fast ved i alle landsens stuer til langt ut på 1700-tallet og lenger, i stor utstrekning også i byenes. Mest særpreget var bondens loft med forrådsrom nedenunder og en utkraget svalgang omkring gjesterommet ovenpå. Flere slike loft fra middelalderen er bevart. I landskapet utmerket gården seg ved klyngen av mange hus, hvert til sitt bruk, også det en ordning som skulle holde seg i mange århundrer.

Middelalderens byer var små og uanselige, bare med sine mange kirketårn ragende opp over de lave torvtakene. Ordningen av bebyggelsen hadde stort sett gjort seg selv, men to prinsipper gjør seg likevel gjeldende. Det ene omfatter noenlunde parallelle streter, forbundet med tversgående veiter og med husene i klynge imellom, som i Oslo. Der det var større trengsel om havnen, ble gårdene liggende i sammenhengende, lange rekker, tvers på strandlinjen, to og to rekker tett sammen, slik som på Bryggen i Bergen. Med svartedauden i 1349 følger et to hundre år langt avbrekk i byggevirksomheten over hele landet.

Det første byggverk av betydning som deretter ble reist midt på 1500-tallet, var det kraftige Rosenkrantztårnet i Bergen. Med dette holdt renessansen sitt inntog. I det følgende århundre gjorde også barokken seg så smått gjeldende i landets to eneste bevarte adelige slott, Rosendal, og det mer prangende Austrått. En del av de gamle kirkene fikk nye, rikt ornamenterte portaler og altertavler. Noen av byene ble gjenstand for målbevisst planlegging, som Christian 4s for Christiania, og general de Cicignons for Trondheim. I det første tilfelle ble det også påbudt å bygge i mur – noe nærmest ukjent i denne tids Norge.

Under den frodige veksten på 1700-tallet ble bybildene kraftig beriket av mange staselige patrisierhus, også småbyenes, både i mur og tre. Det kan være nok å nevne etatsrådinne Schøllers imponerende palé i Trondheim, nå kjent som Stiftsgården. I samme århundre ble det oppført tre andre betydningsfulle byggverk: Nykirken i Bergen, Kongsberg kirke og Røros kirke, og med dem er de mer faglærte byggekunstnere kommet inn i bildet.

Byggeskikkene på landet ble preget av større rikdom i form av fint utformede svalganger og et rikere innbo, både med treskurd og rosemaling. Forskjellen i de enkelte distrikters byggeskikker trådte samtidig mer tydelig frem. Allerede på 1500-tallet var den gamle åren begynt å vike plassen for den mer hensiktsmessige, murte peisen, med en omordning av den faste innredning til følge. Stuehusene kunne etter hvert få en overetasje med et gjesterom, til erstatning for det gamle uoppvarmede i loftet. En ovn kunne da bli koblet til peispipen.

Omkring år 1500 kom en oppfinnelse av stor betydning for trebygningskunsten både på land og i by. Det var den vanndrevne saga, som gjorde det mulig å panele tømmerveggene med bord, både ut- og innvendig. Dermed ble ikke bare huset lunere; panelet gav også muligheter for en finere utforming, mer i pakt med de europeiske stilstrømningene, men uten å forstyrre det spesielt norske preget. Karakteristiske eksempler er de rokokkopregede, spissgavlede husene i Bergen, mens de typisk sørlandske og trønderske er mer påvirket av empiren.

Mest representativ for det tidlige 1800-tallet er den grasiøse hovedbygningen på Ulefos hovedgård. Etter 1814 fulgte en utstrakt offentlig byggevirksomhet, med Slottet i hovedstaden som den sentrale oppgaven (tegnet av H. D. F. Linstow). Chr. H. Grosch tegnet Børsen, bygningen for Norges Bank og Universitetet, i samme by, alt i nyklassisistisk stil, inntil han med Brannvakten og tilliggende basarer innledet historismen. Denne preget også H. E. Schirmers virksomhet: Gaustad sykehus og Botsfengselet i Oslo, mens sønnen Adolf tegnet bygningene for Nasjonalgalleriet og Trondhjems sparebank i nyrenessanse.

Med byenes vekst fulgte nye krav til boligbyggingen, fremfor alt i Oslo, dels hus for mange familier. Det mest storstilte eksempelet er Victoria terrasse, tegnet av Paul Due og Henrik Thrap-Meyer. Villabebyggelse i utkantene ble innledet i 1860 med Homansbyen, hvor Georg Andreas Bull planla hele strøket og tegnet mange av husene. De sentrale bydelene gikk samtidig over til helt å bli viet en ny hustype: forretningsgården med sine butikker og kontorer. Til de mest særpregede hører Tostrupgården, bygd aller sist på 1800-tallet, for øvrig blant de første bygninger i landet med bærekonstruksjoner av stål.

I norsk trearkitektur var sveitserstilen uhyre populær fra 1860-årene og frem til årene etter 1900. Ikke bare nye hus ble bygd i denne stilen, men en mengde eldre hus fikk «sveitserpåbygg» som verandaer og inngangspartier. Bildet viser en karakteristisk villa i Oslo.

av Ø. Reisegg. Begrenset gjenbruk

Historisk museum, Oslo.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Som i andre europeiske land, men med unionsoppløsningen som vår spesielle bakgrunn, ble tiden rundt 1900 også i Norge preget av bestrebelser på å dyrke frem en nasjonal byggeskikk. Holm H. Munthes restaurant Frognerseteren (1891) og Balthazar Langes Holmenkollen Sanatorium (1894; nå Holmenkollen Park Hotel Rica) i Oslo, markerte det korte mellomspill vi kaller dragestilen, som egentlig var en fornorsket videreføring av den såkalte sveitserstilen. Også jugendstilen (art nouveau), hvis blomstringstid stort sett falt i det første tiåret etter århundreskiftet, fikk sin spesielle norske tolkning. Dette viste seg særlig i bruken av dekorative motiver, som var inspirert av vikingtidens dyreornamentikk, slik som i Henrik Bulls Historisk museum (1901–02) og Regjeringsbygningen (1902–04), begge i Oslo, men også i de mange jugendbygningene som ble reist i Ålesund etter brannen i 1904 og i Trondheim av Johan Osness.

Oslo havnelager, bilde av Lars Mæhlum, gjengitt med tilatelse.

. Begrenset gjenbruk

Karl Johans gate 1, en forretningsgård i nordisk nybarokkstil, bygd for DFDS i perioden 1914–19. Bygget har et høyt, skiferkledd valmtak, og hjørnepartiet er kronet med granittskulpturer. Arkitekten varMagnus Poulsson. Bildet er tatt av Lars Mæhlum og gjengitt med tilatelse.

. Begrenset gjenbruk

Fra tiden omkring 1905, da dragestilen ebbet ut, og frem til cirka 1920, ser man en ny tendens innen arkitekturen. Denne, det nye århundrets første egne stil, hadde et kraftig barokt formspråk ispedd ulike formelementer, underordnet en sluttet form. Preget er tungt og massivt. Hugget stein brukes ofte i fasader. Detaljer kan være barokkornamenter, klassisistiske søyler og jugendinnslag. Stilen var et internasjonalt fenomen, men den norske varianten hadde røtter i Tyskland og til dels Sverige, og kalles oftest nordisk nybarokk. Innen trearkitekturen har man en klassisistisk retning med søyler og klassisistiske detaljer, ofte med bratte eller knekkede takformer, en annen retning er mer nasjonalt preget, her var inspirasjonskildene blant annet gårdsbebyggelse fra 1600- og 1700-tallet på Østlandets bygder, spesielt bebyggelsen i Gudbrandsdalen.

I Norge tidfestes gjerne stilens fødsel til konkurransen om den nye kongevillaen i 1907 og Arnstein Arnebergs og Ole Sverres annenpremieutkast. I tid faller dette sammen med Christian Michelsens «nye arbeidsdag». Det ble bygd kraftstasjoner, fabrikker, skoler, boligområder, et stort antall villaer og noen av våre mest særpregede jernbanestasjoner – Arnebergs og Erik Glosimodts Dovrebanestasjoner fra årene under den første verdenskrig. Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 var en kraftig manifestasjon av dette nye stiluttrykket. Fra disse årene stammer ruvende bygg som Såheim kraftstasjon på Rjukan (ark. Thorvald Astrup og Olaf Nordhagen, 1914–16), Solbergfoss kraftstasjon i Glomma (ark. Bredo Greve, 1916–24), Oslo Havnelager (ark. Bredo Berntsen, 1916–20) og store patrisiervillaer blant annet på Oslos vestkant.

Etter verdenskrigen fortonet den nasjonalt pregede nybarokken seg som avleggs rundt om i de europeiske arkitektmiljøene, som noe som hørte til det gamle førkrigs-Europa. Også en ny generasjon norske arkitekter ønsket en ny arkitektur. Frem til den første verdenskrig, da de første kullene ble uteksaminert fra NTH, var norske arkitekter blitt utdannet i utlandet, hovedsakelig i Tyskland og Sverige. Først i 1910, samtidig som Norske Arkitekters Landsforbund ble stiftet, fikk man en fullverdig norsk arkitektutdanning ved NTH, og de første kullene derfra var blant de første til å gripe tilbake til de felleseuropeiske, klassiske idealene. Igjen kom greske søyler og antikke ornamenter på moten. Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas' rådhus i Haugesund (1922) og Den Norske Creditbanks hovedkontor i Oslo (1925), tegnet av Kristian Biong, er blant de fineste eksemplene på nyklassisismen fra begynnelsen av 1920-årene. Det nye universitetet som i disse årene ble planlagt på Blindern ble i Finn Bryn og Johan Ellefsens vinnerutkast (1926) utformet i en gjennomført nyklassisisme, men allerede høsten 1927 ble det renset for alle de klassisistiske dekorative elementene. Dette skjedde etter at Bryn besøkte Bauhaus i Tyskland, og kan sees som et tegn i tiden, for nå var funksjonalismen i ferd med å få sitt gjennombrudd, også i Norge.

Sundts varemagasin, Bergen.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Odd Fellow-gården, tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas i 1931.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Allerede i 1925 tegnet Lars Backer restaurant Skansen i Oslo (bygd i 1927), den første funksjonalistiske bygningen i Norden. Funksjonalismen ble sett på som et radikalt brudd med all tidligere arkitektur. Men blant de som ledet an i nyorienteringen, finner vi de tidligere nyklassisistene Blakstad og Munthe-Kaas som nå tegnet Odd Fellow-bygningen og Kunstnernes Hus i Oslo. Overgangen fra nyklassisisme til funksjonalisme var kanskje mer et spørsmål om klargjøring og forenkling; bruddet lå først og fremst på idéplanet. At funksjonalismen også ble en stil, funkis, kommer klarest til uttrykk i en serie villaer av Arne Korsmo og Sverre Aasland under sterk påvirkning fra Le Corbusier. Ove Bangs samfunnshus (1940, Oslo) og Sundts varemagasin i Bergen, tegnet av Per Grieg (1928), står som noen av hovedarbeidene i norsk funksjonalisme.

Den første tiden etter den annen verdenskrig ble naturlig nok preget av gjenreisingsarbeidet. Boligutbyggingen var først og fremst et spørsmål om å skaffe nok boliger. I Oslo tok planleggingen utgangspunkt i idealet om den grønne by. Denne funksjonalistiske reaksjon på trangboddhet og sosial nød i den tradisjonelle kvartalsbebyggelsen fra tiden rundt 1900, hadde i Oslo en forløper så langt tilbake som i 1911, da Kristen Rivertz tegnet 15 frittstående parallelle blokker på Sagene, antagelig det første forsøk overhodet på å skape et åpent, grønt boligområde. I 1930-årene ble lamellblokkene langs Kirkeveien reist, og etter Frode Rinnan og Olav Tvetens boliglameller på Åsen i 1947, fulgte utbyggingen av drabantbyer som tilnærmet selvstendige enheter utenfor den gamle bykjernen.

Knut Knutsen og Arne Korsmo underviste i årene etter den annen verdenskrig på Statens Kurs For Kriserammede Arkitekter som frontfigurer for to ulike arkitekturholdninger. Knutsen tok i prosjektet for herredshus i Vågå (1947), og fremfor alt i sin ambassadebygning i Stockholm (1949–52) til orde for en regionalt inspirert funksjonalisme, der detaljering og materialbruk gir klare assosiasjoner til Alvar Aalto.

Knutsen fikk avgjørende betydning for en generasjon unge arkitekter, der Birger Lambertz-Nilssen og Trond Eliassen markerte seg allerede i 1952 med å vinne konkurransen om Norsk SjøfartsmuseumBygdøy. Sammen med Molle og Per Cappelen oppførte de i 1960 Institutt for samfunnsforskning i Oslo (påbygd i 1980 av Eliassen og Lambertz-Nilssen), og de har ellers vært arkitekter for en lang rekke store helsebygg.

Korsmos innflytelse skyldes ikke primært hans virke som utøvende arkitekt. Det var som lærer han fikk betydning, og som inspirator for den såkalte Pagon-gruppen som ble stiftet i 1949 av blant andre Sverre Fehn, Geir Grung, Odd Østbye, Håkon Mjelva og Christian Norberg-Schulz. Disse unge arkitektene førte Korsmos internasjonalt orienterte modernisme videre, Fehn og Grung med museumsbygningen på Maihaugen i Lillehammer (1950) og Økern Aldershjem i Oslo (1955), men fremfor alt ved alle de visjonære prosjektene som gruppemedlemmene presenterte i 1950- og 1960-årene, som ledd i en storstilet fornyelse av Oslo sentrum. I samme tradisjon tegnet Erling Viksjø Regjeringsbygningen i 1940 (oppført 1958) og Hydrobygget (1962) i Oslo, begge utført i naturbetong. Også universitetsanlegget på Blindern, bygd ut etter Leif Olav Moens seirende konkurranseutkast fra 1958, er et eksempel på norsk modernisme.

Sverre Fehn inntok etter hvert en helt spesiell posisjon. I 1956 og 1962 tegnet han to utstillingspaviljonger i Brussel og Venezia, der enkelheten bringer tankene til Mies van der Rohe. I Hedmarksmuseet på Hamar (1973) og Oslo Døveskole (1976) er Korsmos modernisme ført et skritt videre med en mer variert og raffinert bruk av materialkombinasjoner.

1960- og 1970-årenes arkitektur er preget av forsøk på å fornye og berike den moderne arkitekturen, samtidig som man søker metoder for løsning av de store og sammensatte byggeoppgavene som den økonomiske veksten medførte. Denne søkingen mot en arkitektur som både er rasjonell og uttrykksfull, er godt illustrert hos Kjell Lund og Nils Slaatto, to arkitekter som nådde en anerkjennelse internasjonalt som ingen norske arkitekter før dem. Chateau Neuf i Oslo (1970) regnes inn under brutalismen, men peker også fremover mot strukturalismen slik vi finner den i Norges Bank i Oslo (1987), et bygg som uten tvil kommer til å bli stående som et hovedverk i nyere norsk arkitektur.

Forskjellene til tross, de holdningene som Korsmo og Knutsen ble talsmenn for, var basert på en grunnleggende forståelse av en felles norsk tradisjon. Kristian Bjerknes førte arven fra Konow Lund videre. Andre representanter for Bergens-skolen er Bjørn Simonnæs, som sammen med Jacob Myklebust tegnet det særpregede Brekkestranda Hotell i Sogn (1970), og arkitektfellesskapet CUBUS, som planla boligområdet Selegrend utenfor Bergen (1977) i nært samarbeid med beboerne. Helge Hjertholm, også han fra Bergen, gir bygningene en mer individuell karakter gjennom å kombinere konstruktiv klarhet med et ekspressivt skulpturalt formspråk, slik som i Søreide kirke (1973) og Fyllingsdalen kirke (1976).

Universitetsforlagets ombygde kontorer (1980) innvarslet postmodernismen i Norge. Arkitekter bak ombyggingen var Jan Digerud og Jon Lundberg, som inntok en posisjon som Norges ledende postmodernister. Blant de mest vellykkede resultater fra denne perioden kan nevnes Digeruds kontorutvidelse i Rådhusgaten i Oslo (1983) og Arne Henriksens jernbanestasjon på Holmlia (1981–82).

Et verdifullt særtrekk kan spores tilbake til denne perioden; bruken av glass over halvklimatiserte soner ble vanlig i de mange næringsbygg som ble reist. Dansken Henning Larsen utformet universitetet på Dragvoll i Trondheim (1978) som en by med glassoverdekkede fordelingsgater mellom fakultetsbygningene, og konseptet ble også brukt i Geir Grungs nybygg for IBM i Oppegård (1987) og i Kreditkassens nybygg på Majorstua i Oslo, tegnet av Lund & Slaatto i samarbeid med arkitektkontoret ØKAW på samme tid. Mest konsekvent i sin utprøving av klimasoner og glass er imidlertid Niels Torp, som har tegnet en lang rekke kontorbygg der flere blokker er knyttet sammen med mellomliggende soner for kantiner, trapper og heiser, resepsjoner o. a. Hovedsetet for SAS utenfor Stockholm (fullført 1988, etter seier i en nordisk arkitektkonkurranse) var banebrytende også med den vekt som ble lagt på å gruppere de enkelte kontorarbeidsplassene omkring fellesarealer, allmenninger. Disse nye organisasjonsprinsippene, og den vekt som ble lagt på miljøet for den enkelte arbeidstaker, vakte internasjonal oppmerksomhet, og Torp ble blant annet tildelt oppdraget med å prosjektere det nye hovedkvarteret for British Airways ved Heathrow utenfor London (under oppføring 1997). Av de senest gjennomførte prosjekter med glasshaller bør nevnes VG-huset i Oslo (1994), der arkitektene Lund & Slaatto føyer den nye kontorbygningen inn i bystrukturen ved å åpne glasshallen mot Henrik Bulls gamle regjeringsbygning, og Oslo Tinghus, tegnet av Østgaard Arkitekter (1994).

Om postmodernismen ble et kort mellomspill, førte den likevel til en revurdering av etterkrigstidens mest rigide modernisme og åpnet for et større mangfold i 1990-årenes arkitektur. Arkitektkontoret Blå Strek har med flere mindre boligprosjekter i Tromsø vist nye måter å innpasse ny bebyggelse i eldre bebyggelsesstrukturer på, og Olsgårdfeltet (1990) er et eksempel på en avdempet dekonstruktivistisk tilnærming. Norsk arkitektur på slutten av 1980-årene og utover i 1990-årene er likevel kjennetegnet av grunnleggende felles tradisjoner og holdninger til utviklingen av en nøktern modernisme med vekt på riktig materialbruk og konstruktivt rasjonelle løsninger. Den fremste representant for denne utviklingslinjen, og samtidig den mest nyskapende, er Sverre Fehn, som med Norsk Bremuseum i Fjærland (1991), Villa Busk i Bamble (1990) og Aukrustsenteret i Alvdal (1996) har skapt byggverk, ofte betegnet som poetisk modernisme, som er blitt stående som milepæler i norsk arkitektur. Han ble i 1997 tildelt Pritzker-prisen.

I samme tradisjon finner vi Stiklestad Nasjonale Kulturhus i Verdal (1992), tegnet av arkitektene Jens P. Askim og Sven Hartvig, Arne Henriksens mange stasjonsanlegg for NSB (Sandvika 1994) og Oslo Sporveier (Frognerseteren 1993) og arbeidene til yngre arkitekter som Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk. Mer utpreget regionale er Samelandssentret i Karasjok, tegnet av Bjerk og Bjørge (1990) og Jærmuseet på Time av HWH arkitekter og Einar Myklebust (1995).

Utbyggingen av anlegg til de olympiske lekerLillehammer i 1994 ble en markering av styrken og bredden i norsk arkitektur. På tross av stramme økonomiske rammer og til dels vanskelige organisatoriske forhold, ble det skapt bygninger og anlegg av høy kvalitet, som deltagerlandsbyen i Skårsetlia, tegnet av Div. A og Lund Hagem, Hamar Olympiahall (Vikingskipet) av Biong & Biong og Niels Torp og Lillehammer Kunstmuseum, som ble tegnet av Snøhetta Arkitektur Landskap, et kontor som i 1987 hadde skapt nærmest sensasjon ved å vinne den prestisjetunge internasjonale konkurransen om nytt bibliotek i Alexandria. Utbyggingen til Lillehammer-OL var det første eksempelet på en koordinert utbygging der arkitekturen ble til som et resultat av kombinasjonen av dyktige arkitekter og en samlende visuell profil som skulle gjelde alt fra de største bygningsmessige anlegg til festivale elementer som flagg og vimpler, brosjyrer, reklameutstyr og klesantrekk. Bakgrunnen var Kulturdepartementets sterke ønske om å se Lillehammerutbyggingen som en milepæl i den sittende regjerings arbeid for å heve kvaliteten innenfor området arkitektur og design.

Det prosjektet som hadde størst betydning for fornyelsen av byen i disse årene, var Aker Brygge i Oslo (påbegynt 1984), der det lyktes utbyggerne og arkitektene å skape et nytt byområde med de samme kvaliteter som den tradisjonelle multifunksjonelle byen, i et rikt og variert modernistisk formspråk.

Norsk arkitektur i slutten av 1980-årene og utover i 1990-årene var preget av mangfold med utgangspunkt i en grunnleggende tro på modernismens muligheter til fornyelse og innpasning i etablerte bebyggelsesstrukturer. I Oslo finner vi således så forskjellige bygninger som arkitektkontoret LPOs Oslo Spektrum, et frittliggende arenabygg med fasadefriser i tegl, et mindre kontorbygg på et restareal på Grev Wedels plass (1990–91) av Øyvind Gromholt, Kari Nissen Brodtkorbs prisbelønnede boligbygg Stranden (1990) og Lilleparken borettslag (1987–88), der arkitekten, Henrik Poppe, føyer bygningene inn i en eksisterende gate- og bebyggelsesstruktur. I Kongsberg tegnet arkitektene Narud-Stokke-Wiig et nytt rådhus (1991–93), som tilpasser seg dimensjonene i området rundt kirken, mens Lunde og Løvseths bibliotek i Tønsberg (1990–92), med sin raffinerte stålkonstruksjon og store, speilende glassflater, innlemmer byens historie i sitt åpne rom ved å la arkeologiske funn ligge synlig som en del av bygningen.

I det modernistiske mangfoldet som kommer til syne gjennom norske arkitekters arbeid, finner vi også en tendens til å se tilbake til funksjonalismen fra 1930-årene. Denne tendensen har blitt sterkere i årene etter årtusenskiftet, og minimalisme eller nyfunkis er blitt en trend innen både villa-, blokk- og forretningsbebyggelse.

Den fremste eksponenten for denne tendensen er kanskje Kristin Jarmund, med prosjekter som barnehagen på Stensby ved Eidsvoll (1993–94), T-banestasjonen i Nydalen (2003) og Fokus Bank-bygget i Stortingsgata 6 i Oslo (2005).

Arkitektfirmaet Telje-Torp-Aasen stod for et fint monumentalbygg av nasjonal betydning med det nye universitetsbiblioteket på Blindern (1998).

De to norske arkitektkontorene som har fått noen av de største oppgavene, både internasjonalt og nasjonalt i årene rundt 2000, er Snøhetta Arkitektur Landskap as og Niels Torp Arkitekter AS. Oslos store byutviklingsprosjekt i Bjørvika-området, har Snøhettas operabygg som sentralt element. Arkitektkontoret vant konkurransen om dette bygget i 2000, og det skal stå ferdig i 2008. Niels Torp har stått for flere av de store prosjektene i Norge de senere årene, blant annet terminalbygget på Gardermoen (1998). Firmaet vant også konkurransen om reguleringsplanen for utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo (2004), den nye bydelen skal være ferdig i 2012. I tillegg stod dette kontoret for det store BI-bygget i Nydalen (2001–05), der et helt høyskolemiljø er samlet under ett tak.

Det er ingen gammel og rotfast tradisjon for landskapsarkitektur i Norge. Landet var fattig og grisgrendte bosatt med få større byer. Det ga få utviklingsmuligheter for landskapsarkitektur. Nokså enkle parker og hager for et fåtallig ledersjikt i samfunnet var stort sett det som fantes.

Det viktigste tegnet på nyorientering kom med ideelle foreninger som så dagens lys i de større byene på 1800-tallet. Foreningene arbeidet for «forskjønnelse» og tilrettelegging av offentlige park- og utfartsområder i og utenfor byene.

Det endelige gjennombruddet kan tidfestes til 1914, da Norges første landskapsarkitekt i egentlig forstand, Marius Røhne, vakte oppmerksomhet med sitt arbeid med Jubileumsutstillingen på Frogner. To år etter ble han leder for Kristianias nyetablerte parkvesen. Med sin fagkunnskap og organisasjonsevne kom han til å få sterk innflytelse på bylandskapets utvikling i Oslo. Rehabilitering av Akerselvas bredder startet i 1918. Planer for grønne parkårer ble lansert med generalplanforslaget av 1929.

Funksjonalismens program fra 1930-årene la sterkt vekt på oppvekst- og boligmiljø i sunne og grønne omgivelser. Dette var helt i samsvar med ideene som rådde i landskapsarkitekturen. Tilretteleggingen av Ekebergsletta i Oslo som et vidstrakt grøntområde folk kunne bruke fritt til rekreasjon og sport er et godt eksempel på hva man prøvde å oppnå.

Utdannelse i landskapsarkitektur ble grunnlagt ved Norges landbrukshøgskole i 1921. Den ble ledet av professor Olav L. Moen, og fikk sterk betydning for utviklingen av faget i Norge. Moen var en markant foregangsskikkelse for et sosialt syn på bruk av parker og naturområder til lek, friluftsliv og sport. Han tok til orde for sterkere hensyn til landskaps- og naturverdier ved utbygginger, men først omkring 1960 begynte overordnede landskapshensyn å komme inn med en viss tyngde her til lands.

Vannkraftutbyggingen skjøt fart i løpet av 1950-årene. Det førte med seg til dels svært omfattende belastninger på norsk naturlandskap i form av neddemte arealer, tørrlagte elver og fosser, ubehandlede steintipper og massetak og så videre.

I begynnelsen av 1960-årene opprettet Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen en landskapsavdeling for å ta hånd om disse problemene. Dette ga resultater som hører til de mest omfattende bidragene norsk landskapsplanlegging har frambrakt og som vakte oppsikt også utenfor landets grenser. Gjennom landskapstiltak er skadevirkningene i mange fall minsket, arealer er ført tilbake til biologisk produksjon eller ny bruk, og landskapet gitt en visuelt akseptabel form.

I de senere tiårene er også landskapsplanlegging kommet for fullt i sammenheng med utviklingen av landets veinett. Landskapshensyn skal tas ved valg og fremføring av veitrasé, ved behandling av veiens sideterreng og miljøsone, ved ulike typer av serviceanlegg og lignende. Fra midten av 1970-årene har det vært innført retningslinjer for landskapspleie i skogbruket, og for jordbrukets kulturlandskap.

Den økende boligbyggingen i 1950-årene skjedde med sviktende resurser uten spesiell vektlegging av landskap og utemiljø. En sterkere jordvernpolitikk de senere tiårene har ført til at nye boligfelt blir lagt til mindre produktivt, grunnlendt og kupert naturterreng.

Bebyggelsestettheten er samtidig blitt større, og utbyggingen fører ofte til omfattende terreng- og vegetasjonsskader på arealene. Dagens boligpolitikk peker mot mer sentral beliggenhet, kortere transportavstand, tryggere leke- og oppvekstmiljø og satsing på nærmiljø med best mulig kvalitet.

Bymiljøet har hatt en betydelig renessanse de siste tiårene. Dette har skapt ny interesse for stedsanalyse og -karakter. Trafikksaneringsopplegg, prioritering av utemiljø med vegetasjon i gater og byrom og en økt interesse for biologisk mangfold og økologisk sammenheng i byene har gitt resultater i form av en rekke byfornyelsesprosjekter.

Med innføringen av estetiske krav på alle nivåer i arealplanleggingen gjennom revisjonen av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 i 1997 ble det åpnet for en målrettet forvaltning av visuelle ressurser i bymiljø og landskapsbilde.

Norsk Form, senter for design, arkitektur og bygningsmiljø, har fått en rekke nasjonale oppgaver knyttet til ønsket om å gjøre estetikk i våre omgivelser til et politisk hovedfelt. Statens Byggeskikkutvalg skal overvåke utviklingen av byggeskikken i landet og inspirere til tiltak for å bedre byggeskikken.

Norsk Arkitekturmuseum ble etablert i Oslo i 1978, det ble innfusjonert i det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i 2003. De største samlinger av norske bygninger finnes på Norsk Folkemuseum i Oslo og på Maihaugen i Lillehammer.

Arkitektenes faglige medlemsorganisasjon er Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). AFAG er fagorganisasjon for arkitekter og ansatte i arkitektbedrifter, mens Norges Praktiserende Arkitekter (NPA) er arkitektbedriftenes nærings- og serviceorganisasjon. Interiørarkitekter er organisert i Norske Interiørarkitekters og Møbeldesigneres Landsforening (NIL), og landskapsarkitektene i Norske Landskapsarkitekters Forening (NLA).

Utdanning av arkitekter skjer ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetArkitekthøgskolen i Oslo og Bergen Arkitektskole. Interiørarkitekter utdannes ved Kunsthøgskolen i Oslo og Kunsthøgskolen i Bergen, og landskapsarkitekter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås (tidligere Norges landbrukshøgskole).

Av priser kan nevnes Houens fonds diplom, Statens Byggeskikkpris, Treprisen, Betongtavlen, Betongelementprisen, Murverksprisen, Jacob-prisen og Norsk Forms pris til unge formgivere.

Norske Arkitekters Landsforbund arrangerer hver høst Arkitekturdagen, der aktuelle problemstillinger blir diskutert og kommentert.

Hans Ditlev Franciscus Linstow 1787–1851
Christian H. Grosch 1801–65
Heinrich Ernst Schirmer 1814–87
Wilhelm von Hanno 1826–82
Georg Andreas Bull 1829–1917
Paul Due 1835–1919
Henrik Nissen 1848–1915
Herman Major Backer 1856–1932
Henrik Bull 1864–1953
Magnus Poulsson 1881–1958
Arnstein Arneberg 1882–1961
Lars Backer 1892–1930
Ove Bang 1895–1942
Herman Munthe-Kaas 1890–1977
Gudolf Blakstad 1893–1985
Arne Korsmo 1900–68
Knut Knutsen 1903–69
Nils Slaatto 1923–2001
Sverre Fehn 1924–
Kjell Lund 1927–
Niels Torp 1940–
Kari Nissen Brodtkorb 1942–
Kristin Jarmund 1954–
Kjetil Trædal Thorsen (Snøhetta Arkitektur Landskap as) 1958–
  • Almaas, Ingerid Helsing: Norway : a guide to recent architecture, 2002, isbn 0-7134-8782-8, Finn boken
  • Berg, Knut m.fl., red.: Norges kunsthistorie, 1981-83, 7 b., isbn 82-05-12264-4, Finn boken
  • Brekke, Nils Georg m.fl.: Norsk arkitekturhistorie, 2003, isbn 82-521-5748-3, Finn boken
  • Brochmann, Odd: Bygget i Norge : en arkitekturhistorisk beretning, 1979-81, 2 b., isbn 82-05-12328-4, Finn boken
  • Brochmann, Odd: - disse arkitektene : en historie om deres liv og virke i Norge, 1986, isbn 82-7078-028-6, Finn boken
  • Bugge, Gunnar & Christian Norberg-Schulz: Stav og laft i Norge, 1969, Finn boken
  • Christensen, Arne Lie: Den norske byggeskikken : hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid, 1995, isbn 82-530-1735-9, Finn boken
  • Findal, Wenche: Norsk modernistisk arkitektur : om funksjonalismen, 1996, isbn 82-02-16296-3, Finn boken
  • Findal, Wenche: Mindretallets mangfold : kvinner i norsk arkitekturhistorie, 2004, isbn 82-7935-070-5, Finn boken
  • Grønvold, Ulf: Priset arkitektur 1904-2000 : bygninger belønnet med A.C. Houens fonds diplom, 2000, isbn 82-7532-014-3, Finn boken
  • Gunnarsjaa, Arne: Arkitekturguide for Norge, 2002, isbn 82-7935-031-4,Finn boken
  • Norberg-Schulz, Christian: Modern Norwegian architecture, 1986, isbn 82-00-07696-2, Finn boken
  • Arkitektur i Norge: årbok, utgitt av Arkitekturmuseet, 1988-
  • Norsk kunstnerleksikon, 1982-86, 4 b. (inneholder biografier over en lang rekke norske arkitekter)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.