Lars Backer

Hans far, Herman Major Backer, hadde en omfattende arkitektpraksis. Som barn må Lars Backer ofte vært innom farens arkitektkontor, og dette kan ha ansporet ham til å velge samme profesjonsvei. Lars Backer gikk to år på reallinjen ved Aars og Voss' skole og var deretter murerlærling i et halvt år før han i oktober 1909 begynte på Den kongelige norske kunst- og haandverkskole (SHKS, eller Tegneskolen som noen fortsatt kalte den). Skolen var bygget sammen med Kunstindustrimuseet, og de to institusjonene dannet et sammenhengende bygningskompleks. Symbiosen mellom dem var pedagogisk begrunnet. Fremgang måtte tuftes på kunnskap om de forbilledlige eksemplene, og museets samlinger ble aktivt benyttet i undervisningen.

Etter avlagt eksamen på bygningslinjen våren 1912 var han i juni med på en oppmålingstur til «kongsgården» Tofte på Dovre, et monumentalt gårdsanlegg som er blitt oppfattet som et konsentrert bilde av nasjonens karakter. Slike oppmålingsturer hadde overlærer Herman Major Schirmer (1845–1913) organisert for sine elever i periodene 1895–1904 og 1909–1912. De ga elevene en grundig innsikt i den tradisjonelle byggeskikken i de østlandske dalstrøkene. Erfaringene fra disse ekskursjonene skulle komme til å fornye norsk trearkitektur.

Undervisningen på Tegneskolen og deltagelsen på Schirmers siste oppmålingstur ga Lars Backer et fundament for hans virke som arkitekt. I årene 1916 til 1924 engasjerte Fortidsminneforeningen ham til å utføre mange oppmålinger av eldre norske bygninger, så selv om han døde som funksjonalist, kjente han norske byggetradisjoner godt.

For å få en fullstendig arkitektutdannelse måtte man til utlandet. Lars Backer dro til Stockholm i 1913 og begynte å studere arkitektur ved Kungliga Tekniska högskolan (KTH). På denne tiden gjennomgikk den svenske hovedstaden en rivende utvikling. Nye bydeler skjøt opp i byens ytterkanter, og i sentrum ble det bygd mange viktige monumentalbygg. Byens fremste symbol, Stadshuset, vokste gradvis opp, men ble først innviet i 1923. Den mest avanserte nye bygningen på den tiden var Liljevalchs konsthall med en rudimentær arkitektur, en forenklet klassisisme som rendyrker bygningens konstruksjon. Årene i Stockholm ga Lars Backer en større erfaring i å løse mer kompliserte byggeoppgaver, og han fikk oppleve dynamikken i en europeisk storby. Etter eksamen ved KTH i juni 1915 vendte han tilbake til Kristiania.

Første verdenskrig hadde brutt ut året før Backer returnerte til Norge, og det var vanskeligere enn før å oppsøke viktige arkitekturverk på kontinentet. Det var heller ikke så enkelt for en ung arkitekt å etablere egen praksis, men Backer fikk arbeide hos to av Kristianias ledende arkitekter, Arnstein Arneberg (1882–1961) og Harald Hals (1876–1959). De må ha vært fornøyde med ham, for begge to skrev senere meget begeistrede attester om hans evner som arkitekt. Etter avtjent militærtjeneste i 1915 meldte han seg i 1916 som frivillig til Den norske skiløperambulansen som fraktet sårende franske soldater bort fra fronten i Vogesene. Her var han blant annet sammen med maleren Per Krohg (1889–1965) som senere utsmykket flere av hans byggverk.

I 1919–1920 hadde han et studieopphold i London, og deretter dro han på en lengre studiereise til Frankrike og Italia. I et brev til sin forlovede, Elsa Mustad, skrev han: «Leter efter noe helt nytt og moderne og det er det lite av, de franske arkitektene er stivnet så sørgelig i sine gamle stilarter så det blir mest oppkok alt sammen. Har forresten funnet et par bra ting, det beste er kanskje Théâtre des Champs-Elysées som merkelig nok er meget moderne tysk påvirket.» Teateret var tegnet av den viktige arkitekten August Perret (1874–1954) og kombinerte konstruktiv logikk med en moderne, forenklet klassisisme. Det parisiske teateret var i slekt med Liljevalchs konsthall i Stockholm, men mer forfinet.

I april 1921 vant Lars Backer konkurransen om utvidelse av Stavanger museum. Det var et vendepunkt, både profesjonelt og personlig. Seieren i den nasjonale arkitektkonkurransen la grunnlaget for etableringen av egen praksis – og giftermålet med Elsa Mustad. De neste årene fikk han få store oppdrag, men restaurerte kirker og tegnet eneboliger og hytter. Fra april 1923 til oktober 1924 var han i kompaniskap med Ole Øvergaard (1893–1972)

I september 1927 fikk Lars Backer Sundts premie for en herskapelig villa med adresse Drammensveien 88 E på Skarpsno i Oslo. Det var en viktig pris som ble delt ut annethvert år til «en i arkitektonisk henseende fremragende privatbygning oppført på Oslo bys grunn». Oslo arkitektforening sto for juryeringen, så dette var anerkjennelse fra ledende kolleger – et gjennombrudd.

Villaen som i dag er Irans ambassade, ble oppført av grosserer Frithjof Larsen og sto ferdig i 1925. Boligen ligger på et høydedrag nær Frognerstranda og har en fast og avklart form, en forenklet og abstraherte klassisisme. Den regnes som et av høydepunktene i den nyklassisistiske bølgen som dominerte i Norden på 1920-tallet.

Oslo kinematografer ble opprettet som en kommunal etat i 1926. Samme år åpnet Frogner kino, den første nye kommunale kinoen. Bygården og kinolokalet var allerede utformet av arkitekt Kristen Rivertz (1862–1937). Når kommunen ga Lars Backer innredningsjobben, var det trolig fordi han ble oppfattet som den mest «aktuelle» arkitekten i Oslo, den som hadde best forutsetninger for å forstå hvilke arkitektoniske virkemidler som passet det nye mediet. Kinolokalet er formet som et lukket gårdsrom med røde murvegger og en mørkeblå himling over. Der fremme aner man en antikk ruin hvor filmen vises på en sky. Lars Backers «atmosfære-kino» er et interiør som skal formidle den fortryllende stemningen som kunstmediet kunne gi tilskuerne. Etter å ha forfalt i flere tiår ble kinoen kjøpt av Jan Vardøen og åpnet i 2019 etter en omfattende restaurering.

I 1925, samme år som villaen på Skarpsno sto ferdig, skrev Lars Backer en artikkel til novemberutgaven av Byggekunst, arkitektenes tidsskrift. Tittelen, «Vor holdningsløse arkitektur», lyder som en fanfare, et varselrop om at norsk samtidsarkitektur er på ville veier. Han slår fast at arkitektene er ved et tidsskille. Han skriver: «Det vi har bygget mangler vor tids aand og sandfærdighetens præg, det er feilen. (…) Vi skal skape en arkitektur i kontakt med den tiden vi lever i, naturlig for det materiale vi bygger av.»

Også andre artikler i Byggekunst på 1920-tallet forkynte at en ny tid var i anmarsj. Allerede i nummer 6-1923 publiserte bladet en artikkel av den 26-årige arkitekten Edvard Heiberg (1897–1958) med tittelen «Fransk nyttearkitektur», om «flyvemaskinens æstetik» som er bygget på økonomi, konstruksjon og proporsjoner. Dette er den nye tid, fri fra sentimentalitet. Malerne, forretningsmennene og ingeniørene har «fornemmelsen for vår tid», mens arkitektene famler. Heldigvis fins det et unntak. Heiberg hadde intervjuet «ingeniøren, arkitekten og maleren» Le Corbusier (1887–1965). «For ham er et hus en maskine til at bo i – ikke en museumsgjenstand, ikke et folkeeventyr.»

Heiberg mente også at moderne, tenkende mennesker hadde behov for rolige rom, mens dekorasjon tilhørte primitive folkeslag. Dette var en tanke han hadde fått fra den østerrikske arkitekten Adolf Loos (1870–1933), som i det kjente essayet Ornament und Verbrechen fra 1908 hevdet at kulturell utvikling er sammenfallende med at ornamenter fjernes fra gjenstander som er i daglig bruk. Dette var en begrunnelse for de «nakne» fasadene som den nye arkitekturen fikk.

13. oktober 1927 holdt Johan Ellefsen (1895–1969) et foredrag i Oslo Arkitektforening der han talte varmt for den nye radikale arkitekturen som var i ferd med å bryte igjennom i Europa. Foredraget ble trykt i novemberutgaven av tidsskriftet under tittelen «Hvad er tidsmessig arkitektur?».

Når arkitekter publiserer sine bygninger, er tradisjonen at den beskrivende teksten er nøktern, og at det legges vekt på pragmatiske forhold. Men da restaurant Skansen ble vist i 1927 i septemberutgaven av Byggekunst, var det med en tekst der Lars Backer rettferdiggjorde sin oppsiktsvekkende bygning med en programerklæring. Den starter slik:

«Å bygge er ikke 'arkitektur' i ordets gammeldagse forstand, med regler og stilapparater klassifisert og ordnet av kunstskribenter. Men det blir god arkitektur, såfremt byggverket er rasjonalt og hensiktsmessig for bruk.

Å bygge har ophørt å være kunst. Faget har over alt hvor det er levedyktig og indtar en bred plass i samfundet optatt teknikkens arbeidsmetoder og stillet sig i det moderne samfunds tjeneste for å løse tidens sosiale problemer, og er derigjennom blitt uundværlig.»

Restaurant Skansen ble bygd på Kontraskjæret ved Akershus festning og åpnet i mai 1927. Den hadde en enkel geometrisk form og var den første offentlige funksjonalistiske bygningen i Norden. At den ble revet i 1970, er blitt beklaget av senere riksantikvarer.

Skansen var langstrakt og lå langs Rådhusgata. Bygningen ble oppført i betong og malt «solgul». Kortsiden mot vest var avrundet, og her var hovedinngangen. Spisesalen to etasjer over var et stort åpent rom med panoramautsikt i tre retninger. En stor uteservering mot festningen hadde fontene, to musikkpaviljonger og plass for to tusen gjester.

Samme år som Skansen åpnet, vant Lars Backer en invitert konkurranse om et restaurantbygg på Ekeberg. Hans seirende utkast hadde mottoet «Den nye tid», et signal om at også dette var et byggverk som markerte starten på en ny tidsperiode. Ekebergrestauranten er terrassert og legger hovedvekten på at gjestene skal kunne nyte utsikten mot Oslofjorden og byen. Den er bygget i betong og var opprinnelig malt rødbrunt «som furustammene i aftensolen». Etter Lars Backers død ble bygningen raskt endret. Eksteriøret ble hvitmalt og takterrassen ble bygget ut slik at bygningen mer lignet på en kasse. Etter hvert gikk driften dårlig, eieren ble slått konkurs og til sist ble lokalet stående tomt. Etter hvert var forfallet kommet så langt at det var snakk om å rive bygningen. Christian Ringnes og Eiendomsspar kjøpte huset i 2002, og restauranten gjenåpnet i 2005.

I juli 1929 presenterte Aftenposten Lars Backers planer for Horngården, en tretten etasjes «skyskraper» på Egertorget i Oslo. Den skulle ha avrundede glasshjørner og markere det høyeste punktet på Karl Johans gate. Den oppførte bygningen har pussede betongfasader og bare åtte etasjer. Mot byens hovedgate fikk alle leietagerne presentert seg med lysreklame, også det var noe nytt og moderne.

Lars Backer døde i juni 1930 av streptokokker, kort tid før hans siste byggverk, Horngården, sto ferdig. Relieffene på kobberplaten over hans grav på Vestre gravlund i Oslo viser Skansen, Ekebergrestauranten og Horngården. Med disse verkene ble hans liv avsluttet – og med dem startet Den nye tid, funksjonalismens periode.

Lars Backer ble oppkalt etter sin farfar, korpslege Lars Thalian Backer (1812–1884). Lars Backers far, Herman Major Backer (1890–1977), var arkitekt og hadde en omfattende praksis. Han og hans to kusiner, malerinnen Harriet Backer (1845–1932) og komponisten Agathe Backer Grøndahl (1847–1907), var de mest kunstnerisk begavede i Backer-slekten. Slekten kom fra Holmestrand og telte mange skippere og kjøpmenn.

Lars Backers mor var Elisabeth Christiane Boeck (1812–1884). Hun hadde gått på guvernanteskole i Stolp i Pommern (nå Slupsk i Polen), snakket godt tysk, fransk og engelsk og var levende opptatt av litteratur, teater og film. Av de to ektefellene var det moren som hadde den mest fornemme bakgrunnen. Hennes far, Thorvald Olaf Boeck (1835–1901), var jurist og kongelig fuldmægtig i Kirke- og undervisningsdepartementet. Hans lidenskap var å samle på bøker, og han bygget opp Norges største private boksamling. Den dansk-norske Boeck-slekten kan føre sine aner tilbake til Flandern og Bremen på 1160-tallet. På norsk side har den omfattet mange fremtredende vitenskapsmenn, særlig innen medisin. Refsnæs gods på Jeløya og Losby gods i Lørenskog har tilhørt slekten. Lars Backer hadde to søstre, Julie Elisabeth (1890–1977) og Else Margrethe (1902–1986).

Lars Backer giftet seg i 1921 med Elsa Mustad (1899–1985), datter av fabrikkeier Ole Mustad (1870–1954). De fikk tre barn: Ole-Herman (1922–1943), Wencke (1924–2015) og Anne-Marie (1928–2005).

Bygningene er i Oslo, hvis annet ikke er oppført:

• Lars Backer i Norsk biografisk leksikon
• Lars Backer i Norsk kunstnerleksikon

• Grønvold, Ulf, Arkitekt Lars Backer og hans tid. Starten på funksjonalismen i Norge. Pax forlag AS, Oslo 2016.
• Backer, Lars: Lars Backer : arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter, 1930
• Ove Bang, Lars Backer, 1999 (Norsk arkitekturmuseum, Tegningssamlingen, nr. 1, 1999), isbn 82-91773-03-3, Finn boken