arkitektfagets historie i Norge

Damsgård hovedgård. Hovedbygningens rokokkofasade fra 1770-årene. Bygningen regnes som et av hovedverkene innenfor norsk rokokkoarkitektur. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.
Kviknes Hotel i Balestrand fra 1913 har en karakteristisk sveitserstil, slik som mange andre norske trehoteller, særlig på Vestlandet.
Interiør til Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Møbler i bjerk og transparente portiérer
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0
Pakkhus ved havna i Ålesund, bygget i jugendstil etter brannen i 1904
Av .

Den nye Holmenkollbakken med vindskjermer, som brukes i dag, tegnet av JDS arkitekter

Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Arnstein Arneberg. Villaen Elsero på Madserud i Oslo. Den ble bygd 1918–1923 for fabrikkeier Wilhelm Mustad.

Av /NTB Scanpix ※.

Villa Stenersen i Oslo, bygd for Rolf Stenersen i 1937. Annen etasje har vegger mot sør utført i glassbetong, noe som skulle gi lys til Stenersens Munch-samling (på bildet delvis skjult av markiser). Villaen ble etter Stenersens død skjenket til staten til bruk som statsministerbolig, men bare en statsminister, Odvar Nordli, har bodd i huset. Villa Stenersen er nå istandsatt, åpent for publikum og benyttes til varierte kulturformål fortrinnsvis innenfor arkitektur-, design- og estetikkfeltet.

Av /Nasjonalmuseet.
Powerhouse Telemark er et miljøbygg i verdensklasse, et næringsbygg på 8313 m2 over 11 etasjer ved Porsgrunnselva, tegnet av arkitektfirma Snøhetta.
Powerhouse Brattøra
Av /NTB.

Interiøret i biblioteket i Vennesla er formet i massivtre. Konstruksjon og funksjon som bibliotek danner et formsterkt hele. Arkitektene er Helen & Hard.

Vennesla bibliotek
Av /Helen & Hard.

Artikkelstart

Norge var lenge et samfunn med forholdsvis enkle byggeoppgaver, hvor husene ble bygget i en håndverkstradisjon. Viktige bygninger i Norge ble frem til siste halvdel av 1700-tallet tegnet av arkitekter i København, eller offiserer med ingeniørutdanning. Fra 1750-årene ble det etablert grunnleggende ingeniør- og arkitektutdanninger både i Danmark og Norge, og arkitektyrket med sine ulike disipliner vokste frem her i landet.

I Norge skilles det i dag mellom arkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og urbanister eller by- og arealplanleggere. Historisk lå alle disse rollene i arkitektbegrepet.

  • Les mer om yrket arkitekt i moderne tid

1750–1813: De første arkitektene

Norge var lenge et samfunn med nokså enkle byggeoppgaver. Det meste som ble bygget, var av tradisjonell art: kirker, loft, våningshus og driftsbygninger. Forbildene lå ofte i eldre bygg av samme type. Utførelsen ble ledet av kyndige byggmestere med håndverksbakgrunn.

Viktige bygninger her i landet ble frem til siste halvdel av 1700-tallet tegnet av arkitekter i København, eller offiserer med ingeniørutdanning. Utviklingen mot et mer sammensatt samfunn med bergverk, trelasteksport, handel og skipsfart, og ikke minst byer, førte til flere og mer allsidige byggeoppgaver. Konfliktene mellom Danmark-Norge og Sverige krevde i tillegg at det ble bygget nye festningsanlegg. Behovet for ingeniør- og arkitektarbeid økte.

Fra midten av århundret ble det etablert grunnleggende ingeniør- og arkitektutdanning både i Danmark og Norge. En rekke arkitekter ble sendt fra København og oppholdt seg her i landet over flere år. Johan Conrad Ernst kom til Bergen i 1704 for å gjenreise deler av sentrum rundt Torgallmenningen etter en bybrann. Joachim Reichborn hadde fra 1756 ansvar for Nykirken og Tollboden i Bergen, mens Caspar Fredrik Harsdorff sto for oppføring av ny Katedralskole i Trondheim fra 1786. Etter noen år dro de alle tilbake, sannsynligvis fordi de ikke fant permanent arbeid. Det samme gjaldt norskfødte arkitekter som Jørgen Henrik Rawerts.

På denne tiden ble det oppført en rekke større, barokke bygningsanlegg som Damsgaard og Alvøen ved Bergen, Det Kallevigske pale i Arendal, Ulefos hovedgård, Eidsvollsbygningen samt Frogner og Bogstad hovedgårder rundt Christiania (Oslo). Flere steder, som Baroniet i Rosendal og Eidsfoss verks hovedgård, fikk i tillegg til en påkostet innredning og store hage- eller parkanlegg. I noen tilfeller kjenner vi navnet på arkitekten, som at Eidsvollsbygningen ble tegnet av Carl Frederik Stanley og Ulefoss hovedgård av Christian Ancher Collett, men for de de fleste byggverkene og hageanleggene er navnet på arkitektene gått tapt.

1814–1899: Nasjonsbygging

I denne perioden kom de første offentlige byggene. Ved unionsoppløsningen i 1814 var den unge statens økonomi svært trang, like fullt skulle en rekke nasjonale institusjoner etableres, noe som utløste større byggeoppdrag som ga arkitektene nye oppdrag og et begynnende fotfeste i samfunnet. Viktigst var Slottet og Universitetet i Christiania (Oslo). Mer typiske oppgaver var tollboder landet rundt, børser, avdelinger av den nye Norges Bank, tinghus, kirker (som i Halden i 1828–1833), skoler, teatre og tjenesteboliger for embetsstanden, prester og sorenskrivere.

Industri og verksteder

Christiania Seildugsfabrik ble grunnlagt i 1856. Bedriften ble nedlagt i 1978, og fabrikksbygningene, som ligger ved Akerselva i Oslo, er i dag lokaler for Kunsthøgskolen i Oslo. Foto fra 1958
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Utover 1820- og 1830-tallet kom handel og næringsvirksomhet godt i gang, og økonomien ble bedre. Dette førte til en periode med vekst og modernisering. Arkitektoppdragene ble mer variert og med flere ulike private oppdragsgivere, men periodevise lavkonjunkturer ga usikkerhet for yrkesutøverne. Mange arkitekter måtte ha flere yrker for å klare seg.

På 1850-tallet startet en rask industrialisering, spesielt langs vassdragene. Store fabrikkbygg ble reist, som Christiania Seilduksfabrikk ved Akerselva i Oslo og tresliperiene langs Drammenselva, bryggerier som E. C. Dahls bryggeri i Trondheim, og senere nye skipsverft, hermetikkfabrikker, mekaniske verksteder for maskiner-, landbruksredskaper og jernbanemateriell.

Bygårder, hoteller, villaer og leiegårder

I byene reiste man de første rene forretnings- og bankbyggene. Gode tider førte til oppdrag med å tegne selskapsklubber, turnhaller og konsertlokaler. Hoteller ble reist, både i byene og langs Vestlandsfjordene. Videre kom boliger for de bemidlede, gjerne i landlige omgivelser i byenes utkant som Homansbyen, Christianias fornemme nye forstad bak Slottet og litt senere i Parkveien på Nygårdshøyden i Bergen. Folk strømmet til byene for å få arbeid. Noen hadde med seg egne, laftede småhus fra hjemstedet, andre leide seg inn hos kjøpmenn og håndverkere. I Bergen og Kristiania bygget private investorer ut hele områder, som Grünerløkka, med murte leiegårder for salg eller utleie. Kun de største og mest kostbare ble tegnet av arkitekter.

Den spekulative byveksten endte med Kristianiakrakket i 1899 og stans i all boligbygging for lang tid fremover.

Nye byer og infrastruktur

Staten tok etter hvert et bredere ansvar for samfunnsutviklingen. Fra midten av århundret startet også utbygging av telegrafstasjoner, posthus og verksteder, lokomotivhaller og stasjonsbygg for jernbanene. Kirker fra middelalderen ble erstattet av nye, ofte basert på typetegninger. Det ble prosjektert og bygd skoler, fattighus, fengsler og etter hvert også folkebad. På 1870-tallet ble Gaustad asyl, Botsfengselet og Stortingsbygningen reist i Kristiania, mens Trondheim fikk nytt asyl på Rotvoll. Den Nationale Scene i Bergen åpnet i leide lokaler.

Nye byer ble grunnlagt fra midten av 1800-tallet, som Haugesund, Lillehammer, Hamar og Bodø. De enkle, rektangulære byplanene var utarbeidet av ingeniører eller arkitekter. Formålet var å trekke landsdelene inn i en moderne samfunnsutvikling med meierier, slakterier og landbruksindustri for å bidra til modernisering av landbruk og fiskerier. Lokalt anla kommunene gass- og vannverk og etablerte brannstasjoner. Alt dette bidro til nye arkitektoppdrag.

Hager og parker

Studenterlunden ble innkjøpt av staten i 1837 og utlagt til park i tilknytning til de nye universitetsbygningene. Rundt kirker, jernbanestasjoner og andre offentlige steder ble det anlagt plasser, hager og parker, ofte etter anvisning fra en hagegartner, senere kalt hagearkitekt og i dag landskapsarkitekt. Turveiene på Fløyfjellet i Bergen, eller Dronningberget på Bygdøy i Oslo, ble anlagt for å trekke folk ut i naturen, men fortsatt var det først og fremst de fornemme som kunne koste på seg private hageanlegg. Ute i Europa var interessen økende, og en rekke unge anleggsgartnere reiste ut for å høste impulser.

Offentlig planlegging

Behovet for en offentlig styring ble sterkere. De første stadskonduktørene ble utnevnt kort etter 1814, dette var offentlig betrodde, men ikke ansatte, arkitekter. Etter hvert kom det lokale bygningslover for de enkelte byene. Utgangspunktet var gjerne brannreglementer og smittevern. Først i 1924 fikk man en samlet bygningslov for byene, senere utvidet til å gjelde alle kommuner, og også fysisk planlegging. Fra 1870- og 1880-tallet ansatte større bykommuner egen byarkitekt og etter hvert også byplansjef, med ansvar for å planlegge byenes vekst, godkjenne private byggesøknader og prosjektere offentlige bygg.

Arkitekter og deres praksis

Domus Media, midtbygningen til Universitetet i Oslo. Midtpartiet er inspirert av Altes Museum i Berlin, og søylene er kopiert etter ErekhtheionAkropolis i Athen.

Av /KF-arkiv ※.

De mest kjente arkitektene i tiden etter 1814 er Hans Ditlef Fraciscus Linstow (Slottet) og Christian Heinrich Grosch (Universitetet i Oslo). Begge startet ganske unge og var av danske familier. Etter hvert kom flere til: Rundt 1850 vant Alexis de Chateauneuf landets første arkitektkonkurranse for Trefoldighetskirken i Kristiania og ansatte Wilhelm von Hanno som sin assistent. I 1856 tegnet Emil Victor Langlet Stortingsbygningen, som ble reist i 1866, mens Henrik Bull var blant de mest fremtredende mot slutten av århundret.

De fleste arbeidet alene eller engasjerte en assistent i perioder og hadde sine kontorer hjemme. I 1830 hadde landet 20 arkitekter med tre eller flere års utdanning. I 1865 hadde antallet økt til 57. De første kvinnelige arkitektene fikk sin utdanning på 1880-tallet. Marie Karsten og Lilla Hansen regnes henholdsvis som landets første kjente og renommerte interiørarkitekt og arkitekt. Tegneutstyret var enkelt: tegnebrett, passer, blyant og akvarellfarger. Kopiering skjedde ved avtegning over en glassplate som ble belyst fra baksiden. Tegningene var store, vanskelige å brette og krevde stor arkivplass.

Det ble gjort flere forsøk på å etablere faglige foreninger, å gi ut tidsskrifter og sikre forutsigbare faglige standarder og honorarer. Midt på 1860 tallet ble også Den norske ingeniør- og arkitektforening og Fortidsminneforeningen opprettet. Sistnevnte var en forløper for Riksantikvarembetet.

Stilarter og uttrykk

Byggene som ble tegnet i den første perioden, hadde her, som ellers i Europa, ofte en streng klassisistisk stil preget av antikke idealer. Den nye nasjonen ville knytte seg til europeiske dannelsesidealer. Utover i århundret skiftet stilretninger og måter å løse oppgavene på, både fordi oppgavene endret seg, og fordi oppdragsgivere hadde andre idealer. Fellesbetegnelsen for tiden var eklektisisme, andre har kalt det stilforvirring.

Årene 1830–1860 var preget av nygotiske teglarkitektur, inspirert av tyske, flamske og nederlandske byggverk. Oppmerksomheten om gammel norsk trearkitektur økte, og etter hvert ble det utviklet et drage- og sveitserstil med rik ornamentering og norrøn symbolikk, mens den murte bybebyggelsen ble pusset etter tyske forbilder. Tyskland var tidens foregangsland, og mange arkitekter hadde sin avsluttende utdanning derfra. Sent i århundret utviklet ideen om «Gesamtkunstwerk» seg, hentet fra musikk, billedkunst og teater. Bygning, interiør, møbler og tekstiler skulle danne et hele. Henrik Bull var en sterk eksponent for denne tendensen som ble spesielt viktig for den videre utviklingen av interiørfaget.

1900–1945: Boligbygging og tre arkitektyrker

Årene fra 1900 til 1945 var preget av bred industrireising og sterke konjunktursvingninger. De økonomiske krisene i mellomkrigstiden skapte stor usikkerhet i byggenæringen og for arkitektene. Samtidig ga industrireisningen, jobbetiden under første verdenskrig og oppgangen utover 1930-tallet med sine politiske endringer og stadig sterkere arbeiderbevegelse en ny, men ustabil vekst i arkitektbransjen.

Byutvikling

Bybrannen i Ålesund i 1904 og rundt Torgallmenningen i Bergen i 1916 utløste store gjenreisningsoppgaver. Lav trehusbebyggelse ble erstattet av moderne arkitektur i stein og mur med innlagt vann, vannklosett og elektrisitet. Det samme gjaldt ved etableringen av nye industristeder som på Rjukan (1905–1920) og Høyanger, reist som komplette industribyer med den engelske hagebyen som forbilde. Nye bydeler også i de større byene fikk en åpnere og grønnere karakter.

Offentlige bygg

Unionsoppløsningen i 1905 utløste, som i 1814, offentlige byggeoppgaver som skulle markere landet som en selvstendig nasjon med særegen kultur. Rundt århundreskiftet kom det nye Nationaltheatret, Historisk museum og Regjeringsbygget (nå Finansdepartementet) i Oslo. I 1910 ble Hovedbygget for NTH i Trondheim åpnet. Kort etter ble Ullevål sykehus i Kristiania og Den nationale scene i Bergen påbegynt, fulgt av Rasmus Meyers samlinger på 1920-tallet. På 1930-tallet kom Rådhuset i Haugesund, Kunstnernes hus og Samfunnshuset i Oslo, mens Rådhuset i Oslo og NRKs bygg på Marienlyst i Oslo ble påbegynt.

Boligbygging

Etter krakket i 1899 var det stans i all boligbygging utenom villaer for de bedrestilte, og for vanlige folk ble boligmangelen prekær. Omkring 1910 kom omslaget. Bykommuner, ideelle boligforeninger og fagforeninger skaffet lån og begynte å bygge. De nye aktørene la andre premisser for hva og hvordan det skulle bygges. Boligpolitikk og sosial boligbygging ble nye begreper. Utover 1930-tallet ble det stiftet en rekke boligbyggelag, som OBOS i Oslo og BOBB i Bergen. Disse fikk etter hvert rollen som kommunenes byggende organer.

I årene 1910 til 1925 ble Det Rivertzke kvartal, Ullevål hageby, Lindern, Torshov og flere andre nye og forbilledlige boligområder bygd i Oslo. I Bergen kom Nymark og Rothaug i Sandviken, i Trondheim Lillegården på Singsaker, Egenes Hageby i Stavanger og Enrum i Kristiansand. Alle var preget av en ny åpenhet, større hagerom, mer plass og høyere standard enn tidligere boligbygging. Engasjementet rundt sosial boligbygging og dens omgivelser og innredning ble en stimulans for alle arkitektfagene og ga fagene en klar samfunnsmessig plattform.

Næringsbygg og industri

Odd Fellow-gården i Stortingsgata i Oslo, tegnet av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas 1931. Med sitt moduloppbygde fasadeskjema viser bygget hvordan den internasjonale funksjonalismen slo igjennom på 1930-tallet, især i forretnings- og næringsbygg.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Ny, ekspanderende industri basert på elektrisk kraft skapte oppdrag med store, nye industrianlegg som måtte ligge nær fossefallene. Arkitekter ble blant annet engasjert til å prosjektere industrianlegg for Borregård i Sarpsborg, for Norsk HydroRjukan og Notodden, Vinmonopolets anlegg på Hasle og Standard telefon- og kabelfabrikk på Økern i Oslo. Næringsbygg i form av kontorbygg, forretninger og banklokaler var stadige oppgaver. På 1930-tallet kom Sundts magasin i Bergen, Handelsstanden i Trondheim, Horngården og Odd Fellow-gården i Oslo.

Hager og parker

I 1907 tegnet Ingolf Eide parken rundt nybygget for Den Nationale Scene i Bergen. Eide var en av de unge anleggsgartnerne som hadde skaffet seg en internasjonal opplæring. Syv år senere åpnet Jubileumsutstillingen i det som skulle bli Frognerparken, med paviljonger plassert i et hageanlegg tegnet av Marius Røhne og Josef Oscar Nickelsen. Få år senere fikk Olav L. Moen oppgaven med å forme sentralparken på LandbrukshøgskolenÅs. Med det tok hageanleggene skrittet over i arkitekturen. Hagebyene, den sosiale boligbyggingen og store nye parkanlegg kom til å prege faget fremover.

Interiører og brukskunst

I 1918 ble Foreningen Brukskunst startet, der interiørarkitektene var sentrale. Foreningen hadde et sosialt og et nasjonalt program; kunsthåndverk og design skulle både uttrykke en moderne norsk stilfølelse, men også bidra til sunne og levelige boforhold for allmennheten. Interiørarkitekter engasjerte seg i de mange boligutstillingene som ble arrangert. Marie Karstens møbler og interiør ble vist blant annet på Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 og utstillingen «Nye Hjem» i Ullevål Haveby i 1920. Henrik Bull tegnet møbler og interiør i sine prosjekter, og flere interiørarkitekter arbeidet for ham og andre arkitekter. Funksjonalismen utløste større interesse for boligens innredning og møbler.

Styrkingen av både interiør- og landskapsfaget kan knyttes til gjennomslag for fagbevegelsens krav om åttetimersdag, vekst i gruppene med funksjonærer og ekspeditører og til den sosiale boligbyggingen. Resultatet var økt oppmerksomhet om hjeminnredning og behov for flere og bedre parker og friarealer.

Andre verdenskrig

Okkupasjonen fra 1940 startet med at flere byer, blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos og Bodø, ble bombet og ødelagt. Tyskerne la deretter beslag på det meste av bygningsmaterialer og entreprenørkapasitet for egne militære anlegg. Under tilbaketoget i 1944 utslettet de all bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms. Det var full stans i arkitektoppdrag, mye arbeidsledighet og flere sysselsettingstiltak. Politisk betingede oppsigelser var ikke uvanlig. En rekke arkitekter ble knyttet til gjenreisningsorganet «Brente steders regulering» og nødtiltak som Oslo bys vels boligundersøkelser. Begge fikk stor betydning for utviklingen etter krigen, da det også ble et oppgjør med arkitekter som hadde utført oppdrag for okkupasjonsmakten.

Utdanning

Mellomkrigstida fremstår som en periode med sterk og offensiv utvikling for arkitektfagene, både faglig, oppdragsmessig og organisatorisk. I 1909 åpnet Bergen Kunsthåndverkskole (nå UiB), og i 1911 NTH (nå NTNU) med landets første fullverdige arkitektutdanning. Åtte år senere ble utdanningen av landskapsarkitekter på Ås formalisert. Midt på 1930-tallet fikk også utdanningen ved møbellinjen ved SHKS en klarere orientering mot interiørarkitektur. Slik oppsto en stadig tydeligere spesialisering og tredeling innenfor faget.

Organisasjoner og publikasjoner

Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) ble stiftet med rundt 100 medlemmer i 1911, av lokalforeningene i Bergen og Kristiania (Oslo). I 1930 ble Norsk Hagearkitektlag, nå Norske Landskapsarkitekters Forening opprettet, mens Norske interiørarkitekters landsforening kom til i lykkerusen i mai 1945.

Byggekunst (nå Arkitektur-N) ble opprettet av NAL i 1919 for å presentere arkitektur, Bonytt utkom fra 1941, utgitt av interiørarkitektene Arne Remlov og Per Tannum for å vise boliger og hjemmeinnredning, mens meldingsbladet Arkitektnytt begynte som en stensil, også det rett etter frigjøringen.

Viktige arkitekter i perioden

I tiden frem til 1930 kom disse til blant de mest fremtredende: Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, Ole Landmark, Fredrik Konow Lund, Lilla Hansen, Holger Sinding- Larsen, Harald Hals, og landskapsarkitektene Ingolf Eide og Olav L. Moen.

Fra rundt 1930 var dette toneangivende personer: Lars Backer, Gudolf Blakstad, Herman Munthe Kaas, Per Grieg, Ove Bang og Leif Grung. Arbeidsformen hadde nå endret seg. Arkitektkontorene flyttet ut av hjemmene, og flere arbeidet i kontorfellesskap, som partnere, eller som arbeidsgivere med egne ansatte og en viss arbeidsdeling. Som redskap fikk man regulerbare tegnebord med oppspente «tegnemaskiner», ulike sjablonger og til dels penner, mens lyskopiering av tegningene ble overlatt til egne kopianstalter.

Stilarter og faglige uttrykk

Unionsoppløsningen innebar en fornyet oppmerksomhet om vår nasjonale arv, denne gangen fra senmiddelalderen, uttrykt i store, enkle volumer, begrensede vindusflater og høye tak. Disse idealene levde parallelt med impulser fra Arts and Craft - bevegelsen i England, art nouveau og jugendstil, fra Mellom-Europa og senere neoklassisisme. De representerte alle et oppbrudd fra eklektisismen, eller stilforvirringen i forrige århundre, og en orientering mot nye idealer som fikk styrke og gjennomslagskraft i årene etter første verdenskrig under navn som funksjonalisme og modernisme, med et forenklet, mer abstrakt uttrykk basert på nye konstruksjoner, ny materialbruk, inngående funksjonsstudier og en radikal holdning til kultur og samfunnsforhold.

Ikke minst skulle parker og friarealer ha et mer uformelt og naturnært preg og tjene til lek og mosjon. Landskapsarkitekten Torborg Frölich var en tydelig eksponent for dette. Art deco var en variant av modernismen som la vekt på det dekorative fremfor det funksjonelle. Stilen var inspirert av ekspresjonisme og abstrakt kunst og var basert på industrielt fremstilte produkter. Eksempel finnes i interiørene i bygningen med Folketeatret i Oslo.

1945–1989: Fra gjenreisningstid til velferdsstat

Fem år med manglende bygging og vedlikehold under krigen, omfattende forfall og ødeleggelser skulle hentes inn på tross av en sterkt svekket økonomi. Politikken var preget av planøkonomi, sterk statlig styring og eierskap. Industriarbeidsplasser ble etablert på nye steder, og mange var på flyttefot. Tilgangen til kapital og byggematerialer var begrenset. De første årene var det streng rasjonering og stramme prioriteringer, som av boligreisning og industriutbygging, blant annet i Kirkenes, Mo i Rana og Sunndalsøra. Også sykehus, skoler, jernbaneutbygging, havner og etter hvert flyplasser ble vektlagt. De som hadde falt, eller mistet livet, ble hedret med krigskirkegårder, som på Tjøtta (se Operasjon asfalt), tegnet av landskapsarkitekt Karen Reistad.

Slutten på etterkrigstiden

Midt på 1970-tallet var den lange oppgangstiden og gjenreisningen etter krigen slutt. Landet fremsto som en velferdsstat. Mye av etterkrigstidens næringsvirksomhet ble omstrukturert. Oljealderen, handel, service og tjenesteyting avløste mye industrivirksomhet. Store, og spesielt offentlige, industrivirksomheter ble avviklet, andre ble privatisert, omstilt eller fikk flyttet produksjonen til utlandet. For arkitektene var dette en tid da oppgavenes omfang økte. Mens 20 000 m² var et stort bygg rundt 1960, passerte Statoils hovedkvarter på Forus 130 000 m² omtrent i 1990, stort sett med åpne kontorlandskap som ga interiørarkitektene et nytt arbeidsfelt. Også landskapsarkitektenes oppdrag ble trukket opp i skala, spesielt gjennom de nye store kraftanleggene og oppdemte innsjøer.

Boligpolitikk og boligbygging

Husbankfinansiert bolig fra etterkrigstiden: Persaunet Hageby i Trondheim. Arkitekten er Tycho Castberg.

Persaunet
Av .

Bolig fra 1954, Villa i Riis i skogen. Arkitekt Peter Andreas Munch Mellbye.

Villa Riis
Av .

Oslo Bys vels boligundersøkelse under krigen fikk stor virkning både på boligpolitikk, -finansiering, -standard og leilighetsstørrelse. Målet var å bygge 40 000 nye boliger i året gjennom samarbeid mellom stat, kommuner, boligbyggelag og private byggherrer. Høyest prioritert var gjenreisningen i Nord Troms og Finnmark. Prisregulerte flerfamiliehus, rekkehus og blokker med tre- og fireroms leiligheter ble normen.

For en periode kan vi snakke om en norsk enhetsbolig som ble tilbudt alle. Disse var større, med flere rom enn i Danmark og Sverige, som hadde bedre økonomi. Velstandsøkningen på 1960-tallet gjorde at mange fikk mulighet til å flytte til villaer eller rekkehus. Eksempler på dette er Tjensvoll i Stavanger, Skjettenbyen utenfor Lillestrøm og Lysejordet i Oslo. Høyest på ønskelisten for mange sto selveierboliger uten arealbegrensninger og prisregulering. Husstandene var også i endring. Husmorens tid var snart forbi. Kvinnefrigjøring, skilsmisser og ferdigmat påvirket utforming av boligene.

Fra 1981 ble boligpolitikken ble lagt om. Husbankens rolle ble redusert, kommunene sluttet å skaffe tomter, og kommunenes bånd til boligbyggelagene ble kuttet. Det ble slutt på feltutbygginger og nye drabantbyer i offentlig regi. Boligbyggingen og -omsetningen ble i stor grad privatisert. Nedlagte havne- og industriområder ble attraktive byggeområder. Idealer om byliv og tettere kvartaler erstattet troen på drabantbyer og tur i marka. Boliger, kontorer og forretninger ble nå blandet i samme område. Med økende tetthet i bebyggelsen ble også kravene til hager og parker skjerpet for å tåle mer intensiv bruk.

Nye materialer og konstruksjoner

Også byggeteknikken utviklet seg voldsomt. Håndverk ble erstattet av industriell masseproduksjon, teglvegger ble erstattet av betongelementer, byggmesterhus av ferdighus, møbelproduksjonen ble industrialisert. Nye materialer kom på markedet, noen for å bli, andre for å bli et helse- eller miljøproblem.

Fremskritt og feilgrep preget tiden. Alle nye boliger fikk fra 1950-tallet innlagt vann og avløp, bad ble en selvfølge. Elektriske installasjoner ble mer omfattende, hus ble varmet opp med panelovner eller via mekanisk ventilasjon. Ikke minst kom lette isolasjonsmaterialer og isolerglass til å gjøre dem tettere, varmere og mer komfortable. Økt kompleksitet i byggeprosessen bragte flere fag, spesielt innen elektro- og VVS inn i prosjekteringsprosessen. Dette forsterket en utvikling mot økt tverrfaglighet og en mindre dominerende stilling for arkitekten.

Bankkrise og boligkrakk

1980-tallet blir ofte kalt jappetiden. Private utbyggere fikk en stadig sterkere rolle, og boligprisene steg inntil et nytt krakk rundt 1987–1988. Deretter ble det bygget minimalt frem til midten av 1990-årene. Mange arkitektkontorer måtte innskrenke virksomheten, og arbeidsledigheten blant privat ansatte arkitekter, spesielt i de største byene, økte til 30–40 prosent. Men tiden innebar også en gryende miljøbevissthet, symbolisert ved Gro Harlem Brundtlands arbeid og Rio-konvensjonen. De første «grønne» arkitektkontorene hadde allerede sett dagens lys. Gasa brukte doble glassvegger for å utnytte solenergi til oppvarming og ventilasjon på Mysen meieri. Gaia tegnet og bygde hus av naturnære materialer: halm, jord og leire.

Byutvikling

Gjenoppbygging av brente steder som Bodø, Kirkenes, Molde, Kristiansund, Mo i Rana (jernverket), Årdal og Sundal verk ble i stor grad gjennomført etter professor Sverre Pedersens planer utarbeidet av Brente steders regulering. Erik Rolfsen, nå som byplansjef i Oslo, lanserte planer med grønne drag med turveier som skulle gjøre det lett for byens innbyggere å komme ut i Marka.

Store områder i og rundt de større byene ble kjøpt eller ekspropriert for å gi rom for nye drabantbyer etter svenske og britiske forbilder. Lambertseter, Manglerud og Oppsal i Oslo, Fyllingsdalen og Åsane i Bergen, Valentinlyst og Kolstad- Saupstad i Trondheim, Misjonsmarka i Stavanger og mange andre vokste frem. Mest eksotisk var nok Hesteskoblokka i værharde Hammerfest bygd i 1965. Bebyggelsen i drabantbyene fikk en annen og åpnere karakter enn på 1920-tallet, store arealer, men lav bearbeidingsgrad.

Offentlige bygg

Tromsdalen kirke, også kjent som Ishavskatedralen. Arkitekten var Jan Inge Hovig.

Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

NRK kunne endelig ta i bruk Marienlyst med Store Studio, brukt som sykehus under krigen. Arbeidet med Regjeringskvartalet (høyblokka) ble igangsatt i 1946, syv år forsinket på grunn av krigen. Det kalles sosialdemokratiets fremste uttrykk i arkitekturen. Like etter begynte også arbeidet med ny sentralstasjon i Oslo.

I tiårene som fulgte, kom en rekke store offentlige byggverk, som universitetsbygg i Bergen, Trondheim, Oslo og senere i Tromsø, sykehus i Kristiansand, Fredrikstad og på Lillehammer, Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen), flyterminaler landet rundt, og etter hvert en rekke teatre, konserthus og kulturhus. Interiørarkitektene fikk en rekke nye oppgaver med å tegne resepsjoner, skranker og annen spesialinnredning til offentlige bygg, biblioteker, banker og skip. Et av de mest ikoniske byggene fra denne tiden, Den nordiske paviljongen i Venezia, sto ferdig i 1962.

Etter 1945 har norske byer arrangert Olympiske vinterleker to ganger, i 1952 i Oslo og på Lillehammer i 1994. Begge steder ble det bygget store idrettsanlegg, som Holmenkollbakken og Bislet stadion til 1952 og Vikingskipet på Hamar og Lysgårdsbakkene på Lillehammer til 1994. I tillegg kom en rekke bygg som senere fikk andre formål, som Deltakerlandsbyen i 1952 som ble studentby på Sogn, og Radio- og TV-senteret i 1994, ombygd til Høyskolen i Innlandet.

Industri og næringsbygg

Holmsbu Billedgalleri, inngangspartiet. De renskårne, kubiske volumer har et enkelt uttrykk som er nesten arkaisk.
Holmsbu billedgalleri
Av .

Store industrianlegg ble reist i Kirkenes, Mo i Rana, på Sundalsøra, Karmøy, Herøya og i Kristiansand. Med oljealderen ble det blant annet bygd boligkvarter på plattformene, forsyningsbaser og serviceindustri i Dusavika og Tananger, raffinerier på Mongstad, Tjeldbergodden og til sist Melkøya ved Hammerfest. Arkitektenes rolle i disse prosjektene har vært begrenset, blant unntakene var Njål Eide og Geir Grung som også designet og innredet flere skip.

Banker, industri, sjøfart og handel skulle administreres. Først kom store, enkeltstående bygg som Hydrobygget og Elkems bygg i Oslo (nå NHO). Så ble hele områder tatt i bruk. Pipervika i Oslo ble sanert, opp kom store forretningsbygg. Det samme skjedde med deler av Stavanger sentrum. Etter hvert ble bykjernene for små, og Veritas, Statoil, IBM og Shell valgte steder som Sandsli utenfor Bergen, Forus ved Stavanger og Bærum eller Kolbotn utenfor Oslo, alle lett tilgjengelig med bil. Byggene med store, åpne kontorlandskap ga økt etterspørsel etter interiørarkitekter.

Da oljealderen flyttet det økonomiske tyngdepunktet mot Vestlandet, hang de større arkitektfirmaene seg på. Oppkjøp, nye samarbeidsmodeller og antall ansatte økte for å holde tritt med større oppdrag og raskere gjennomføringstid.

Eierforholdene til bygg begynte å endre seg. Til nå var det meste formålsbygg som skulle dekke eierens eget behov. Nå ble det vanligere at bygg ble reist av eiendomsselskap for utleie eller salg. Det innebar en gradvis endring av forholdet mellom arkitekt og oppdragsgiver som gradvis i mindre grad var brukere av bygningene. Eiendomsutviklere eller totalentreprenører fikk rollen som mellommenn mot et løfte om fast pris.

Dette åpnet for at interiørarkitekter i større grad ble engasjert av leietakerne for å tilpasse og utforme leiearealene til brukernes behov. For å holde tritt med større oppgaver og høyere tempo ble tegneprosessen delvis automatisert (DAK, senere BIM).

Landskap, uterom, hager og parker

Holmenkollbakken under OL i 1952
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0

Landskapsarkitektenes oppgaver beveget seg fortsatt fra utforming av hager og kirkegårder til store landskapsbearbeidinger. Nytt på 1960-tallet var også en kunstnerisk bearbeiding av landskap, og integrasjon mot bygninger og billedkunst der parken rundt Hydros nye hovedkvarter i Oslo, utformet av Morten Grindaker, Odd Tandberg og Erling Viksjø, var et første eksempel.

Interiør og møbelkunst

Et eksempel på Scandinavian design er interiøret fra Planetveien 12, boligen til Grete Prytz Kittelsen og Arne Korsmo, tegnet av Korsmo og Christian Norberg-Schulz.

Planetveien 12
Av .

Etterkrigstidens interiør var preget av en nøktern enkelhet som fulgte funksjonalismens idealer og økonomisk knapphet. Interiørarkitektenes oppgaver de første årene var dominert av boliginnredning og begynnende industriell fremstilling av møbler og inventar.

Scandinavian design ble et stilbegrep, og norsk møbeleksport tok seg opp. Ponny-stolen til Tormod Alnæs og Sven Ivar Dysthes Laminette-stol er eksempler på nye ideer og teknikker. Større offentlige innredningsoppgaver kom til ettersom nye rådhus, skoler, kontorbygg og sykehjem ble bygget. Finn G. Nilsson ved Arnstein Arnebergs kontor tegnet møbler til Oslo rådhus og innredning til Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York. Bjørn A. Larsen og Birger Dahl bidro til innredningen av Erling Viksjøs Regjeringsbygg.

1970- og 1980-årenes interiør brøt med Scandinavian design. Det var hippietid, og nye boformer og møbeltyper oppsto, som det ergonomiske Balans-konseptet ved blant annet Svein Gusrud og Peter Opsvik. IKEA og platemøbler ble nye begrep. Da tiden ga rom for postmodernisme og scenografiske interiør, ble Petter Abrahamsen utelivsbransjens fremste interiørarkitekt.

Arkitekter og deres praksis

I 1945 var det rundt 400 arkitekter og 57 landskapsarkitekter i landet. Samtidig markerte unge interiørarkitekter med bakgrunn fra SHKS sin yrkesgruppe ved å starte foreningen som senere fikk navnet Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL). Deres arbeid med boliginnredning hadde på 1930-tallet fått økt betydning gjennom Nanna Brock, Oslos boliginspektør, og hennes Østkantutstillinger. Yrkesgruppen fikk snart stor oppmerksomhet gjennom produktutvikling, helhetlige interiørkonsepter og utstillinger.

Krigen hadde ført til store utskiftinger i arkitektmiljøet. Noen var gått bort, andre var nær pensjonsalderen. Blant unntakene var Erling Viksjø og Nils Holter. Arkitektkontoret FS Platou hadde blitt næringslivets foretrukne arkitektfirma i Oslo med rundt 100 medarbeidere, og Aall-Løkeland-Ragde fikk en tilsvarende posisjon i Bergen. Frode Rinnan og Olav Tveten fra Plan-gruppen ble de fremste planleggerne og arkitekter for de nye drabantbyene rundt Oslo.

Også Jens Selmer, Preben Krag og Knut Knutsen kom til å dominere boligplanlegging frem til utpå 1960-tallet. Arkitektene Jon Engh og Per Qvam vant oppdraget med å tegne ny sentralstasjon i Oslo. Alf Sture, Rolf Rastad og Adolf N. Relling dominerte blant interiørarkitektene med moderne møbeldesign, mens Bjørn Ianke tegnet tidløse møbler til Stiftsgården og Erkebispegården i Trondheim, Kongeskipet Norge og ambassaden i New Dehli.

PAGON, en gruppe yngre arkitekter, markerte seg tidlig på 1950-tallet som en opposisjon til etterkrigstidens arkitekter, blant disse var størrelser som Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Odd Østby og Arne Korsmo som snart skulle få stor innflytelse. Dels tok de opp arven fra CIAM før krigen, dels var de påvirket av ny amerikansk og japansk arkitektur. Miljøet påvirket både bevegelsen for Scandinavian design og koplingen mellom kunst, arkitektur og landskapsarkitektur.

I tiårene som fulgte, ble miljøet utvidet med nye arkitekter og -kontorer som Eliassen og Lambertz- Nilsen, Hoem og Kloster, 4B, Cubus, HRTB, Telje- Torp- Asen, Boarch, Per Knudsen og landskapsarkitektene Sveinung Skjold og Bjarne Aasen. I perioden var spesielt Lund og Slaatto og Niels Torp dominerende arkitektkontorer. Blant interiørarkitektene var Bjørn A. Larsen fremtredende; han var av dem som startet ID-gruppen, industridesignere med basis fra SHKS. Det ble en tydeligere spesialisering av interiørarkitektene mot enten møbeldesign/industridesign eller romdesign. Fra tidligere ansettelse på arkitektkontor etablerte stadig flere interiørarkitekter egne firma.

Tiden var preget av en utvikling der mange arkitektfirmaer vokste til å ha 15–25 medarbeidere. De fleste var fortsatt sterkt preget av sine gründere. Lenge var det få av disse som tenkte at virksomheten skulle overleve dem selv eller få en tverrfaglig karakter. Til det var utøvelsen fortsatt regnet som for personavhengig.

Stilarter og uttrykk

Stemningen og materialmangelen rett etter krigen ga en periode med enkle byggemetoder og tradisjonelle, nasjonalt pregede formuttrykk. Det var dette PAGON-gruppen kritiserte.

Christian Norberg-Schulz utviklet teorier som knyttet arkitektur til psykologi og stedskarakter, mens Sverre Fehn gjennom sine arbeider fremmet hva man kalte en poetisk modernisme.

Modernismen var tilbake, som Regjeringsbygget og Ishavskatedralen i Tromsø viser. Arkitekturen måtte hele tiden tilpasses endringer i materialbruk, konstruksjoner, størrelser og sosiale forhold. Uttrykkene skiftet og ble betegnet som brutalisme, strukturalisme og sen-modernisme. Nordisk arkitektur og Scandinavian design ble beskrevet med ord som uformell karakter, funksjonell enkelhet, naturlige materialer, tilpasset til landskap og omgivelser. Innenfor disse rammene kunne den ha et internasjonalt eller regionalt uttrykk.

1990–2020

Starten på 1990-åra var preget av stillstand i byggenæringen og for arkitektene. Derfor var oppdrag knyttet til OL på Lillehammer i 1994, Oslo hovedflyplass, Hærens nye Rena leir og flere store sykehusprosjekt kjærkomne – ikke bare på grunn av byggebehovet, men også store landskaps- og innredningsoppdrag. Lokale myndigheter iverksatte også en rekke oppdrag med nye sykehjem, trygdeboliger og lignende, og disse var avgjørende for at arkitektbransjen kom noenlunde velberget gjennom perioden.

Byutvikling

Tomme havneområder og industrianlegg ga plass til en ny type byutvikling: blandet bybebyggelse med kvartaler fulle av boliger, forretninger og næringsområder, der det meste av bilkjøring og parkering var flyttet ned under bakkeplan. Store områder som Solheimsviken i Bergen, Nedre Elvehavn i Trondheim, Aker Brygge, Tjuvholmen og området rundt Bjørvika og Bispevika i Oslo skjøt opp. Alle som hadde råd, ville til sjøfronten, også i Tønsberg, Kristiansand, Ulsteinvik og i Hammerfest. Utbygginger ble delt i flere mindre enkeltbygg eller byggetrinn for å redusere risiko og skape varierte bymiljøer. Fokus på bilfrie byer ga landskapsarkitektene et sterkt fotfeste med å bearbeide gater, plasser og andre uterom.

De største byutviklingsprosjektene i vår tid, utenom Fornebu og Nord-Jæren, er antakelig utviklingen rundt hovedflyplassen på Gardermoen og planene for å flytte flyplassen i Bodø og bruke området til byvekst.

Bærekraft og energibruk

Bærekraft og energibruk er nå sentrale forutsetninger for all ny bygging og fysisk planlegging. Lover og forskrifter endres for at flere eldre og uføre skal kunne klare seg på egenhånd, hjemme, utendørs eller i bygg de besøker (universell utforming). Krav til redusert energibruk (varmegjenvinning og mer isolasjon) og tilpassing til et mer uforutsigbart klima (tettere bygg) påvirker utforming av våre omgivelser, og det skjer en dreining mot økt bruk av gjenvinnbare eller fornybare materialer, som massivtre, også i store bygg.

Tilpassing og gjenbruk av bygninger fremfor å rive og bygge nytt har ført til nye typer oppdrag både for arkitekter og interiørarkitekter. Nye bygg søkes gjort til produsenter fremfor konsumenter av energi. Mål om redusert bilbruk og større evne til å håndtere de klimatiske og økologiske utfordringene har gjort landskapsarkitektenes kunnskap stadig mer aktuell. Denne utviklingen påvirker arkitekturen og fordrer stadig tettere tverrfaglig samarbeid både i prosjekterings- og byggeprosessen.

Offentlig byggevirksomhet

De store statlige byggeprosjektene på 1990-tallet er nevnt. Senere kom en reduksjon av det offentlige engasjementet. Staten solgte en rekke militære og sivile bygg som som etter hvert er solgt. I stedet begynte stat og kommune å leie lokaler fremfor å bygge selv. Mange tinghus, politistasjoner, høgskoler og NAV-kontorer er i dag leid.

Samtidig kom store nye investeringer innen kulturfeltet, som Operaen i Bjørvika, ny Holmenkollbakke, teatre og konserthus i Kristiansand, Stavanger, Trondheim, Bodø, Harstad og Hammerfest, for å nevne noen, og i tillegg en rekke nye museer som nå er under bygging.

Det nye Regjeringskvartalet i Oslo har vært en hovedsak etter terrorangrepet 22. juli 2011.

Boligbygg

Da boligbyggingen tok seg opp rundt 1995, endret etter hvert nye bygg og boligområder karakter, både som beskrevet i forrige avsnitt, men også fordi prisene på boliger og tomter steg. Boligen ble folks viktigste investeringsobjekt og sparebøsse, spesielt i pressområder. For å motvirke prisstigningen ble det bygd stadig mindre leiligheter, mens tomteutnyttelse og etasjehøyde økte. Andelen blokkleiligheter i bynære strøk har økt, mens de som vil ha nye villaer eller rekkehus, må reise lenger ut fra sentrum enn tidligere. Prisforskjellen mellom dyre og mer vanlige boligområder har også blitt større. Mange med midlere og lavere inntekter har måttet finne seg bolig lenger ut fra bykjernene. I distriktene kan det derimot være vanskelig å få lån til nye boliger fordi markedsverdien kan være lavere enn byggekostnadene.

Industri og næringsbygg

Fordi mye av produksjonen er flyttet til utlandet, bygges det færre industrianlegg. Derimot bygges store lager, sorterings- og distribusjonssentraler for matvarer, post og annet gods, oftest strategisk plassert langs de største hovedveiene. Kjøpesentre bygges fortsatt ut på bekostning av handel i eldre bykjerner, men har nådd et punkt der myndighetene søker å begrense dem, og der folks preferanser kan komme til å dreie i andre retninger. Sammenslåing, vekst og digitalisering i de største bedriftene fører til raske endringer i lokalisering og arealbehov. Ønsket om lett tilgang med bil byttes med sentral lokalisering nær kollektivknutepunkter, som Bjørvika i Oslo. Store firmaer flytter til mindre og mer arealeffektive lokaler, mens hjemmekontor på sikt kan få store konsekvenser både for arbeid og bosted.

Arkitekter, arkitektpraksis

Med unntak av den internasjonale finanskrisen i 2007–2008 har årene etter 2000 vært en opptur for arkitektbransjen. Færre og større oppdrag har ført til at noen firmaer har vokst, mens andre har slått seg sammen. En håndfull har i dag 100 til 500 medarbeidere, som oftest både tradisjonelle arkitekter, interiør- og landskapsarkitekter. Noen av disse er nært knyttet til dominerende tverrfaglige ingeniørselskap. I tillegg finnes et tyvetalls virksomheter innen alle de tre grenene av arkitekter med 30–100 medarbeidere.

Mange av de ledende arkitektvirksomhetene fra tiden før 1990 drives videre, ofte etter generasjonsskifter blant partnerne, noen er eid av medarbeidergrupper. Bransjen har på viktige punkter endret karakter fra å være basert på enkeltpersoner og forsvinne når disse la opp, til å bli permanente og som oftest selvrekrutterende aksjeselskap. Likevel vokser det stadig frem nye virksomheter, oftest basert på unge entusiaster, nyskapende ideer og seire i arkitektkonkurranser.

Blant mange som kan nevnes fra denne perioden, er: Kari Nissen Brodtkorb, Snøhetta, Lund-Hagem, LPO, Nordic Office of Architecture, Reiulf Ramstad, Knut Hjeltnes, Jensen og Skodvin, A-lab, Kristin Jarmund, 70 grader nord, Pir 2, Gilhari-Hellsten, Helen og Hard og Element arkitekter, videre landskapsarkitektene Bjarne Aasen, Bjørbekk og Lindheim, Dronninga landskap, interiørarkitektene Elisabeth Paus og Beate Ellingsen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe (2018). Hva er en god bolig? Oslo, Universitetsforlaget.
  • Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe (2021). Hva koster en god bolig? Oslo, Fagbokforlaget.
  • Anna Östnäs (1994). Arkitekterna och deras yrkesutvickling i Sverige. Göteborg, Chalmers tekniska hôgskola.
  • Jenny B. Osuldsen (red.) (2019). Utestemmer. Pionertid i norsk landskapsarkitektur 1900-1960. Oslo, Orfeus forlag.
  • Odd Brochmann (1986). Disse arkitektene – en historie om deres liv og virke. Oslo, NAL (Arkitekturforlaget).
  • Arkitektur i Norge. Årbøker fra 1988 til nå. Norsk Arkitekturmuseum, senere PAX forlag.
  • Carsten Boysen (red.) (1933-1926). Plan. Tidsskrift for boligspørsmål og arkitektur. Fram forlag.
  • Arkitektnytt. Ulike årganger. Utgitt av NAL

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg