patrisier

Etter romersk tradisjon ble patrisierne utnevnt av Romulus til hans råd. Ifølge romersk mytologi var Romulus Romas grunnlegger og første konge, og han og tvillingbroren Remus ble oppfostret av en ulv. Statue av ulven som ammer Romulus og Remus. Motivet er et symbol for byen Roma. Statuen står i Musei Capitolini i Roma.
/Marie-Lan Nguyen.

Artikkelstart

Patrisierne utgjorde en privilegert og politisk dominerende stand i antikkens Roma i kongetiden (til 510 fvt.) og tidlig republikk (510–300 fvt.). De var en slags fødselsadel, hvor statusen var arvelig innad i et begrenset antall familier, i kontrast til plebeiere (allmuen). Etter hvert ble patrisiernes privilegier opphevet, og i seinrepublikken (130–31 fvt.) representerte de patrisiske slektene mest gammel prestisje.

Faktaboks

Uttale
patrˈisier
Etymologi
latin patricius, flertall patricii, av patri-
Også kjent som

patricier, engelsk patrician

Bakgrunn

Patrisiernes opphav er usikker. Etter romersk tradisjon ble de utnevnt av Romulus, Romas grunnlegger og første konge, til hans råd (senatet). Uttrykket patricius er en adjektivdannelse av ordet pater, far; og uttrykket patres (fedre) ble brukt om de tidligste senatorene fra patrisisk slekt. Da plebeierne også fikk innpass, ble de lagt til, som conscripti (herav betegnelsen patres et conscripti for senatet). Romerske forfattere beretter imidlertid også om at aristokrater fra andre byer fikk innpass blant patrisierne når de flyttet til Roma. Dessuten forteller de også om at patrisiske slektene ble delt i større og mindre klaner (gentes maiores, gentes minores), men også bakgrunnen for og betydningen av dette er omdiskutert.

Det er mye som er omstridt knyttet til tidlig romersk historie, også patrisiernes opprinnelse. I dag er det uansett mest vanlig å se patrisierne som en sosial og økonomisk elite med betydelige juridiske og politiske privilegier, som ble etablert som en egen stand (ordo).

Stenderkampene

I den tidlige republikken (510–300 fvt.) dominerte patrisierne politikken og samfunnet, og de hadde et formelt monopol på medlemskap i romerske presteskap og et reelt (om enn ikke formelt) monopol på viktige politiske embeter og rettsutøvelsen. Monopolet og dominansen ble utfordret av mektige plebeiiske slekter fra midten av 400-tallet fvt., og sakte, men sikkert avskaffet.

Denne striden med plebeierne kaller vi stenderkampene, og den dreide seg både om vanlige plebeieres rettigheter som romerske borgere, men også om adgangen til politiske posisjoner for sterke plebeiiske slekter. Til slutt, rundt 300 fvt., mistet patrisierne sin eksklusive innflytelse, og etter dette var det ikke lenger noe standsskille mellom de to.

Videre skjebne

Etter stenderkampene var patrisierne stadig forbundet med rikdom og prestisje, og selv om standen ikke ble avskaffet som sådan, gikk den politiske eliten opp i en ny, felles embetsadel, nobilitas. Patrisierne beholdt imidlertid en uforholdsmessig sterk maktposisjon lenge; de hadde enerett til visse presteembeter og helt til 172 fvt. var det slik at én av to konsuler skulle være patrisier.

Patrisierslektene døde gradvis ut, av om lag 50 kjente slekter var kun 14 tilbake ved republikkens slutt. I keisertiden (fra 30 fvt.) var ikke lenger patrisierstatusen noe annet enn symbolsk, og enkelte keisere tildelte den honorært til fortjenstfulle borgere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg