Åttetimersdag, fra 1880-årene til ca. 1920 i de fleste land et hovedmål for arbeiderbevegelsens kamp. Fra 1890 var årlige demonstrasjoner 1. mai først og fremst ledd i agitasjonen for åtte timers arbeidsdag. I alle industrialiserte land ble arbeidstiden etter hvert redusert; vanlig regel var likevel åttetimersdag før første verdenskrig bare i Australia og New Zealand.

Ved slutten av første verdenskrig ble åttetimersdag gjennomført dels ved lov, dels ved tariffavtaler i de fleste industriland i Europa og Amerika. Arbeidsgiverne og statsmakten aksepterte ofte kravet om åttetimersdag som en innrømmelse, for å bremse de sterke revolusjonære strømninger etter den russiske revolusjon 1917. Dette hensyn spilte inn i Norge, hvor åttetimersdag ble gjennomført 1919 og samme år ført inn i loven om arbeidervern.

Å bringe i stand felles regler om åttetimersdag var en hovedoppgave da Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble opprettet 1919, og samme år ble ILO-konvensjon nr. 1 vedtatt. Konvensjonen fastsetter 8-timers dag og 48-timers uke for industriell virksomhet m.v.

Gjennomføringen av åttetimersdag kan oppfattes som en av de viktigste internasjonale seirer for arbeiderbevegelsen. Jf. arbeidstid og arbeidslivspolitikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.