Åttetimersdag, altså en åtte timer lang arbeidsdag, var fra 1880-årene til ca. 1920 i de fleste land et hovedmål for arbeiderbevegelsens kamp. Fra 1890 var årlige demonstrasjoner 1. mai først og fremst ledd i agitasjonen for åtte timers arbeidsdag. I alle industrialiserte land ble arbeidstiden etter hvert redusert; vanlig regel var likevel åttetimersdag før første verdenskrig bare i Australia og New Zealand.
Faktaboks
- Også kjent som
-
åtte timers arbeidsdag, 8 timers arbeidsdag
Ved slutten av første verdenskrig ble åttetimersdag gjennomført dels ved lov, dels ved tariffavtaler i de fleste industriland i Europa og Amerika. Arbeidsgiverne og statsmakten aksepterte ofte kravet om åttetimersdag som en innrømmelse, for å bremse de sterke revolusjonære strømninger etter den russiske revolusjon 1917. Dette hensyn spilte inn i Norge, hvor åttetimersdag ble gjennomført 1919 og samme år ført inn i loven om arbeidervern.
Å bringe i stand felles regler om åttetimersdag var en hovedoppgave da Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble opprettet 1919, og samme år ble ILO-konvensjon nr. 1 vedtatt. Konvensjonen fastsetter 8-timers dag og 48-timers uke for industriell virksomhet m.v.
Gjennomføringen av åttetimersdag kan oppfattes som en av de viktigste internasjonale seirer for arbeiderbevegelsen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.