Åttetimersdag, fra 1880-årene til ca. 1920 i de fleste land et hovedmål for arbeiderbevegelsens kamp. Fra 1890 var årlige demonstrasjoner 1. mai først og fremst ledd i agitasjonen for åtte timers arbeidsdag. I alle industrialiserte land ble arbeidstiden etter hvert redusert; vanlig regel var likevel åttetimersdag før første verdenskrig bare i Australia og New Zealand.

Ved slutten av første verdenskrig ble åttetimersdag gjennomført dels ved lov, dels ved tariffavtaler i de fleste industriland i Europa og Amerika. Arbeidsgiverne og statsmakten aksepterte ofte kravet om åttetimersdag som en innrømmelse, for å bremse de sterke revolusjonære strømninger etter den russiske revolusjon 1917. Dette hensyn spilte inn i Norge, hvor åttetimersdag ble gjennomført 1919 og samme år ført inn i loven om arbeidervern.

Å bringe i stand felles regler om åttetimersdag var en hovedoppgave da Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) ble opprettet 1919, og samme år ble ILO-konvensjon nr. 1 vedtatt. Konvensjonen fastsetter 8-timers dag og 48-timers uke for industriell virksomhet m.v.

Gjennomføringen av åttetimersdag kan oppfattes som en av de viktigste internasjonale seirer for arbeiderbevegelsen. Jf. arbeidstid og arbeidslivspolitikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.