Hotell Lindstrøm i Lærdal av /NTB. Begrenset gjenbruk

sveitserstil

Et tidlig eksempel på sveitserstil: Heinrich Ernst Schirmer: Villa Dunker, Malmøya (1848 ellet 1851, tegn. ark.)
Sveitserstil
Av .

Sveitserstil. Våningshus på gården Store Frøen (Nansen-Frøen) i Vestre Aker fotografert i 1890-årene. Karakteristiske stiltrekk er det store takskjegget, snekkergleden og det store fremspringende verandautbygget. – Bilder, se også Norge (arkitektur) og Balestrand.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Parkveien 29 i Oslo, tegnet av slottsarkitekt Linstow og oppført i 1845,
regnes som et av de første eksemplene på trevillaer i sveitserstil i Norge.

Sveitserstil var en populær arkitektonisk stilretning i Norge og en rekke andre land i siste halvdel av 1800-tallet. I Norge var stilen mest populær ca. 1840–ca. 1900. Sveitserstilen var i Norge et første forsøk på en mere «nasjonal» trestil, introdusert av arkitekt H.D.F. Linstow ved hans trebygninger i og ved Slottsparken i Oslo (inklusive «Grot­­ten» og Linstows eget hus, revet 1955).

Stilen ble først kalt «den nye Træ­stil»: en nasjonalt inspirert trestil. Etterhvert ble stilen kalt sveitserstil; antakelig fordi den hentet sine grunntrekk fra sveitsisk folkearkitektur: stilen kjennetegnes blant annet ved store, utoverhengende sal­­­tak og rikt utformede gavler.

I Norge er stilen i første rekke knyttet til trehusbebyggelse og er kjennetegnet av arkitektoniske elementer som utoverhengende tak, verandautbygg i flere etasjer og utsagede ornamenter. Betegnelsen sveitserstil er noe misvisende. I realiteten består den av tradisjonelle trearkitekturformer som er hentet fra flere deler av Europa. Her i landet var tysk arkitektur en særlig viktig inspirasjonskilde.

Tidlige norske eksempler på stilen er Henrik Wergelands Grotten (1841) og gardevaktstuen ved Slottet av H.D.F. Linstow (1847). Mange hoteller og jernbanestasjoner ble reist i sveitserstil (f.eks. Krøderen sta­sjon, 1872, Georg Andreas Bull; og Fleischers HotelVoss (1888–89) av P. Blix.); dette bidro til å spre stilen, som kan ses som en form for fol­kearkitektur.

Stilen fikk mot slutten av 1800-tallet en avlegger i dragestilen, en stil der stavkirkemotiver som mønekammer og dragehoder var vanlige innslag. Men i motstning til de fleste sveitserstilshus, som ble oppført i panelt bindingsverk, var de mest kjente dragestilsbyggene i laftet tømmer. Både sveitserstilen og dragestilen ble i begynnelsen av 1900-tallet avløst av en ny, barokkpreget stil som kunne ha nasjonale eller klassisistiske innslag, ofte i kombinasjon med jugendelementer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ruth Jørgensen: Tendenser i norsk trearkitektur fra klassisisme til sveitserstil, 1956
  • Eivind Hart­mann og Øistein Mangset: Stasjonene – jernbanens ansikt, «Byggekunst» 1979 ss. 345–52
  • Carl E. Buch: Holdninger bak sveitserbyggeskikken – har vi vært dem bevisst i moderniseringsiveren? Fortidsminneforeningens årbok 1979 ss. 101–10
  • Ulf Hamran: Hvor kom sveitserstilen fra? «Nor­ges kunsthistorie» 4, Oslo 1981, ss. 102–09; Ste­phan Tschudi-Madsen i «Norges kunsthistorie» 5, Oslo 1981 ss. 50–54
  • Nils-Ole Lund: Den nors­ke sveitserstil, «Byggekunst» 1982 ss. 52­–53
  • Chris­tian Norberg-Schulz: innledning til Werner Blaser: Fantasie in Holz, Basel 1987
  • Chris­tian Norberg-Schulz: Nattlandene, Oslo 1993, s. 113
  • Lars G. John­sen: Sveitserhuset – det første sunne hus, «Ar­­­ki­­tektnytt» 1994 s. 6
  • Christian Norberg-Schulz: Sveitserhuset, «Arkitektnytt» 1994 s. 18
  • Arne Lie Christensen: Sveitserstilens hemmelig­het – omkring en stil og dens forvandling, For-tids­­minneforeningens årbok 1994 ss. 129–54
  • Chris­tian Norberg-Schulz: Byggeskikk? «Bygge­kunst» 1-2/1996 s. 72
  • Arne Lie Christen­sen: Sveit­­serstilens språk, «Byggekunst 5/1998 ss. 6– 9
  • Jens Christian Eldal: Historisme i tre, Oslo 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg