Laft, lafteverk, veggkonstruksjon av liggende tømmer, der stokkene legges med rot- og toppenden vekselvis til hver sin side og holdes på plass ved sammenføyning i hushjørner og eventuelt ved tversgående vegger.

Byggemåten med lafting er kjent helt tilbake til oldtiden, og det finnes bevart laftehus fra tidlig middelalder (1200-tallet). De eldste eksemplene på lafting i Norden finner vi i arkeologiske utgravninger fra vikingtiden, bl.a. i Gokstadskipet. I vikingtiden avløste etter hvert lafteteknikken den eldre byggemåten med stavverk i vanlig husbygging. Lafting ble den dominerende byggemåten i Norge gjennom middelalderen og frem til slutten av 1800-tallet, i motsetning til i resten av Europa, der utmurt bindingsverk var det vanlige. I vår tid forekommer lafting nesten bare i forbindelse med hyttebygging. I senere år er det gjort mye for å bevare og utbre kunnskapene om den gamle, håndverksmessige utførelsen av laftebygg.

Furu ble som regel foretrukket som materiale i laftede hus, fortrinnsvis rettvokste stokker med mest mulig malmved, men tettvokst gran av god kvalitet kunne også brukes. Ofte ble laftetømmeret valgt ut på rot i skogen flere år før huset skulle bygges. For å øke malm- og kvaeinnholdet hugde man toppen og de fleste kvistene av treet et par år før hugging. Selv om tømmeret ble lagret og tørket i lang tid, var det vanskelig å unngå oppsprekking ved tørking. For å ha kontroll med oppsprekkingen ble stokkene margsprengt, dvs. kiler ble drevet inn i stokken på den siden som skulle vende opp. Sprekken ble derved skjult i veggen. Senere ble margsprengning gjort ved et langsgående sagsnitt.

Opprinnelig ble den runde stokken brukt uten videre bearbeiding, men utover i middelalderen ble det også vanlig å hugge stokkene i en oval form. Ved at en del av yteveden ble hugd bort, reduserte man faren for oppsprekking på sideflatene. Etter ca. 1700 ble paneling av husene vanlig, og stokkene ble flathugd eller skåret på de sidene som skulle danne loddrette veggflater. Utover 1800-tallet begynte man å kløyve tømmeret i flere stokker (plankelaft) og etter hvert også å pløye not og fjær i stokkene (pløyd laft).

Et lag stokker i veggene kalles et omfar (omkverv), og fugene mellom stokkene kalles medfar. Den første stokken som ble lagt (svill, syllstokk), var som regel av noe grovere dimensjon enn de øvrige stokkene. Den ble ofte tilhugd med et trapesformet tverrsnitt som gav en bred og stødig bunnflate, evt. også med en tydelig vannese for å gi godt avdrypp for nedrennende vann. I hjørnene (novene) ble stokkene laftet sammen, dvs. felt inn på hverandre, slik at veggene i huskassen ble bundet sammen. På den måten treffer overkanten på en stokk omtrent på midten av stokken i tilstøtende tverrvegg.

Metoden for å felle stokkene inn på hverandre (laftet, novet) har utviklet seg gjennom tiden og kan variere fra distrikt til distrikt med hensyn til navn og utførelsesmåte (vagenov, kvarkenov, kinnanov, kamnov, sinknov, kuntnov). Et godt nov skal gi god sammenbinding av stokkene, forbli mest mulig tett selv om trevirket krymper både i høyde og tykkelse, og skal kunne utføres av laftehuggeren med bare øks, huggjern og sag. Kamnov og sinknov var vanlige novtyper utover på 1800-tallet, fra ca. 1900 også sinknov med tapp. Kuntnov er en forenklet lafteteknikk beregnet på ferdighusproduksjon.

Når neste omfar skulle legges, måtte stokken tilpasses (meddras) den underliggende. Stokken ble lagt i riktig stilling og laftehuggeren avmerket formen med meddraget, et verktøy med to spisser, som risser en linje i hver stokk. Treverket mellom linjene ble hugd vekk slik at underkanten på neste stokk ble litt dypere enn rundingen på underliggeren. Derved ble overstokkens underkanter liggende stødig an mot understokken. I furen mellom stokkene (medfaret) ble det tettet med mose (i dag brukes ofte laftevatt av mineralull). For å hindre stokkene i å forskyve seg i forhold til hverandre ble det med passende mellomrom (2–3 m) tappet inn kraftige loddrette tretapper, såkalte døblinger (dømlinger), mellom stokkene. I gavltrekanten er det kun døblingene som holder stokkene på plass. Det ble også satt døblinger langs sidekantene for vinduer og dører. Her ble det også felt inn stående beitskier for å holde styr på de ofte korte stokkene (kinnunger). Beitskiene kunne utformes på to forskjellige måter, enten som synlige (stokkbeitskier) eller som usynlige beitskier (blindbeitskier). For å motvirke stokkenes tendens til å sige ut av veggplanet ble høye vegger med stor avstand (mer enn ca. 4 m) mellom tverrveggene avstivet med såkalte strekkfisker (klaver). Dette var firkanthugde, loddrette stolper som ble satt mot hverandre på hver side av veggen og forbundet med minst tre gjennomgående bolter for hver etasjehøyde. Disse boltene stod fast i veggen, men kunne gli i avlange hull i strekkfiskene når veggen sank sammen under tørking.

Ved opplaftingen måtte stokkene sorteres slik at overkant av langveggene og dør- og vindusåpninger ble vannrette. I gamle beskrivelser angis gjerne husets høyde i antall omfar. Bjelkene i bjelkelaget ble gjerne felt inn i første omfar med en svalehaleformet kam, eller lagt direkte på grunnmuren. I enkelte toetasjes laftehus er bjelkelaget lagt opp på ytterveggen slik at andre etasje stikker ut over førsteetasje.

Når treverket i lafteveggene tørker, vil det skje en betydelig krymping, i størrelsesorden 30–50 mm per meter vegghøyde. Denne synkningen må man ta hensyn til i forbindelse med dører, vinduer, trapper og tilslutninger mot piper, brannmurer o.l. Over vinduer og dører må det være tilstrekkelig klaring til at synkningen kan foregå uhindret. Trapper kan settes på kiler som justeres etter hvert som synkningen skjer. Det var ikke uvanlig å la huset stå og tørke under tak relativt lang tid etter opplaftingen før man gikk videre med byggingen, og det gikk gjerne flere år før huset ble panelt. Brukte man laftetømmer fra gamle hus, kunne imidlertid huset innredes og paneles med én gang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.