Som det første eksempelet på ungrenessansens arkitektur regnes gjerne Hittebarnshospitalet i Firenze (1421–1445) av Filippo Brunelleschi. Et betydningsfullt element er arkaden langs bygningens fasade, der klassisistiske søyler med base, skaft og kapitel er forbundet med enkle buer. Viktig for den videre utviklingen av renessansearkitekuren var Brunelleschis kuppel med lanterne på katedralen i Firenze (1420–1436). Interiøret i hans kirke Santo Spirito i Firenze (1436–1482) har himlinger med kassettmønstre.
Stor betydning for utviklingen av den italienske renessansearkitekturen hadde også arkitekturteoretikeren Leon Battista Alberti, som skrev:
«Vi skal ikke anvende antikkens kunstregler på våre verker slik at vi blir hengende fast i antikkens lover; vi skal langt heller la oss inspirere av antikken til selv å skape nye ting, og beflitte oss på ikke å bli lik de antikke mestere, men om mulig overtreffe dem.»
Blant hans egne prosjekter er den aldri fullførte ombyggingen av kirken San Francesco i Rimini (rundt 1450), med bruk av den romerske triumfbuen som motiv i frontfasaden. Den modulbestemte oppbyggingen av hans fasade på kirken Santa Maria Novella i Firenze (muligens andre halvdel av 1450-årene) gjenspeiler renessansens interesse for matematikk, mens bruken av flerfarget marmor peker direkte tilbake på kulturarven fra det antikke Romerriket. Også voluttene som i frontfasaden forbinder det hevede midtskipet med den lavere underdelen, skulle få stor betydning for renessansearkitekturen.
En annen viktig bygningstype var bypalasset. Et tidlig eksempel er Palazzo Rucellai i Firenze med fasader av Leon Battista Alberti (1446–1457). Klare renessanseelementer er både veggflatens markerte kvadring og de klassisistiske pilastrene som flankerer de regelmessig plasserte vindusåpningene. Et viktig eksempel på renessansens palassarkitektur er dessuten Palazzo Strozzi i Firenze (1489–1504), påbegynt av Benedetto da Maiano og avsluttet av Il Cronaca. Karakteristisk for både dette og de øvrige renessansepalassene er den lukkede og rustikapregede fasaden mot gaten og den lette arkaden med klassisistiske søyler som omkranser det indre gårdsrommet.
Et uttrykk for renessansearkitekturens interesse for geometriske former er sentralkirkene, der man forsøker å utforme kirkerommet omkring et samlende sentrum. Et eksempel er det sirkelrunde kapellet Tempietto i Roma (1502) av Donato Bramante, som gjerne betegner inngangen til høyrenessansen.
Andre viktige eksempler på italiensk høyrenessanse er Medici-kapellet i Firenze (1519–1533) og anlegget Piazza del Campidoglio i Roma (1539–1564), begge av Michelangelo. Det samme gjelder for Andrea Palladios strengt symmetrisk utformede Villa Rotonda og Teatro Olimpico i Vicenza (1580), som er utformet som et antikt amfiteater. Andre Italienske arkitekter som kan nevnes fra denne epoken er Michelozzo di Bartolomeo, Luciano Laurana, Francesco di Giorgio Martini, Giuliano Sangallo og Michele Sanmicheli, og spesielt to ledende arkitekter i høyrenessansen: Donato Bramante og Rafael.
Parallelt med dette skjedde det imidlertid en videreføring av de opprinnelige renessanseidealene mot manierisme og barokk, blant annet i form av en bevisst outrert utforming av de samme arkitekturelementene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.