ætt, slekt, slektsgruppe. I de gamle germanske samfunn, også i Skandinavia, regnet man at en persons slekt eller ætt (svarende til eng. sib, ty. Sippe) bestod av etterkommerne av hans åtte par tippoldeforeldre. Ætteorganisasjonen bygger altså på bilateral (kognatisk) avstamning – slektskap regnes både gjennom menn og kvinner (se slektskap). Likevel ble det lagt noe større vekt på slektskapet i mannslinjen enn i kvinnelinjen, idet slektninger på farssiden hadde arverett fremfor slektninger på morssiden, og menn fremfor kvinner innenfor samme slektskapskategori. Derved gikk retten til gård og grunn fortrinnsvis i arv fra far til sønn, og ættegården ble et aktivum som holdt eierens slekt samlet (jfr. odel, odelsrett).

Ætten utøvde i eldre nordisk rett flere sosiale funksjoner som senere ble overtatt av staten, f.eks. forsvar, rettshåndheving osv. (se blodhevn).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.