Ætt, slekt, slektsgruppe. I de gamle germanske samfunn, også i Skandinavia, regnet man at en persons slekt eller ætt (svarende til engelsk sib, tysk Sippe) bestod av etterkommerne av dennes åtte par tippoldeforeldre. Ulikt en klan definerer ikke ætten en navngitt gruppe med et sluttet medlemskap, men en krets av slektninger rundt hver enkelt person. Det knyttet seg imidlertid sterke æresforpliktelser til ættebegrepet. Man var forpliktet til å hjelpe, eventuelt til å hevne på vegne av dem som tilhørte ens ætt.

Faktaboks

Etymologi
norrønt; ordet henger sammen med verbet å eie, og synes å være identisk med gotisk aihts, ‘eiendom’

Disse ætteforpliktelsene bygger altså på bilateral (kognatisk) avstamning – slektskap regnet både gjennom menn og kvinner. Likevel ble det lagt noe større vekt på slektskapet i mannslinjen enn i kvinnelinjen, idet slektninger på farssiden hadde arverett framfor slektninger på morssiden, og menn framfor kvinner innenfor samme slektskapskategori. Derved gikk retten til gård og grunn fortrinnsvis i arv fra far til sønn, og ættegården ble et aktivum som ga spesiell betydning til en persons agnatiske slektninger (se odel, odelsrett). Det er bakgrunnen for at etterkommere av spesielt rike eller mektige menn også kunne omtales som "ætter" på lineært grunnlag (for eksempel, "Hårfagreætten", osv.). I Skottland ga denne typen enheter opphav til en form for klaner.

Ætteforpliktelsene oppfylte i eldre nordisk rett flere sosiale funksjoner som senere ble overtatt av staten, for eksempel forsvar, rettshåndheving og så videre (se blodhevn, vikingtiden).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg