Klassisk ballett, slik vi kjenner den i dag, hadde sitt utspring i renessansens Frankrike, og inntil begynnelsen av 1900-tallet er ballettens historie i Frankrike nærmest identisk med utviklingen av klassisk ballett i Vest-Europa. Frem til midten av 1800-tallet var Frankrike blant verdens ledende ballettnasjoner, med Paris-operaen som landets fremste scene.

Etter stagnasjonen i fransk ballett i annen halvdel av 1800-tallet var det først etter Sergej Djagilev og hans Ballets Russes' sterke innflytelse på fransk ballett fra omkring 1910 og fremover at dansen igjen fikk en større betydning innen fransk kunstliv. Kjente komponister som Darius Milhaud, Arthur Honegger og Erik Satie og malere som Pierre Bonnard, Fernand Léger og de Chirico skapte i begynnelsen av 1920-årene flere eksperimentelle ballettverk i samarbeid med Les Ballets Suédois, etter ideer av forfattere som Jean Cocteau og Paul Claudel.

På Paris-operaen virket Djagilevs siste store oppdagelse, Serge Lifar, som sjef, koreograf og hoveddanser i perioden 1929–1945. Dette betydde en fornyelse og styrkning av ensemblet, som lenge hadde spilt en meget underordnet rolle, og hvis kunstneriske standard var svært ujevn. Selv om det også eksisterte ballettkompanier ved operascenene i andre større franske byer, som Bordeaux, Marseille og Lyon, var disse av mindre betydning.

Etter 1945

Etter andre verdenskrig vokste interessen for dans også utenfor Paris, og det ble etablert både klassiske og moderne ballettensembler over hele Frankrike. I 1984 mottok over 70 forskjellige dansegrupper statlig støtte. Kompanier som Ballet National de Marseille (under ledelse av koreografen Roland Petit), Ballet du Nord i Roubaix og Ballet du Rhin i Mulhouse nyter allmenn respekt. Men det er likevel Paris-operaen som er den beste indikator på dansens stilling og standard i Frankrike.

Franske dansere regnes blant verdens beste, men franske koreografer har i det store og hele hatt liten innflytelse utenfor landets grenser i etterkrigstiden. En rekke kjente personer har avløst hverandre som sjef for Paris-operaens ballett. Balletten, som har fått det gamle operahuset Palais Garnier, nå omdøpt til Palais de la Dance, for seg selv etter at operaen flyttet, er på vel 145 dansere og et av verdens største ensembler. Rudolf Nurejev, som avløste Rosella Hightower i 1983, fikk ikke sin kontrakt fornyet i 1989, men fikk en spesiell stilling som kompaniets hovedkoreograf som takk for sitt arbeid med å fornye repertoaret. Han la ned et stort arbeid for å fremme verk av koreografer som Roland Petit, Maurice Béjart og Serge Lifar på landets hovedscene. Han var også opptatt med å rekonstruere flere av de gamle historiske verk som for eksempel Saint-Léons Coppélia. Han søkte hjelp av Ivo Cramér for å sette opp den tidlige 1800-tallsballetten Dansomanie.

Ballettens stilling og anseelse ble styrket under Nurejevs ledelse, ikke minst takket være Paris-operaens ballettskole under ledelse av den tidligere danseuse étoile, Claude Bessy. Navn som Elisabeth Platel, Isabelle Guérin, Laurent Hilaire, Manuel Legris, Eric Vu An og ikke mist Sylvie Guillem er kjent over hele verden. Nurejevs etterfølger og en av operaens store stjerner, Patrick Dupond, fulgte sin forgjengers tanke om en fornyelse av repertoaret. Fra 1990-årene og fremover har koreografer som William Forsythe, Jiri Kylian, Louis Falco, Twyla Tharp og Merce Cunningham fått sine verk oppført. Samtidig stod også Nurejev helt frem til sin død i 1993 for en fornyelse av de store klassiske verk, spesielt de store russiske ballettene.

Noen andre franske kompanier som fremdeles har de klassiske verkene på repertoaret er Marseille-operaens ballett og Ballet du Rhin i Mulhouse. Også operahusene i Bordeaux og Lyon har større ballettensembler. Balletten i Nancy har også utmerket seg i senere år.

Av de mange konkurranser og dansefestivaler som holdes, har Biennale de la Danse i Lyon til nå vært den mest vellykkede, med stor deltakelse fra unge, klassiske så vel som moderne dansere.

Moderne fransk dans

Fransk dans har siden midten av 1980-årene blitt mer desentralisert enn noen gang tidligere. Samtidig som det franske kulturministeriet i 1982 fikk en egen avdeling for dans, Délégation de Danse, ble støtten til dans øket, og en rekke regionale dansesentra har fått status som Centre Choréographique National. Den økonomiske støtten kommer ikke bare fra staten, men også fra stedet hvor senteret ligger. Dette har styrket danseinteressen blant publikum og ført til en rekke kjente ensembler og grupper hvor unge franske koreografer har fått nye muligheter. Kulturministeriet finansierer også tre måneders opphold for koreografer ved de forskjellige sentra og teatre. Det er blant annet i Angers og Orléans såkalte CNDC – Centre pour la Danse National – med egne kompanier og skoler for profesjonelle dansere. Blant de mer kjente av disse regionale moderne kompaniene er Group Émile Dubois i Grenoble, Compagnie Bagout i Montpellier og Group Karin Saporta, som i Norge er kjent for sitt samarbeid med Collage Dansekompani.

Paris er imidlertid også sentrum for moderne dans i Frankrike, og blir besøkt av mange moderne ensembler fra inn- og utland. Det viktigste teateret for moderne dans er Théâtre de la Ville, hvor utenlandske moderne dansegrupper blir invitert hvert år. I 1995 gjestet blant annet Collage Dansekompani med Vildanden. Tyske Pina Bausch ble årlig invitert til å gjeste Paris. I Bagnoles i forstaden Saint-Denis holdes hvert annet år en internasjonal konkurranse for moderne koreografer og dansere under navnet «Les Rencontres Internationales de Bagnoles». Dette har ført til gjennombrudd for mange moderne europeiske koreografer. Amerikaneren William Forsythe, kunstnerisk leder for Frankfurt-balletten, har opprettet en fransk avlegger i Paris' Théâtre Châtelet.

Groupe Recherche Choréographique, Paris-operaens eksperimentelle gruppe, ble etablert av Jacques Garnier i 1981 og samarbeidet med amerikanske koreografer som Merce Cunningham, Alvin Ailey, Karole Armitage og Lucinda Childs. Blant franske koreografer som har utmerket seg, er George Appaix, Daniel Larrieu, Josef Nadj og Angelin Preljocaj. Frankrike har ikke bare ivaretatt sin stolte tradisjon som den klassiske dansens vugge, men har også en sterk posisjon i moderne europeisk dans, selv om ordet avantgarde ikke lenger i samme grad som tidligere er fullt dekkende.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg