Klassisk ballett, slik vi kjenner den i dag, hadde sitt utspring i renessansens Frankrike, og inntil begynnelsen av 1900-tallet er ballettens historie i Frankrike nærmest identisk med utviklingen av klassisk ballett i Vest-Europa. Frem til midten av 1800-tallet var Frankrike blant verdens ledende ballettnasjoner, med Paris-operaen som landets fremste scene.
Etter stagnasjonen i fransk ballett i annen halvdel av 1800-tallet var det først etter Sergej Djagilev og hans Ballets Russes' sterke innflytelse på fransk ballett fra omkring 1910 og fremover at dansen igjen fikk en større betydning innen fransk kunstliv. Kjente komponister som Darius Milhaud, Arthur Honegger og Erik Satie og malere som Pierre Bonnard, Fernand Léger og de Chirico skapte i begynnelsen av 1920-årene flere eksperimentelle ballettverk i samarbeid med Les Ballets Suédois, etter ideer av forfattere som Jean Cocteau og Paul Claudel.
På Paris-operaen virket Djagilevs siste store oppdagelse, Serge Lifar, som sjef, koreograf og hoveddanser i perioden 1929–1945. Dette betydde en fornyelse og styrkning av ensemblet, som lenge hadde spilt en meget underordnet rolle, og hvis kunstneriske standard var svært ujevn. Selv om det også eksisterte ballettkompanier ved operascenene i andre større franske byer, som Bordeaux, Marseille og Lyon, var disse av mindre betydning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.