Klassisk ballett slik vi kjenner den i dag, hadde sitt utspring i renessansens Frankrike, og inntil begynnelsen av 1900-tallet er ballettens historie i Frankrike nærmest identisk med utviklingen av klassisk ballett i Vest-Europa. Frem til midten av 1800-tallet var Frankrike blant verdens ledende ballettnasjoner, med Paris-operaen som landets fremste scene (se også ballett). Etter stagnasjonen i fransk ballett i annen halvdel av 1800-tallet var det først etter Djagilev og hans Ballets Russes' sterke innflytelse på fransk ballett fra omkring 1910 og fremover at dansen igjen fikk en større betydning innen fransk kunstliv. Kjente komponister som Milhaud, Honegger og Satie og malere som Bonnard, Léger og de Chirico skapte i begynnelsen av 1920-årene flere eksperimentelle ballettverk i samarbeid med Les Ballets Suédois, etter ideer av forfattere som f.eks. Cocteau og Claudel.

På Paris-operaen virket Djagilevs siste store oppdagelse, Serge Lifar, som sjef, koreograf og hoveddanser i perioden 1929–45. Dette betydde en fornyelse og styrkning av ensemblet, som lenge hadde spilt en meget underordnet rolle, og hvis kunstneriske standard var svært ujevn. Selv om det også eksisterte ballettkompanier ved operascenene i andre større franske byer, som Bordeaux, Marseille og Lyon, var disse av mindre betydning.

Etter den annen verdenskrig har interessen for dans også vokst utenfor Paris, og det er blitt etablert både klassiske og moderne ballettensembler over hele Frankrike. I 1984 mottok over 70 forskjellige dansegrupper statlig støtte. Kompanier som f.eks. Ballet National de Marseille (under ledelse av koreografen Roland Petit), Ballet du Nord i Roubaix og Ballet du Rhin i Mulhouse nyter allmenn respekt. Men det er likevel Paris-operaen som er den beste indikator på dansens stilling og standard i Frankrike. Franske dansere regnes blant verdens beste, men franske koreografer har i det store og hele hatt liten innflytelse utenfor landets grenser i etterkrigstiden. En rekke kjente personer har avløst hverandre som sjef for Paris-operaens ballett. Balletten, som har fått det gamle operahuset Palais Garnier, nå omdøpt til Palais de la Dance, for seg selv etter at operaen flyttet, er på vel 145 dansere og et av verdens største ensembler. Rudolf Nurejev, som avløste Rosella Hightower i 1983, fikk ikke sin kontrakt fornyet i 1989, men fikk en spesiell stilling som kompaniets hovedkoreograf som takk for sitt arbeid med å fornye repertoaret. Han la ned et stort arbeid for å fremme verk av koreografer som Petit, Béjart og Serge Lifar på landets hovedscene. Likeledes var han opptatt med å rekonstruere flere av de gamle historiske verk som f.eks. Saint-Léons Coppélia. Han søkte hjelp av Ivo Cramér for å sette opp den tidlige 1800-tallsballetten Dansomanie.

Ballettens stilling og anseelse ble styrket under Nurejevs ledelse, ikke minst takket være Paris-operaens ballettskole under ledelse av den tidligere danseuse étoile, Claude Bessy. Skolen er gratis, men har meget strenge og harde opptakskrav. Omtrent 5 % av de ferdige elevene får plass ved kompaniet, men tross dette er konkurransen stor. Navn som Elisabeth Platel, Isabelle Guérin, Laurent Hilaire, Manuel Legris, Eric Vu An og ikke mist Sylvie Guillem er kjent over hele verden. Nurejevs etterfølger og en av operaens store stjerner, Patrick Dupond, fulgte sin forgjengers tanke om en fornyelse av repertoaret. De seneste årene har koreografer som William Forsyth, Jiri Kylian, Louis Falco, Twyla Tharp og Merce Cunningham fått sine verk oppført. Samtidig stod også Nurejev helt frem til sin død 1993 for en fornyelse av de store klassiske verk, spesielt de store russiske ballettene.

Blant de andre av Frankrikes kompanier som fremdeles har de klassiske verkene på repertoaret, er Marseille-operaens ballett og Ballet du Rhin i Mulhouse. Også operahusene i Bordeaux og Lyon har større ballett-ensembler, førstnevnte under ledelse av den tidligere Béjart-danseren Paolo Bortoluzzi. Balletten i Nancy har i de senere år utmerket seg slik at den har fått status som landets tredje nasjonale kompani etter Paris- og Marseille-operaene. Kompaniet er på 45 medlemmer. Av de mange konkurranser og dansefestivaler som holdes, har Biennale de la Danse i Lyon til nå vært den mest vellykkede, med stor deltakelse fra unge, klassiske så vel som moderne dansere.

Fransk dans har siden midten av 1980-årene blitt mer desentralisert enn noen gang tidligere. Samtidig som det franske kulturministeriet i 1982 fikk en egen avdeling for dans, Délégation de Danse, ble støtten til dans øket, og i 1984 fikk 11 regionale dansesentra status som Centre Choréographique National; senere kom flere nye til. Den økonomiske støtten kommer ikke bare fra staten, men også fra stedet hvor senteret ligger. Dette har styrket danseinteressen blant publikum og ført til at det i dag eksisterer en rekke kjente ensembler og grupper hvor unge franske koreografer har fått nye muligheter. Kulturministeriet finansierer også tre måneders opphold for koreografer ved de forskjellige sentra og teatre. Det er blant annet i Angers og Orléans såkalte CNDC – Centre pour la Danse National – med egne kompanier og skoler for profesjonelle dansere. Blant de mer kjente av disse regionale moderne kompaniene er Group Émile Dubois i Grenoble, Compagnie Bagout i Montpellier og Group Karin Saporta, som i Norge er kjent for sitt samarbeid med Collage Dansekompani.

Paris er imidlertid også sentrum for moderne dans i Frankrike, og blir besøkt av mange moderne ensembler fra inn- og utland. Det viktigste teater for moderne dans er Théâtre de la Ville, hvor utenlandske moderne dansegrupper blir invitert hvert år. I 1995 gjestet blant annet Collage Dansekompani med Vildanden. Veteranen, tyske Pina Bausch, blir årlig invitert til å gjeste Paris. I Bagnoles i forstaden Saint-Denis holdes hvert annet år en internasjonal konkurranse for moderne koreografer og dansere under navnet «Les Rencontres Internationales de Bagnoles». Dette har ført til gjennombrudd for mange moderne europeiske koreografer. Amerikaneren William Forsyth, kunstnerisk leder for Frankfurt-balletten, har opprettet en fransk avlegger i Paris' Théâtre Châtelet.

Men alt står ikke bare bra til. AIDS-epidemien har også rammet franske kunstnere, blant dem flere lovende koreografer og dansere. Paris-operaens eksperimentelle gruppe, Group Recherche Choréographique, ble oppløst i 1989 etter at lederen, Jacques Garniers, døde. Men blant de nye unge koreografene som utmerker seg, er George Appaix, Daniel Larrieu, Josef Nadj og Angelin Preljocaj. Frankrike har ikke bare ivaretatt sin stolte tradisjon som den klassiske dansens vugge, men er i økende grad opptatt av moderne europeisk dans, selv om ordet avantgarde ikke lenger i samme grad som tidligere er fullt dekkende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.