Faktaboks

Berthe Morisot

Berthe-Marie Pauline

Uttale
mårizˈå
Født
14. januar 1841, Bourges, Frankrike
Død
2. mars 1895, Paris, Frankrike
Studioportrett av Berthe Morisot i sort kjole. Uten år.
Berthe Morisot, fransk maler som bidro i etableringen av impresjonismen og fornyelsen av malekunsten.

Berthe Morisot var en fransk kunstner. Morisot satset fra ung alder av på å bli maler og jobbet målrettet for å få anerkjennelse som kunstner. I 1874 ble hun som eneste kvinne en del av rekkene med unge, frittstående kunstnere. Sammen med deler av denne gruppen var Morisot med og la grunnlaget for impresjonismen – kunstretningen hun ble en av de fremste eksponentene for.

Subtil impresjonist

Kornåker
Kornåker, 1875
Av .

Morisots bilder gjengir motiv fra intimsfæren i Paris' borgerskap. Motivene hennes kretser omkring stunder av fritid og lediggang. Bildene er relativt lyse og også fargesterke, helt i tråd med impresjonismens prioritering av friluftsmaleri og fargenes optiske virkninger. Morisots palett var også preget av pastellfarger. I sin samtid ble hun utpekt som en som mestret subtile fargevalører og nyanserte sjatteringer i fargetonene. Samtidig ble bildene hennes kritisert for at de fremstod som skisseaktige eller også uferdige, og enkelte klaget over at de var på grensen til intetsigende abstraksjon hvis man som betrakter gikk for tett på dem.

I likhet med de øvrige impresjonistene brøt hun med etablerte konvensjoner som sa at malingen måtte legges jevnt og dekke hele lerretet. I Morisots arbeid ses spor etter penselstrøkenes retning og styrke, som viser frem selve maleprosessen. Teknikken får slik frem hvordan motivene er bygget opp, og i enkelte arbeider lot hun deler av lerretet stå helt bart. Grunnen var at dette gjorde transporten enklere for henne ettersom malingen fremdeles ikke var tørr.

Forbindelser med Manet

Leser
Leser, 1873
Av .

Morisot satt også selv flere ganger modell, og oftest for kunstneren Edouard Manet (1832–1883). Han hadde fire Morisot-malerier i sitt eie og anerkjente og oppmuntret hennes kunstnerbane. Morisot inngikk ekteskap med Manets storebror, Eugene Manet, i 1874. Paret fikk datteren Julie fire år senere.

Både som frøken Morisot, før ekteskapet, og som fru Manet, som gift, frekventerte hun mange kunstnere. Korrespondansene som er bevart etter Morisot og kretsen hun var en del av, viser hvordan hun var på innsiden av og opprettholdt en utstrakt kontakt med et aktivt kunstnermiljø i Paris. Morisot var lojal kollegialt og sosialt i sin krets av kunstnere og ga sine venner aktiv støtte – som da hun i 1889 var en pådriver i prosessen for at Manets skandaleverk Olympia skulle innlemmes i Louvre-museets offentlige kunstsamlinger.

Sosialt privilegert

Søstrene
Søstrene, 1869
Av .

Det statlige kunstakademiet var stengt for kvinner frem til 1897. Flere andre dører som stod åpne for mannlige kunstnere, var lukket for kvinner. I et samfunn og en storby som Paris innebar Morisots privilegierte sosiale bakgrunn sterke innskrenkninger i bevegelsesfriheten mot for hva de mannlige kunstnerne og kollegaene hun stilte ut sammen med måtte ta hensyn til.

Skolering

Frøken Riesener i hatt, pastell på lyseblått papir, ca. 1880. Mål 55.5 x 46.8 cm.
Liksom E. Manet pleide, har Morisot i denne pastellen brukt kun sort og hvitt, og litt rosa og blått – til munnen og øynene. Pastell er en teknikk Morisot mestret til det fulle, og som var i vinden i 1880-årene. Riesener-søstrene som ofte stod modell for Morisot, var døtre av den romantiske maleren Léon Riesener og i slekt med E. Delacroix.

Morisot sendte for første gang sine bilder til Salongen da var hun var 24 år gammel. Året var 1865, og hun og Edma Morisot, storesøsteren, debuterte sammen på en offentlig arena som ga godkjentstempel til kunstnere i og utenfor kunsakademiet. Forut for deres felles debut på Salongen hadde søstrene gjennom flere år hatt felles undervisning hos ulike kunstnere og lærere.

Sin første undervisning mottok Morisot i tenårene hos Geoffroy-Alphonse Chocarn (1797–1857), en nyklassisistisk maler som hadde Jean A. D. Ingres (1780–1867) som sitt kunstneriske forbilde. Siden fikk de undervisning hos Joseph Benoît Guichard (1806–1880). Foruten at han stod nær kunstneren Horace Vernet (1789–1863), introduserte han dem for romantikkens kunstnere og sin egen beundring for Eugene Delacroix (1798–1863).

I sin rolle som lærer mente Guichard at begge Morisot-søstrene hadde betydelige talenter det var verdt å satse på. Samtidig pekte han på mulige negative følger. Så selv om han støttet dem, forespeilet han moren deres for en potensiell «katastrofe» hvis jentene ble «ekte kunstnere» ettersom det var et «revolusjonerende» brudd og gikk mot alle sosiale forventninger.

Tidlig i 1860-årene gikk Morisot-søstrene for å lære friluftsmaleri hos sin tredje lærer, Camille Corot (1796–1875). Han hadde blant datidens unge kunstnere flere andre beundrere, og hos ham la Morisot grunnlaget for et godt kontaktnett blant Paris' yngre kunstnere.

Edma på sin side la opp som kunstner i 1869 da hun giftet seg og flyttet fra Paris. Berthe Morisot foretok flere reiser til sin søsters familie i Normandie, og hun malte der flere portretter av henne og av barna hennes. Å vise kunst på Salongen kunne gi kunstnerne flere bestillinger og nye kunder, men den gjeveste utmerkelsen var å få hovedprisen i den offisielle konkurransen. Da fikk man et treårig studieopphold i Roma for å studere og lære av klassisk kunst, men dette var forbeholdt menn.

Karrierenettverk

Kunstnerens datter, Julie, med hennes barnepike
Kunstnerens datter, Julie, med hennes barnepike, 1884.

Først da hun hadde fylt 31 år, fikk Morisot solgt sine verk utover dem familie og venner hadde kjøpt. Kunsthandleren Paul Durand-Ruel (1831–1922) videresolgte i 1872 to verk til industrieier Ernest Hoschedé (1837–1891).

Morisot signerte alltid sine bilder med sitt pikenavn, også etter at hun ble gift 33 år gammel. Ektemannen Eugene Manet (1833–1892) var storebroren til Edouard Manet. Han inntok rollen som hennes trofaste tilrettelegger, noe som bidro til at hun kunne bygge på sitt nettverk, etablere seg et navn og utvikle sin kunst i tråd med egne ønsker.

Familiene Manet og Morisot begynte å omgås med hverandre etter et møte i Louvre, der Henri Fantin-Latour (1836–1904) introduserte søstrene Morisot for brødrene Manet. Morisot satt modell for Manet første gang da han malte Balkongen (1868). Manet skapte over et dusin bilder med henne som modell, og også etter at hun ble hans svigerinne i 1874 forble vennskapet deres nært og preget av en gjensidig, profesjonell respekt.

Grunnlaget for hennes tette bånd til de andre impresjonistene ble lagt alt i 1860-årene hos Corot, da Morisot ble kjent med blant andre Claude Monet (1840–1926), Alfred Sisley (1839–1899) og Pierre-Auguste Renoir (1841–1919). Her inngikk også den noe eldre Edgard Degas (1834–1917), som hun også hadde et nært forhold til livet ut.

I likhet med sin mor holdt Morisot ukentlige middagsselskaper som samlet denne faste, nærmeste kretsen av venner og kollegaer. Foruten poeten Stéphane Mallarmé (1842–1898) var alle de med tiden så kjente kunstnerne – sammen med en rekke andre ruvende skikkelser i samtidens offentlighet, kunst- og kulturliv – faste gjester ved hennes middagsbord.

Nyetableringen

Årsskiftet 1873–1874 ble et omdreiningspunkt i Morisots liv og karriere. Da snudde hun ryggen til Salongen og satset i stedet på en alternativ, selvstendig bane med stor frihet. Først tegnet hun formelt medlemskap i et nydannet kooperativ som talte 30 kunstnere, deriblant flere venner, som sammen med henne la fundamentet for impresjonismen. Som eneste kvinne i denne gruppen skilte hun seg ut også da gruppen arrangerte sin første utstilling parallelt med Salongen i april 1874.

Morisot og de andre impresjonistene lyktes ikke i å overtale Edouard Manet til å slutte seg til dem. Tvert imot frarådet han liksom Pierre Puvis de Chavannes (1824–1898) Morisot fra å ta skrittet vekk fra Salongen.

Utstillingsproduksjon

Sommerdag (Jour d'été), olje på lerret, 1879. Mål: 45.7 × 75.2 cm

På gruppens første utstilling viste Morisot i alt ni arbeider hvorav fire malerier. Rundt 3500 publikummere tok veien til utstillingen, mens Salongen til sammenligning hadde over 400 000 besøkende det året. Det meste av verkene på utstillingen ble auksjonert bort i etterkant fordi salget på utstillingen gikk så dårlig. Neste forsøk ble lansert to år etter, og da stilte hun ut hele 13 malerier.

Totalt åtte gruppeutstillinger ble arrangert gjennom i alt tolv år, frem til 1886. Morisot var med på syv, flere enn noen av de andre impresjonistene. Totalt stilte hun ut 55 malerier samt en rekke akvareller, pasteller og også noen trykk, en byste av Julie og også flere vifter. Morisot og ektemannen bidro som arrangører og finansierte den åttende og aller siste visningen, i 1886.

Hennes fravær på gruppeutstillingen i 1879 skyldtes at hun året i forveien hadde født. På denne fjerde utstillingen var det følgelig bare én kvinnelig kunstner da Mary Cassatt (1845–1926) deltok for første gang der. Cassatt var selv eier av flere av Morisots bilder, og de to har blitt sammenlignet og sett i sammenheng også på grunn av motivene de behandler.

Motivene

Berthe Morisot med datteren Julie Manet
Berthe Morisot med datteren Julie Manet, 1894.

Til tross for at hennes deltagelse på visningene var mer regelmessig enn de mannlige impresjonistene, endte hun opp med lavere anerkjennelse enn kollegaene hennes fikk. Dette til tross for at hun tidlig la både arbeidsvilje og evner for dagen, og også, på linje med dem, satset målrettet og jobbet med integritet og utholdenhet.

Den senere omtalen av hennes kunst har ofte fokusert på motivene – portretter av unge kvinner, av barn og deres mødre eller ammer. Ammene som hadde dette som lønnet arbeid, var i tjeneste hos velbeslåtte familier. Kunsthistoriker Linda Nochlin har påpekt at den behandlingen Morisot gir disse kvinnene som motiv, speiler Morisots egen rolle og hennes profesjon som kvinne og kunstner, som var en form for arbeid.

Mangetydighet

Spisestuen
Spisestuen, 1875
Av .

Menneskene som Morisot maler i sine bilder, preges av stille og velordnet familieliv i naturskjønne omgivelser. Den roen mange har påpekt preger Morisots billedverden av kontemplative, lesende og håndarbeidende kvinner og av kvinner under omkledning, er likevel ikke helt entydig harmonisk. Morisot portretterte her en ambivalens overfor situasjonen, slik som i et av hennes hovedverk, Vuggen (Le berceau, 1872), der hun har malt søsteren Edma med et fraværende, drømmende blikk mens hun våker over barnet sitt. Og i portrettet av den da nylig gifte storesøsteren sin gjenga Morisot Edma med samme melankolske, innadvendthet – sittende i ro med en halvt utslått vifte fremfor seg (Ung kvinne ved vinduet, Portrait de Madame Pontillon / Jeune femme à sa fenêtre, 1868–1869).

Hennes utendørsmotiv vier lyset og fargene stor plass, men også i disse motivene av hager, parker og landskap gjengir Morisot et drag av melankoli ved at motivene også gir et bilde av oppbrukte muligheter: Disse bildene rommer detaljrike nedtegnelser fra dagens gang og dagslysets variasjoner underveis. Kritikere i samtiden hennes anerkjente bildenes aspekt av å være øyeblikksbilder som indikerte tidens ubønnhørlige gang. Som følge av den ekspansive utviklingen av bykjernen under Napoleon 3 fikk Paris bedre infrastruktur og tettere bebyggelse, men flere av disse landskapene og de livsformene som Morisot og de andre impresjonistene malte, måtte vike i møtet med modernisering.

Et motiv Morisot brukte flere ganger, var av ektemannen Eugene sammen med datteren deres, Julie. Slike motiv av fedre og barn var ikke vanlig. Et portrett fra 1865 fra søsteren Edmas hånd viser en ung Morisot med paletten i arbeid fremfor et staffeli. I de 14 bildene Manet skapte av henne, gjenga han henne aldri som kunstner. Da hun døde i 1895, ble hun oppført som «uten yrke» i dødsattesten.

Mottagelse


Kvinne på divan (Girl on divan), olje på lerret, 1885. Mål: 61 × 50.2 cm.
Denne klassiske, frontale komposisjonen tilføres dynamikk av det tette bildeutsnittet og ved lyset som er konsentrert på kvinnens bryst og kjolens rysjer. Morisot gjengir her et ambivalent blikk – en tilstand mellom dagdrøm og illusjonsløshet. Morisot benyttet ofte venner og familie som modeller, men her var modellen trolig en profesjonell som var betalt, noe som ga malerne et større handlingsrom om prosessen trakk ut.

Arbeidene til Morisot ble oftest rosende omtalt av de kritikerne som skrev om impresjonistenes bilder. Da den tredje utstillingen ble holdt, utpekte en kritiker hennes posisjon i den «revolusjonære forsamlingen» av kunstnere som unik fordi hun var den eneste «virkelige impresjonisten».

Gjennom 1880-årene hevdet flere kritikere at impresjonismen utgjorde en blindvei, og Morisots bilder fikk stempelet «embryoniske» av en skribent, og andre anså at de bar preg av «dårlig sammenheng». Også Joris-Karl Huysmans (1848–1907) startet med å avskrive henne som kunstner, men han endret standpunkt. En som mente at hun hadde staket seg ut en retning for sin kunst, og at bildene hennes var fundert på «gode basisferdigheter» i motsetning til dem hun stilte ut sammen med, var Odilon Redon (1840–1916).

Ettermæle

Peoner (Pivoines), olje på lerret, ca. 1869 Mål: 40.8 x 33 cm.
Et dagligdags motiv med snittblomster hvor Morisot samtidig viser forgjengeligheten i en studie av rosa og grå valører. De synlige penselstrøkene viser frem håndens raske bevegelser, og det gjengir effektivt rommet og motivet av den tunge peonen som slipper kronbladene fordi den er i ferd med å visne og dø.

Hennes tilhørighet blant impresjonistene ble befestet offisielt i 1876 da kunstneren Gustave Caillebotte (1848–1894) i sin testamentariske gave skrev inn navnet hennes. Han ville med gaven bidra til å fremme impresjonismen etter sin død, og han donerte også samlingen sin av viktige impresjonistmalerier til den franske stat. I den inngikk ingen Morisot-arbeider, og dermed ble hun ikke innlemmet blant sine likemenn ved denne viktige overdragelsen til staten. I 1894 fikset Mallarmé et museumskjøp av et Morisot-arbeid for første gang da maleriet Ung pike kledd opp til ball (Jeune femme en toilette de bal) fra 1879 kom for salg.

Morisot døde 51 år gammel i 1895. Nøyaktig ett år etter, i 1896, arrangerte Julie i samarbeid med Durand-Ruel, Monet, Renoir, Degas og Mallarmé en minneutstilling med opp mot 400 av Morisots arbeider. I 1941 ble det avholdt en retrospektiv utstilling i offentlig regi i Frankrike for første gang. Og da Musée d'Orsay viet henne en utstilling i 2019, var så mange som 40 prosent av verkene innlånt fra private samlere. I dag er andelen av hennes verk i offentlig eie usedvanlig lav sammenlignet med de øvrige impresjonistenes plass i museumssamlinger. Den institusjonen som innehar den mest betydelige samlingen av Morisots verk, er Musée Marmottan i Paris. Etter en donasjon fra arvingene har museet hele 25 malerier og 65 akvareller, pasteller og tegninger fra Morisots hånd.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Faktaboks

Berthe Morisot

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg