manierisme

Manierisme, betegnelse for den perioden innen det italienske maleri som fulgte etter høyrenessansen og vokste frem ca. 1515–20 for senere å bli avløst av barokken henimot 1590–1600.

Periodebetegnelsen var tidligere nedsettende og henspilte på den overdrevne perspektivbruk, de langstrakte figurene, de overfylte scenene og det langt drevne artisteriet. Ikke minst karakteristisk er det urolige, flakkende lyset. Manierismens utvikling begynte allerede med Rafaels og Michelangelos elever og nådde sitt høydepunkt med kunstnere som Jacopo Pontormo og Parmigianino, mens Tintoretto og Barocci danner overgangen til barokken og 1600-tallets maleri. I italiensk manierisme kan man også spore påvirkning fra tyske, sengotiske strømninger, særlig fra Albrecht Dürer og Donauskolen. Manierismen avspeiler i videste forstand den åndelige krise som hersket i Europa på 1500-tallet, brytningen mellom mystiske religiøse lengsler og intellektuelle og estetiserende strømninger. Manierismen var en forfinet kunstretning, knyttet til aristokrati og hoff.

Mer allment brukes manierisme om kunstnerisk uttrykksform preget av gjentagelse av velkjente virkemidler, ofte med forkjærlighet for visse overdrevne effekter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.