Nederland. Genremaleriet nådde sitt høydepunkt i Delft på midten av 1600-tallet, med Jan Vermeer van Delfts interiører. Melkepiken, 1659, er et av hans mest kjente malerier. Rijksmuseum, Amsterdam.

Fri. fri

Nederlandsk kunst betegner ikke bare kunsten i Nederland, men også i det nåværende Belgia og en del av de franske grensedistrikter inntil 1581. Om sør-nederlandsk kunst etter 1581, se Belgia (kunst).

Liège var sentrum i karolingertiden for bokmalerier av høy kvalitet, og på 1100-tallet for fremragende bronse- og gullsmedplastikk; mester Renerus og Godefridus fra Huy var toneangivende kunstnere. Hugde søyler, kapitéler, døpefonter, gravsteiner osv. ble smykket med relieffer, solgt og fraktet via kanaler og elver til landets øvrige provinser og til utlandet. På 1200-tallet kom gotisk innflytelse fra Frankrike. Skulpturen utfoldet seg særlig innen gullsmedkunsten, f.eks. på Eleutheriusskrinet i Tournai og Gertrudskrinet i Nivelles. Den fant også plass i forbindelse med arkitektur og ikke minst på gravplater med liggende figurer, dels av stein, dels av bronse; disse var også eksportartikler. Den franske kongeslekten Valois benyttet i annen halvdel av 1300-tallet nederlandske billedhuggere og malere, spesielt bokmalere som André Beauneveu, Jean de Liège, Claus Sluter o.fl.

Frankrikes svekkelse på begynnelsen av 1400-tallet ble til materiell fremgang for nederlenderne og dermed for deres kunst. Foruten i gravmæler fikk skulpturen anvendelse spesielt i gylne og polykrome alterskap med skårne, dramatiske figurscener. Særlig fra Antwerpen og Brussel ble slike skap eksportert i mengdevis, bl.a. til Norden. Størst rolle spilte likevel malerkunsten, som fikk sitt gjennombrudd med brødrene van Eyck og deres fløyalter, kalt Lammets tilbedelse, i St. Bavokirken i Gent (ca. 1420–32). Der viste de dels sin innsikt i oljefargenes behandling, dels sin beherskelse av rom, lys og atmosfære. Så fulgte Robert Campin og Rogier van der Weyden, som la større vekt på den plastiske form, på drama og pasjon. Dirk Bouts, Hugo van der Goes, Albert Ouwater, Geertgen tot Sint Jans og Gérard David utviklet stemningen så vel i landskaps- som i portrettmaleriet. I en særstilling står Hieronymus Bosch og den tyskfødte Hans Memling.

Fra begynnelsen av 1500-tallet merkes påvirkning fra den italienske renessansens formspråk. Samtidig gjorde fremdeles impulser fra sengotikken seg gjeldende, slik det kom til syne i dekorasjoner på byhus. Siden ble det kombinert med beslag- og kartusjverk til en frodig, ornamental stil som Cornelis Floris, bl.a. gjennom sine mønsterbøker (fra 1548 av), har hovedæren av å ha skapt. Også i maleriet tilegnet man seg renessansens ytre apparatur, komposisjon, malemåte, dekorative detaljer o.l. Denne retningen kalles gjerne romanismen, og til den hører Quinten Matsijs, Jan Gossaert, Joos van Cleve, Bernaert van Orley, mens Joachim Patenier særlig dyrket landskapet og Lucas van Leyden genremaleriet. I tilknytning til Jan Scorel og Maerten van Heemskerk utviklet romanismen seg videre hos Frans Floris, Maerten de Vos, Cornelis Cornelisz. I motsetning til denne skolen står den hjemlige realismen hos Pieter Brueghel, Pieter Aertsen og Joachim Beukelaer. Antonis Mor var høyt skattet som portrettmaler, og Dirck Jacobsz, Cornelis Ketel m.fl. malte gruppeportretter.

De politiske omveltningene førte til en konsentrasjon om den nasjonale åndsarv og resursene i hjemlandet. Dette skjedde etter atskillelsen 1581, og både i nord og i sør ser barokken ut til å ha vært en vekker. Det godtgjør den flamske kunsten med Peter Paul Rubens som den sentrale skikkelse litt ut på 1600-tallet. Enda rikere var resultatene på republikkens område. Skulpturen var hovedsakelig knyttet til fasade- og interiørutsmykning og til gravmæler. Den klassiske akademiske retningen forsvant heller ikke i maleriet, men folkeskildringene og genrebildene ble etter hvert langt mer populære. Svarende til de konkrete emnene fant det sted en sterk spesialisering; maleriet ble inndelt i en rekke motivtyper, f.eks. marinemaleri, landskapsmaleri, arkitekturmaleri, genremaleri, folkelivsskildring, vertshusskildring, jaktstykke og stilleben. Med Gillis van Coninxloo, Hercules Seghers og Rolandt Savarys egenartede komposisjoner gikk man bort fra omfattende landskapspanoramaer til bestemte sider av naturen, slik som hos Hendrik van Avercamp, Esaias van de Velde, Jan van Goyen og Salomon van Ruysdael. Pieter Saendredam malte kirkeinteriører, Pieter Codde selskapsstykker og Frans Hals enkelt- og gruppeportretter med sin frigjorte impresjonistiske teknikk. Rembrandt gav uttrykk for sin rike menneskelighet i en omfattende motivkrets som spenner over gammeltestamentlige fremstillinger, klassisk mytologi, gruppeportrett og selvportrett med dyp forståelse av lys- og fargevirkning.

På denne basis utfoldet maleriet, fra midten av 1600-tallet og til slutten av århundret, sine beste kvaliteter. Adriaan van Ostade, Carel Fabritius og Jan Steen spesialiserte seg på genrebilder, Pieter de Hooch, Jan Vermeer van Delft, Gerard Terborch, Gerard Dou, Emanuel de Witte, Frans van Mieris d.e., Caspar Netscher o.a. malte mennesker i interiør, Jacob van Ruysdael, Aert van der Neer og Philips Koninck landskaper, Willem van de Velde sjøbilder, Meindert Hobbema skog og marker, Allaert van Everdingen fossefall, Aelbert Cuijp og Paulus Potter kveg, Philips Wouwermans hester, Pieter Claesz, Willem Heda, Jan de Heem o.fl. stilleben.

Til langt inn på 1800-tallet var den nederlandske kunst deretter nærmest en refleks av de skiftende moter i Frankrike. Etter at folkelivsskildreren Jozef Israëls hadde slått seg ned i Haag 1869, tok Haagskolen, som stort sett stemte overens med Barbizonskolen, ledelsen i maleriet med tilslutning av brødrene Maris, Hendrik Mesdag o.fl. Barthold Jongkind ble forløper for impresjonismen, Vincent van Gogh forgrunnsskikkelsen i ekspresjonismen, Jan Theodor Toorop sentrum i en eksotisk orientert, symbolistisk ornamental retning, Johan Thorn Prikker i en mer abstraherende dekorativ retning, begge omkring 1900.

I årene omkring den første verdenskrig trådte Piet Mondrian og De Stijl-gruppen (1917–28) frem, og Nederland ble igjen et viktig sentrum for utviklingen av den bildende kunst i Europa. Med utgangspunkt i kubismen og med en sterk tilknytning til arkitektur og musikk nådde Mondrian frem til et såkalt rent maleri: en nærmest asketisk, enkel nonfigurativ kunst basert på horisontalen, vertikalen og primærfargene (neo-plastisisme). Dette maleri fikk avgjørende betydning for den videre utviklingen av maleriet i Europa og USA i mellom- og etterkrigstiden.

Rett etter den annen verdenskrig fremstod COBRA-gruppen (1948–51), og Nederland spilte her en stor rolle for utviklingen av en ekspressiv nonfigurativ kunst med Karel Appel som en sentral skikkelse. Den geometrisk-abstrakte billedkunsten synes å være godt forankret i Nederland, og har hatt ypperlige representanter også i årene fra 1980 og fremover, ellers finnes det også interessante kunstnere innen alle dagens uttrykksformer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.