Symbolismen utviklet seg i nær tilknytning til den litterære symbolisme, og med røtter tilbake til romantikken, engelsk prerafaelisme, tyskeren Hans von Marées og sveitseren Arnold Böcklin. Retningen bygde teoretisk på en idealistisk estetikk (Arthur Schopenhauer) og hevdet at kunstens fremste mål var å uttrykke de ideer, drømmer og fantasiforestillinger som man mente skjulte seg bak den synlige verden. De viktigste uttrykksmidler var litterært betonte billedsymboler, et intensivert og følelsesmettet fargespråk og en forenklet, ekspressiv linjeføring.

Symbolismens første mer litterært betonte fase ble i Frankrike representert av Pierre Puvis de Chavannes, Gustave Moreau, Odilon Redon og Félicien Rops. Et religiøst-mystisk uttrykk fikk symbolismen gjennom Rose-croix-bevegelsen. En rent malerisk symbolisme ble skapt av Pont-Aven-gruppen, anført av Paul Gauguin og med blant andre Émile Bernard og Paul Sérusier som tilhengere. De forente syntetisme og primitivisme til et uttrykksmettet, dekorativt formspråk som ble tatt opp og ført videre av gruppen Les Nabis. I løpet av 1890-årene spredte symbolismen seg til Belgia hvor James Ensor og gruppen Les XX. Libre Esthétique tok ideen opp. Betydelige representanter for symbolismen var for øvrig nederlenderen Theodor Toorop, tyskeren Max Klinger, danskene Jens Willumsen og Ejnar Nielsen, finnen Akseli Gallen-Kallela og vår egen Edvard Munch.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.