Den første kikkerten ble antagelig konstruert i Holland omkring år 1600. Flere hollandske brillemakere søkte patent på den i 1608. Galileo Galilei hadde sin første kikkert ferdig i 1609. I disse kikkertene var okularet en spredelinse, og denne typen kalles hollandsk eller galileisk kikkert. Den kan gjøres nokså kort og gir opprette bilder, men synsfeltet er lite. Den brukes fortsatt som teaterkikkert.
Kepler oppfant den astronomiske kikkerten, hvor okularet består av en samlelinse. Avstanden mellom objektiv og okular er lik summen av brennviddene, og forstørrelsen er lik forholdet mellom objektivets og okularets brennvidde. Denne kikkerten er lengre og har et noe større synsfelt. For iakttageren er bildet av objektet rotert 180° om kikkertens akse. Dette har liten betydning i astronomien, men er upraktisk ved bruk i terreng.
For å snu bildet i en astronomisk kikkert kan den utstyres med nok en samlelinse. Denne typen kalles terrestrisk kikkert. For praktiske formål kan en slik kikkert være upraktisk lang. Dette problemet er løst i prismekikkerten, som først ble funnet opp av italieneren I. Porro, glemt og oppfunnet på nytt av Ernst Abbe hos Zeiss i 1893. Ved hjelp av to rettvinklede glassprismer (Porro-prismer) blir strålegangen snudd 180° to ganger. De to glassprismenes akser står normalt på hverandre. I hvert av prismene trer lyset inn gjennom hypotenusflaten og reflekteres fra den ene katetflaten til den andre før det trer ut gjennom hypotenusflaten igjen, i motsatt retning. Etter to slike dobbeltspeilinger ser iakttageren objektet i riktig retning, opprett og rettvendt (se figur).
Prismekikkerten (zeisskikkerten) har gjerne to rør, ett for hvert øye (binokular kikkert), og avstanden mellom objektivene er større enn avstanden mellom øynene, slik at den stereoskopiske virkningen blir større (bildets romlige karakter blir forsterket). Prinsippet brukes også ved relieff-kikkerter hvor objektivene er anbrakt langt fra hverandre. Den stereoskopiske virkning kan da utnyttes til avstandsmåling.
En del moderne prismekikkerter er utstyrt med takkant-prismer som gir en rettlinjet strålegang gjennom kikkerten. Kikkerten kan dermed gjøres mer kompakt, men den stereoskopiske virkningen blir mindre ettersom avstanden mellom okularene blir mindre.
Avbildningen i de første linsekikkertene var ikke god. Da Newton oppdaget at forskjellig farget lys (lys med forskjellig bølgelengde) brytes forskjellig, innså han at dette medfører uskarp avbildning (aberrasjon). Siden han antok at lysartenes relative brytningsgrader (dispersjonen) er de samme i alle lysbrytende stoffer, regnet han en linse uten fargefeil som en umulighet, og han vendte sin interesse mot speilkikkerten. Newtons slutning var imidlertid forhastet. Lysets dispersjon varierer fra stoff til stoff, og det har vist seg mulig å konstruere sammensatte linser som er tilnærmet akromatiske, det vil si uten fargefeil.
Den største astronomiske kikkerten med akromatisk linseobjektiv står i Yerkes-observatoriet ved Chicago. Objektivets diameter er 102 cm.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.