Navigasjon, navigasjon (kartskisse, Hauksbók) (bilde)

navigasjon (rekonstr. tegning, peileskive) (bilde)

læren om hvordan man finner veien over havet eller gjennom luften, samt kunsten å praktisere denne lære (dvs. det å navigere, navigering).

Terrestrisk navigasjon handler om hvordan man bestemmer seilasens retning og lengde (og dermed sin «påværende plass» til enhver tid) ved å benytte kjente punkter på Jorden, ved bruk av kart, kompass, logg og lodd samt peileapparater. Se radionavigasjon og satellittnavigasjon.

Astronomisk navigasjon handler om hvordan man kan bestemme sin plass ved observasjoner av himmellegemer, idet man måler deres høydevinkel over horisonten og derav (ved hjelp av data fra nautisk almanakk) beregner såkalte stedlinjer på Jorden, der observator må befinne seg. Se sekstant og stedlinje.

Utviklingen av navigasjon har tatt lang tid. De første seilingsbeskrivelser i Norden er kjent fra ca. 1200 i forbindelse med seilas til Det hellige land. Beskrivelse av ruter i nordlige farvann er kjent fra Hauksbok fra ca. 1300. De første sjøkart kom ca. 1500. I Hauksbok er det også beskrevet at navn ble benyttet som veivisere, «for da hadde menn som seilte på havet ingen leidarstein». Leidarstein bestod av en magnetjernstein anbrakt på et stykke tre i en skål med vann. På skålens kanter ble himmelretningene avmerket. Denne type flytekompass antas å være eldre enn den italienske versjon fra 1300.

For å finne retningen over havet ble det tatt utgangspunkt i forskjellige himmellegemer; på våre breddegrader særlig Solen og Polarstjernen (Nordstjernen). Peileinstrument til bruk i forbindelse med himmellegemene kan spores tilbake til ca. år 1000. Bruddstykker av en slik peileskive ble funnet på Grønland 1948. Peileskiven hadde hull i midten, og gjennom hullet et håndtak som bar skiven horisontalt slik at den kunne dreies fritt rundt. I skivens ytterkant var avmerket 32 hakk som kaltes ættir, dvs. himmelretninger. Skriftet Oddi-tala fra 1000-tallet omfatter en tabell over solhøyden i meridianen i løpet av året og en tabell som gir retningene til soloppgang og solefall. Måleenheten som ble brukt for å angi økningen av solhøyden fra uke til uke fra vintersolverv til sommersolverv, ble betegnet som halve hjul (½ soldiameter). Tabellene viser seg å være meget nær opp til det riktige, bare et par graders feil. I overskyet vær anvendte vikingene en solarstein, et stykke kalkspat. Når denne ble holdt loddrett i været, ble Solens polariserte lys oppfanget slik at retningen til Solen kunne bestemmes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.