komet

Komet er et himmellegeme bestående av frossen gass, stein og støv som tilhører solsystemet. Som følge av sin sammensetning har kometer fått kallenavnet «skitne snøballer».

Kometer går i lange omløpsbaner rundt Solen, hvor noen kommer til syne i det indre solsystemet med jevne mellomrom. En komet oppdages som regel som en liten diffus tåkeflekk på himmelen. Kometer har en karakteristisk, lysende «hale» av partikler.

Aristoteles lokaliserte på sin tid kometfenomenet til Jordens atmosfære. Den første betydningsfulle observasjonen som innledet det vitenskapelige studiet av kometer ble gjort i 1577, da samtidige posisjonsmålinger (parallaksemålinger) av Tycho Brahe på øya Ven og en vitenskapsmann i Praha viste at kometene er lenger unna enn Månen. Kometenes bevegelse var uløst frem til 1705, da Edmond Halley fastslo at de går i ellipsebaner rundt Solen.

I 1949 foreslo Fred L. Whipple at kometkjernen er en nokså hvit, porøs klump av frosne gasser og støv, som tildels ble bekreftet av romsondeobservasjoner av kjernen av Halleys komet i 1986.

En stor komet vekker alltid oppsikt, og tidligere ble de oppfattet som varsel om ulykker.

Kometen Hale-Bopp fotografert i 1997. Dette var første gang man observerte at kometer har to haler. Den blå halen består av gass, mens den lyse halen består av støv.

Hale-Bopp av E. Kolmhofer og H. Raab/Johannes-Kepler-Observatory, Linz, Austria. CC BY SA 3.0

En komet består av en kometkjerne, koma og hale. Kometkjernen og komaen kalles samlet for komethodet

Kometkjernen har en diameter på 1–10 km og består av vanlig is, frosne gasser, metall- og steinpartikler. Skorpen til kometkjernen må være tykkest for kometer som har passert punktet nærmest Sola i en elliptisk bane (perihelium) mange ganger.

Når en komet nærmer seg Solen, vil en del av bestanddelene i kjernen fordampe. Dette skjer fra lokale områder på overflaten, og komaen, et skyaktig stoff, legger seg rundt kometkjernen. Komaen kan strekke seg 10–15 jorddiametere (av og til over 100) utover i rommet. Den intense ultrafiolette solstrålingen som treffer kometen spalter molekylene og gjør samtidig at den lyser. Noe kometlys er også sollys reflektert fra støv. Rundt komaen er en enda større hydrogensky.

Solstrålingen utøver et trykk på materien i komaen. Dette fører til dannelse av haler som bestandig er bøyd bort fra Solen, og som kan strekke seg 100 millioner km. Halene består av støv og gass som er blitt løsrevet fra komethodet, og oppstår når kometen er innenfor 2 AU av Solen. Komethalen har to komponenter: Skarpe, rette haler (type I) skyldes lysende atomære partikler og har en blå eller grønn farge, mens diffuse bøyde haler (type II) skyldes sollys reflektert fra støv og har en gulaktig farge. Komethalene kan få en lengde på mange tusen jorddiametere.

Kometers masse er ubetydelig, da de fleste har mindre enn en billiondel av Solens masse. Ved hver periheliumpassasje taper en komet materie. En komet som passerer Solen mange ganger vil derfor etter relativt kort tid kunne gå helt i oppløsning, og kometmaterien blir mer eller mindre jevnt fordelt langs banen. Når Jorden krysser en slik bane, observeres en meteorsverm. Det best kjente tilfellet er Bielas komet. 

Støv fra kometer bidrar til zodiakallyset.

Det skilles mellom to typer kometer:

  • kortperiodiske kometer bruker under 200 år på et omløp rundt Solen eller har blitt bekreftet observert flere ganger opp gjennom historien.
  • langperiodiske kometer eller ikke-periodiske kometer er kometer som ikke oppfyller kravene i definisjonen til kortperiodiske kometer.

Per 2018 er nesten 4000 individuelle kometer blitt registrert. Av disse er rundt 90 % langperiodiske kometer, som gjerne har langstrakte ellipsebaner og omløpstider på flere tusen år.

Kometene vil av og til dele seg. Derved oppstår kometgrupper med medlemmer som beveger seg omtrent i samme bane.

De fleste kometer beveger seg i trygg avstand fra Solen. Men det hender at kometer krasjer med Solen eller kommer så nærme at de brytes opp i biter og fordamper.

Kometer er rester etter solsystemets dannelse for rundt 4,6 milliarder år siden. Ettersom kometer ikke har endret seg nevneverdig siden den gang, kan de gi oss viktig informasjon om hvordan tilstanden var i begynnelsen av solsystemets historie. Kometer kan ha bragt organiske molekyler og vann til Jorden og andre himmellegemer i solsystemet.

For å forklare tilførselen av nye kometer, må man anta at det eksisterer et stort «kometreservoar». Den nederlandske astronomen Jan H. Oort mener at dette finnes i det ytterste området av solsystemet, kalt Oorts sky. Gjensidig påvirkning mellom kometkjernene og perturbasjoner fra stjerner vil kunne forandre en sirkulær bane til en langstrakt elliptisk som bringer en kometkjerne inn mot Solen. Gerard Kuiper mente at det måtte finnes en annen kilde for kometer utenfor Neptun og Pluto. Dette såkalte Kuiperbeltet er i senere år blitt påvist.

Noen av de langperiodiske kometene er kommet nær en av de store planetene, hvor de er blitt fanget og tvunget inn i små ellipsebaner. Jupiter har en kometfamilie bestående av over 20 kometer med omløpstid på 5–8 år som har aphelium som ligger nær jupiterbanen. Kortest periode har Enckes komet (3 ½ år), og lengst har kometen Herschel-Rigollet (155 år). 

En helt spesiell komet er Shoemaker-Levy 9 som, etter flere nære passeringer av Jupiter, ble fanget inn i en bane rundt planeten. Tidevannskreftene fra Jupiter splittet kometen opp i 21 minikometer  som kolliderte med Jupiter og skapte voldsomme eksplosjoner i syv dager i juli 1994.

Hvert år observeres det rundt 200 kometer av teleskoper og satellitter, hvor de færreste vil være synlig med det blotte øye fordi de er for lyssvake. De fleste er langperiodiske kometer som observeres for første gang. Mange kometer er blitt oppdaget i bilder tatt av solsonden SOHO.

Best kjent av de middels store kometene er Halleys komet fra 1910. Flere kometer har vært synlig fra Norge med det blotte øye, spesielt kan nevnes komet Bennett i 1970, komet West i 1976, Hyakutake i 1996 og Hale-Bopp i 1997, som var en av de største kometene som noen gang er observert.

En rekke romsonder har flydd forbi kometer siden 1980-tallet. Nedenfor nevnes noen høydepunkter.

De første nærbildene av en kometkjerne ble tatt i 1986 da romsondene Vega og Giotto fløy forbi Halleys komet. Videre besøkte Giotto kometen Grigg-Skjellerup.

I 2001 fløy Deep Space 1 forbi kometen Borrelly og tok nærbilder av den. I 2004 fløy sonden Stardust forbi kometen Wild 2 og tok prøver av kometpartikler og interstellart støv som for første gang ble fraktet tilbake til Jorden igjen.

Deep Impact gikk inn i bane rundt kometen Tempel 1 i 2005. Romfartøyet hadde med seg et nedslagslegeme som ble sendt inn i kometen for å studere kometens sammensetning og struktur. Deep Impact fløy videre til kometen Hartley 2 som den ankom i 2010, mens sonden Stardust besøkte Tempel 1 i 2011 for å se hvordan kometen hadde endret seg i tiden etter nedslaget fra Deep Impact.

I 2014 gikk Rosetta inn i bane rundt kometen Tsjurjumov–Gerasimenko, hvor den studerte kometen i to år før den avsluttet oppdraget ved å lande på kometen. I forveien hadde den sendt landingsfartøyet Philae, som foretok tidenes første landing på en komet og sendte tilbake bilder og data fra kometoverflaten.

Kortperiodiske kometer kodes med bokstaven P med et tall foran som viser omløpsnummeret, mens langperiodiske kometer kodes med bokstaven C. Kometer som har opphørt, kodes med D.

Kometene kodes videre med årstallet for oppdagelsen, en ny bokstav for halvmåneden for oppdagelsen (A = første halvdel av januar, B = andre halvdel av januar, og så videre), og til slutt et tall som angir nummeret i rekken av kometoppdagelser den halvmåneden.

En komet kan også få navn etter en eller opptil tre av sine oppdagere, dersom de er kjent, eller etter et romfartøy som har bidratt til oppdagelsen av kometen.

For eksempel er den langperiodiske kometen Hale-Bopp oppkalt etter sine to oppdagere Alan Hale og Thomas Bopp, i tillegg til å ha den mer formelle designasjonen C/1995 O1.

Navn og designasjon

Periode (år)

Minste solavstand (AU)

Kommentarer

Grigg-Skjellerup 26P/1808 C1

4,82

0,731

Kortperiodisk

Den store komet C/1811 F1

3000

1,035

Nevnt i Tolstojs Krig og fred

Den store marskomet C/1843 D1

515 0,0055 Lyssterkeste på 700 år

Donati           C/1858 L1

1950 0,578 Nydelig halestruktur

Den store komet C/1861 J1

410 0,822 120 graders hale, styrke som Venus

Den store septemberkomet C/1882 R1

670 0,0077 Brøt opp i fire deler nær Solen

Giacobini-Zinner 21P/1900Y1

6,61 1,034 Første komet studert fra nært hold av en romsonde

Lysstyrkene er oppgitt i størrelsesklasser, en logaritmisk skala der et stort negativt tall angir stor lysstyrke (fullmånen = –13). Lysstyrke 6 er omtrent grensen for hva en kan se med det blotte øye.

Designasjon Navn Minste solavstand (AU)

Størrelsesklasse (lysstyrke)

C/1901 G1 Viscara 0,24 –1,5
C/1910 A1 Den store januarkomet 0,13 –4,0
1P/1909 R1 Halley 0,59   0,0
C/1927 X1 Skjellerup–Maristany 0,18 –6,0
C/1947 X1 Den sørlige komet 0,11   0,0
C/1948 V1 Formørkelseskomet 0,14 –3,0
C/1956 R1 Arend-Roland 0,32 +1,0
C/1957 P1 Mrkos 0,35 +1,0
C/1962 C1 Seki-Lines 0,03 –2,5
C/1965 S1 Ikeya-Seki 0,008 –10,0
C/1969 Y1 Bennet 0,54 +0,5
C/1970 K1 White-Ortiz-Bolelli 0,009 +1,0
C/1973 E1 Kohoutek 0,14 –3,0
C/1975 V1 West 0,20 –3,0
C/1996 B2 Hyakutake 0,23   0,0
C/1995 O1 Hale-Bopp 0,91 –0,5
C/1998 J1 SOHO 0,15 +0,5
C/2006 P1 McNaught 0,17 –5,0
C/2011 W3 Lovejoy 0,0009 –1,0
C/2012 ISON 0,012 –6 ?

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.