Komet Hale-Bopp.

Hubblesite/NASA. fri

Fragmenter fra komet Hyakutakes kjerne fotografert fra bakken 24 mars 1996.

Hubblesite/NASA. fri

komet (tegning, hale og Solen) (bilde)

himmellegeme som tilhører solsystemet. En komet oppdages som regel som en liten diffus tåkeflekk på himmelen. En stor komet vekker alltid oppsikt, og ble tidligere tatt som varsel om ulykker. I 2003 var 1642 individuelle kometer blitt registrert. Av disse er 155 kortperiodiske (periode under 200 år). De fleste har langstrakte ellipsebaner og omløpstider på flere tusen år.

En komet har et komethode som består av en lysende kjerne omgitt av et skyaktig stoff, komaen. Hodets diameter er vanligvis 10–15 jorddiametere (av og til over 100). Ifølge F. L. Whipples teori er kometkjernen en nokså hvit, porøs, skitten snøball med diameter 1–10 km. Den består av vanlig is, frosne gasser, metall- og steinpartikler. Teorien ble bare delvis bekreftet ved romsondeobservasjoner av kjernen av Halleys komet i 1986. Man observerte at denne kjernen var avlang (15 km · 8 km) og svart. Fargen må skrive seg fra mørke stoffer som er avleiret på overflaten. Skorpen må være tykkest for kometer som har passert perihelium mange ganger.

Kometers masse er ubetydelig, de fleste rimeligvis mindre enn en billiondel av Solens. Når kjernen nærmer seg Solen, vil en del av de flyktige bestanddelene fordampe. Dette skjer fra lokale områder på overflaten, og komaen dannes. Den intense ultrafiolette solstrålingen spalter molekylene og bringer dem samtidig til å lyse. Noe kometlys er også sollys reflektert fra støv.

Solstrålingen utøver et trykk på materien i komaen. Dette fører til dannelse av en eller flere haler, som derfor bestandig er bøyd bort fra Solen. Skarpe rette strålebunter (type I) skyldes lysende atomære partikler, diffuse bøyde haler (type II) skyldes sollys reflektert fra støv. Komethalene kan få en lengde på mange tusen jorddiametere.

I 1970-årene ble kometene observert fra kunstige satellitter. Man fant da at utenfor de gasslagene som iakttas fra jordoverflaten, er kometene omgitt av en veldig hydrogensky. Hos komet Bennett var den i 1970 15 mill. kilometer i tverrmål.

Noen av de langperiodiske kometene er kommet nær en av de store planetene; de er fanget og tvunget inn i små ellipsebaner. Jupiters kometfamilie består av to dusin (omløpstid 5–8 år) med aphelium som ligger nær jupiterbanen. Kortest periode har Enckes komet (3½ år), lengst har kometen Herschel-Rigollet (155 år).

Kometene vil av og til dele seg. Derved oppstår kometgrupper med medlemmer som beveger seg omtrent i samme bane. Ved hver periheliumpassasje taper en komet stoff. En kortperiodisk komet vil derfor etter relativt kort tid kunne gå helt i oppløsning, og kometmaterien blir mer eller mindre jevnt fordelt langs banen. Når Jorden krysser en slik bane, observeres en stjerneskuddsverm. Det best kjente tilfellet er Bielas komet.

For å forklare tilførselen av nye kometer må man anta at det eksisterer et stort «kometreservoar». Den nederlandske astronomen J. H. Oort mener at dette finnes i det ytterste området av solsystemet. Gjensidig påvirkning mellom kometkjernene og perturbasjoner fra stjerner vil kunne forandre en sirkulær bane til en langstrakt elliptisk som bringer en kjerne inn mot Solen. G. Kuiper mente at det måtte finnes en annen kilde for kometer utenfor Neptun og Pluto. Dette såkalte kuiperbeltet er i senere år påvist.

Hvert år blir det oppdaget gjennomsnittlig 10–12 kometer. Mer enn halvparten av dem har ikke vært registrert tidligere. De fleste er lyssvake og kan bare observeres med kikkert. Best kjent av de middels store kometene er Halleys komet fra 1910 og Brooks komet fra 1911. Flere kometer har vært synlig fra Norge med det blotte øye, spesielt kan nevnes komet Bennett i 1970, komet West i 1976, Hyakutake i 1996 og Hale-Bopp i 1997. Den sistnevnte, som hadde en kjernediameter på hele 40 km omhyllet av en koma ut til flere hundretusen kilometer, var en av de største kometene som noen gang er observert. Komet Kohoutek i 1974 ble meget lyssvakere enn astronomene hadde forutsagt, og Halleys komet, 1985–86, var vanskelig å se uten kikkert.

Aristoteles lokaliserte kometfenomenet til Jordens atmosfære. Den første betydningsfulle observasjon som innledet det vitenskapelige studium av kometer ble gjort i 1577, da samtidige posisjonsmålinger (parallaksemålinger) av Tyge Brahe på øya Ven og en vitenskapsmann i Praha viste at kometene er lenger borte enn Månen. Kometenes bevegelse var uløst frem til 1705 da E. Halley fastslo at de går i ellipsebaner rundt Solen.

År1 Periode (år) Minste solavstand (AU) Lysstyrke2
Den store januarkomet 1910 4 mill. 0,129 –5
Halleys komet 19103 76 0,587 1
Skjellerup-Maristany 1927 3700 0,176 –6
Ikeya-Seki 1965 880 0,008 –17
Bennet 1970 1700 0,538 0
West 1976 600 000 0,197 –1
Hyakutake 1996 100 000 0,230 0
Hale-Bopp 1997 2700 0,914 –0,7

1Best synlig fra Jorden

2Største totale lysstyrke (størrelsesklasse) i en logaritmisk skala der et stort negativt tall angir stor lysstyrke (fullmånen = –13)

3Ny passering 1986

Kometer merket med * har egen artikkel på alfabetisk plass i leksikonet.

Oppdaget Periode (år) Minste solavstand (AU1) Eksentrisitet Kommentarer
Den store komet C/1811 F1 1811 3000 1,0354 0,9951 Nevnt i Tolstojs Krig og fred
Den store marskomet C/1843 D1 1843 515 0,0055 0,9999 Lyssterkeste på 700 år
Donati C/1858 L1* 1858 1950 0,5785 0,9963 Nydelig halestruktur
Den store komet C/1861 J1 1861 410 0,8224 0,9851 120 graders hale, styrke som Venus
Den store septemberkomet C/1882 R1 1882 670 0,0077 0,9999 Brøt opp i fire deler nær Solen
21P/Giacobini-Zinner* 19002 6,61 1,034 0,7065 Første komet studert fra nært hold av en romsonde
26 P/Grigg-Skjellerup* 18083 5,1 0,6638 Den tredje korteste omløpstid for noen kjent komet
Den store januarkomet C/1910 A1 1910 4 mill 0,129 0,9999 Synlig i fullt dagslys
1P/Halley* 19104 76 0,5871 0,9673 Kinesiske opptegnelser 466 f.Kr. Gjenkomst 1759 forutsagt av E. Halley 1705. Sett 30 ganger
Skjellerup-Maristany C/1927 X1 1927 3700 0,1761 0,9998 Synlig i fullt dagslys
Den sørlige komet C/1947 X1 1947 3800 0,1100 0,9995 Synlig på den sørlige halvkule
Mrkos C/1947 Y1 1947 1,4996 1,0011 Hyperbolsk bane
Formørkelseskometen C/1948 V1 1948 100 000 0,1354 0,9999 Sett under solformørkelse 1. nov.
Arend-Roland C/1956 R1 1956 0,316 1,0001 Hyperbelbane, viste antihale
Ikeya-Seki C/1965 S1 1965 880 0,0078 0,9999 Styrke som fullmånen nær Solen
Bennett C/1969 Y1* 1969 1700 0,5376 0,9962 Styrke som Saturn, 25 graders hale
West C/1975 V1* 1975 600 000 0,1966 0,9999 Styrke som Jupiter, bred hale
Shoemaker-Levy 9 D/1993 F2* 1993 18 5,3806 0,2162 Voldsomme ildsøyler da 21 fragmenter kolliderte med Jupiter juli 1994
Hyakutake C/1995 Y1* 1995 1,0546 1,0002 Styrke som Saturn, 75 graders hale
Hale-Bopp C/1995 O1* 1995 2700 0,9143 0,9953 Svært stor, nærmest Solen 1. april 1997. Godt synlig uten kikkert januar 1997
SOHO C/1998 J1 1998 0,1532 1,0 Oppdaget med solteleskopet SOHO
NEAT C/2002 V1 2002 30 000 0,0993 0,9999 Oppdaget med teleskopet NEAT

11 AU = 149,6 mill. km.

2Gjenfunnet 1913

3Gjenfunnet 1902

4Muligens observert første gang 1059 f.Kr. Siste passering 1986

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.