Komet Hale-Bopp.

av Hubblesite/NASA. fri

Fragmenter fra komet Hyakutakes kjerne fotografert fra bakken 24 mars 1996.

av Hubblesite/NASA. fri

Komet er et himmellegeme som tilhører solsystemet. Kometer går i lange omløpsbaner rundt Solen, og kommer derfor til syne med jevne mellomrom. En komet oppdages som regel som en liten diffus tåkeflekk på himmelen. Kometer har en karakteristisk, lysende «hale» av partikler.

Per 2017 var nesten 4000 individuelle kometer blitt registrert. Av disse er ca 360 kortperiodiske (periode under 200 år). De fleste har langstrakte ellipsebaner og omløpstider på flere tusen år.

En stor komet vekker alltid oppsikt, og tidligere ble de oppfattet som varsel om ulykker. 

En komet har et komethode som består av en lysende kjerne omgitt av et skyaktig stoff, komaen. Hodets diameter er vanligvis 10–15 jorddiametere (av og til over 100).

Ifølge astronomen Fred L. Whipples teori er kometkjernen en nokså hvit, porøs, skitten snøball med diameter på 1–10 km. Den består av vanlig is, frosne gasser, metall- og steinpartikler. Teorien ble bare delvis bekreftet ved romsondeobservasjoner av kjernen av Halleys komet i 1986. Man observerte at denne kjernen var avlang (15 km · 8 km) og svart. Fargen må skrive seg fra mørke stoffer som er avleiret på overflaten. Skorpen må være tykkest for kometer som har passert perihelium mange ganger.

Kometers masse er ubetydelig, de fleste rimeligvis mindre enn en billiondel av Solens. Når kjernen nærmer seg Solen, vil en del av de flyktige bestanddelene fordampe. Dette skjer fra lokale områder på overflaten, og komaen dannes. Den intense ultrafiolette solstrålingen spalter molekylene og bringer dem samtidig til å lyse. Noe kometlys er også sollys reflektert fra støv.

Solstrålingen utøver et trykk på materien i komaen. Dette fører til dannelse av en eller flere haler, som derfor bestandig er bøyd bort fra Solen. Skarpe, rette strålebunter (type I) skyldes lysende atomære partikler, diffuse bøyde haler (type II) skyldes sollys reflektert fra støv. Komethalene kan få en lengde på mange tusen jorddiametere.

I 1970-årene ble kometene observert fra kunstige satellitter. Man fant da at utenfor de gasslagene som iakttas fra jordoverflaten, er kometene omgitt av en veldig hydrogensky. Hos kometen Bennett var skyen i 1970 15 millioner kilometer i tverrmål.

Noen av de langperiodiske kometene er kommet nær en av de store planetene; de er fanget og tvunget inn i små ellipsebaner. Jupiters kometfamilie består av to dusin kometer med omløpstid 5–8 år som har aphelium som ligger nær jupiterbanen. Kortest periode har Enckes komet (3½ år), lengst har kometen Herschel-Rigollet (155 år).

Kometene vil av og til dele seg. Derved oppstår kometgrupper med medlemmer som beveger seg omtrent i samme bane.

Ved hver periheliumpassasje taper en komet materie. En kortperiodisk komet vil derfor etter relativt kort tid kunne gå helt i oppløsning, og kometmaterien blir mer eller mindre jevnt fordelt langs banen. Når Jorden krysser en slik bane, observeres en stjerneskuddsverm. Det best kjente tilfellet er Bielas komet. 

En helt spesiell komet er Shoemaker-Levy 9 som, etter flere nære passeringer av Jupiter, ble fanget inn i en bane rundt planeten. Tidevannskreftene fra Jupiter splittet kometen opp i 21 minikometer  som kolliderte med Jupiter og skapte voldsomme eksplosjoner i 7 dager i juli 1994.

For å forklare tilførselen av nye kometer, må man anta at det eksisterer et stort «kometreservoar». Den nederlandske astronomen Jan H. Oort mener at dette finnes i det ytterste området av solsystemet. Gjensidig påvirkning mellom kometkjernene og perturbasjoner fra stjerner vil kunne forandre en sirkulær bane til en langstrakt elliptisk som bringer en kjerne inn mot Solen. G. Kuiper mente at det måtte finnes en annen kilde for kometer utenfor Neptun og Pluto. Dette såkalte kuiperbeltet er i senere år påvist.

Hvert år blir det oppdaget gjennomsnittlig 10–12 kometer. Mer enn halvparten av dem har ikke vært registrert tidligere. De fleste er lyssvake og kan bare observeres med kikkert. Best kjent av de middels store kometene er Halleys komet fra 1910 og Brooks komet fra 1911.

Flere kometer har vært synlig fra Norge med det blotte øye, spesielt kan nevnes komet Bennett i 1970, komet West i 1976, Hyakutake i 1996 og Hale-Bopp i 1997. Den sistnevnte, som hadde en kjernediameter på hele 40 km, omhyllet av en koma ut til flere hundretusen kilometer, var en av de største kometene som noen gang er observert. Komet Kohoutek i 1974 ble meget lyssvakere enn astronomene hadde forutsagt, og Halleys komet, 1985–1986, var vanskelig å se uten kikkert.

En komet får navn etter en eller opptil tre oppdagere, dersom de er kjent. Langperiodiske kometer med omløpstider over 200 år kodes også med bokstaven C, årstallet for oppdagelsen, en ny bokstav for halvmåneden for oppdagelsen (A = første halvdel av januar, B = andre halvdel av januar, og så videre), og til slutt et tall som angir nummeret i rekken av kometoppdagelser den halvmåneden. Kortperiodiske kometer med omløpstider mindre enn 200 år kodes med bokstaven P med et tall foran som viser omløpsnummeret. Kometer som har opphørt, kodes med D i steden for C eller P.

Aristoteles lokaliserte kometfenomenet til Jordens atmosfære. Den første betydningsfulle observasjonen som innledet det vitenskapelige studium av kometer ble gjort i 1577, da samtidige posisjonsmålinger (parallaksemålinger) av Tyge Brahe på øya Ven og en vitenskapsmann i Praha viste at kometene er lenger borte enn Månen. Kometenes bevegelse var uløst frem til 1705, da Edmond Halley fastslo at de går i ellipsebaner rundt Solen.

Kometer merket med * har egen artikkel på alfabetisk plass i leksikonet.

Navn Designasjon

Periode (år)

Minste solavstand (AU1)

Kommentarer

Grigg-Skjellerup26P/1808 C1

4,82

0,731

Kortperiodisk

Den store komet C/1811 F1

3000

1,035

Nevnt i Tolstojs Krig og fred

Den store marskomet C/1843 D1

515 0,0055 Lyssterkeste på 700 år

Donati           C/1858 L1*

1950 0,578 Nydelig halestruktur

Den store komet C/1861 J1

410 0,822 120 graders hale, styrke som Venus

Den store septemberkomet C/1882 R1

670 0,0077 Brøt opp i fire deler nær Solen

Giacobini-Zinner* 21P/1900Y1

6,61 1,034 Første komet studert fra nært hold av en romsonde

1 AU = 149,6 mill. km

Designasjon Navn Minste solavstand (AU1)

Lysstyrke2

C/1901 G1 Viscara 0,24 –1,5
C/1910 A1 Den store januarkomet 0,13 –4,0
1P/1909 R1 Halley3* 0,59   0,0
C/1927 X1 Skjellerup–Maristany 0,18 –6,0
C/1947 X1 Den sørlige komet 0,11   0,0
C/1948 V1 Formørkelseskomet 0,14 –3,0
C/1956 R1 Arend-Roland 0,32 +1,0
C/1957 P1 Mrkos 0,35 +1,0
C/1962 C1 Seki-Lines 0,03 –2,5
C/1965 S1 Ikeya-Seki 0,008 –10,0
C/1969 Y1 Bennet* 0,54 +0,5
C/1970 K1 White-Ortiz-Bolelli 0,009 +1,0
C/1973 E1 Kohoutek 0,14 –3,0
C/1975 V1 West* 0,20 –3,0
C/1996 B2 Hyakutake* 0,23   0,0
C/1995 O1 Hale-Bopp* 0,91 –0,5
C/1998 J1 SOHO 0,15 +0,5
C/2006 P1 McNaught 0,17 –5,0
C/2011 W3 Lovejoy 0,0009 –1,0
C/2012 ISON 0,012 –6 ?

11 AU = 149,6 millioner km

2Største totale lysstyrke (størrelsesklasse) i en logaritmisk skala der et stort negativt tall angir stor lysstyrke (fullmånen = –13). Lysstyrke 6 er omtrent grensen for hva en kan se med det blotte øye.

3Ny passering i 1986

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.