kosmisk bakgrunnsstråling

Kosmisk bakgrunnsstråling, stråling med bølgelengder typisk i mm- og cm-området, jevnt fordelt overalt i universet, rester av den meget intense elektromagnetiske stråling man hadde ved universets startfase (se kosmologi). Den kosmiske bakgrunnsstråling har, på grunn av universets utvidelse, mistet så mye av sin energi at den nå tilsvarer den strålingen man vil ha fra et legeme på –270 °C, bare 3 grader over det absolutte nullpunkt.

Ut fra undersøkelser med satellitter, spesielt COBE, har man fått informasjoner om den kosmiske bakgrunnsstråling. 1) Intensiteten av strålingen fordeler seg over bølgelengdene på en karakteristisk måte, som med ekstrem nøyaktighet tilsvarer strålingen fra et perfekt absorberende (svart) legeme, såkalt Planck-stråling. 2) Strålingen er den samme fra alle retninger innenfor en nøyaktighet på 0,01 promille. 3) På dette nivået har man ved hjelp av flere instrumenter, både på bakken og i rommet, spesielt rominstrumentet WMAP (Wilkinson Microwave Anisotropy Probe, opp i 2001), funnet små intensitetsforskjeller som har sammenheng med de aller første fortetninger av materie i universet. De har sannsynligvis sin opprinnelse i de første små brøkdeler av et sekund av universets historie. Observasjoner av bakgrunnsstrålingen har, sammen med observasjoner av supernovaer i fjerne galakser og fordelingen av materien på stor skala, gitt astronomene en forbløffende god kunnskap og forståelse av Universets struktur og utvikling.

Eksistensen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen ble forutsagt av den amerikanske fysikeren George Gamow ut fra big bang-modellen for universets skapelse. I 1965 ble den observert av de to radioastronomene Arne Penzias og Robert Wilson, som delte Nobelprisen i fysikk 1978.