Visualisering av kosmisk bakgrunnsstråling. Av Planck Collaboration/ESA. Falt i det fri (Public domain)

kosmisk bakgrunnsstråling

Strålingen fra universets opprinnelse hadde opprinnelig en energi som tilsvarte flere milliarder grader Celsius, men den er nå blitt avkjølt til –270 °C, bare 3 grader over det absolutte nullpunkt, og man observerer den typisk på bølgelengder i millimeter- og centimeter-området.

Kosmisk bakgrunnsstråling

Av Planck Collaboration/ESA.

Lisens: Begrenset gjenbruk

En illustrasjon av hvordan vi tror universet har utviklet seg siden big bang. Universets alder øker oppover i figuren. Den kosmiske bakgrunnsstrålingen ble dannet da universet ble gjennomsiktig, om lag 380 000 år etter big bang. Etter dette har strålingen beveget seg gjennom rommet og blitt rødforskjøvet på grunn av universets ekspansjon. Legg merke til at tiden i figuren ikke øker jevnt; den første delen av universets historie er kraftig forstørret.

universets historie

Av Jostein Riiser Kristiansen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Kosmisk bakgrunnsstråling er stråling med bølgelengder typisk i millimeter- og centimeter-området, som er jevnt fordelt overalt i universet. Bakgrunnsstrålingen er rester av den svært intense elektromagnetiske strålingen som fylte universet helt i begynnelsen (se kosmologi). Den kosmiske bakgrunnsstrålingen har, på grunn av universets utvidelse, mistet så mye av sin energi at den nå tilsvarer strålingen fra et legeme på –270 °C, det vil si bare tre grader over det absolutte nullpunkt. Observasjoner av den kosmiske bakgrunnsstrålingen er svært viktige vår forståelse av universets historie og innhold.

Faktaboks

Uttale

kˈosmisk bakgrunnsstråling

Også kjent som

cosmic microwave background (CMB)

kosmisk mikrobølgebakgrunnstråling

Egenskaper

Ut fra undersøkelser med satellitter, spesielt COBE, WMAP og Planck, har man fått mye informasjon om den kosmiske bakgrunnsstrålingen.

Intensiteten av strålingen fordeler seg over bølgelengdene på en karakteristisk måte, som med ekstrem nøyaktighet tilsvarer strålingen fra et perfekt absorberende (svart) legeme, såkalt Planck-stråling.
Strålingen er den samme fra alle retninger innenfor en nøyaktighet på 0,01 promille.
På dette nivået har man ved hjelp av flere instrumenter, både på bakken og i rommet, spesielt rominstrumentet WMAP (Wilkinson Microwave Anisotropy Probe, opp i 2001), funnet små intensitetsforskjeller som har sammenheng med de aller første fortetninger av materie i universet. De har sannsynligvis sin opprinnelse i de første små brøkdeler av et sekund av universets historie. Observasjoner av bakgrunnsstrålingen har, sammen med observasjoner av supernovaer i fjerne galakser og fordelingen av materien på stor skala, gitt astronomene en forbløffende god kunnskap og forståelse av universets struktur og utvikling.

Oppdagelse

Eksistensen av den kosmiske bakgrunnsstrålingen ble forutsagt av den amerikanske fysikeren George Gamow ut fra big bang-modellen for universets skapelse. I 1965 ble bakgrunnsstrålingen observert av de to radioastronomene Arne Penzias og Robert Wilson. For denne oppdagelsen delte Penzias og Wilson den ene halvparten av Nobelprisen i fysikk i 1978.