Sputnik. Sputnik 1, historiens første kunstige satellitt.
Sputnik er navnet på en serie av ti sovjetiske vitenskapelige satellitter. Den første var Sputnik 1, historiens første kunstige satellitt, som ble skutt opp 4. oktober 1957. Sputnik 1 hadde en masse på 83,6 kilo, var operativ i 21 dager og brant opp i atmosfæren under tilbakevending til Jorden 4. januar 1958.
På 1950-tallet var det stor interesse for utforsking av jorden og dens form og egenskaper. Et initativ var det Internasjonale Geofysiske året, i perioden juli 1957 til desember 1958. Som et mål for dette, ønsket forskere å skyte opp satellitter som kunne bidra til mer kunnskap om jordens egenskaper og fysikk. I USA ble derfor Vanguard-programmet startet.
Romkappløpet var så smått i gang. Både USA og Sovjetunionen hadde rekruttert tyske rakett-ingeniører etter andre verdenskrig, og alle ville skyte opp den første satellitten. Det amerikanske Vanguard-programmet hadde det som en klar målsetning, men det oppstod mange problemer underveis. Overraskelsen var stor da nyheten om oppskytingen av Sputnik 1 ble kjent og romkappløpet plutselig var i full gang.
I USA fikk oppskytingen av Sputnik 1 konsekvenser på mange måter: Plutselig ble det klart at Sovjetunionen hadde mulighet til å skyte satellitter ut i bane, og en konsekvens av det var at en antok at de da også kunne sende raketter med atomstridshoder mot USA. Dette også fordi Sputnik 1 var mye større og tyngre enn den planlagte Explorer-1 fra USA. For å ta igjen både det militære og vitenskaplige gapet til Sovjetunionen, økte USA pengebruken og innsatsen for videre utvikling av raketter og satellitter kraftig. Blant annet ble romfartsorganisasjonen NASA etablert i kjølvannet av Sputnik 1. Knappe fire måneder etter Sputnik 1, 31. januar 1958, klarte USA å hente inn igjen litt av dette gapet ved å skyte opp satellitten Explorer-1, som da ble satellitt nummer tre i bane, etter både Sputnik 1 og Sputnik 2.
Satellitten ble plassert i en bane med inklinasjon på 65,10 grader, og med perigeum på 215 km og apogeum på 939 km. Den brukte omtrent 96 minutter på et omløp rundt Jorden. På grunn av den lave perigeumshøyden ble satellitten kraftig bremset av restene av atmosfæren. Etter bare to måneder kom satellitten helt inn i atmosfæren og brant opp. Hvor lang tid denne tilbakevendingen tok, gav for første gang også informasjon om atmosfæretettheten i lav jordbane. Så selv om satellitten ikke hadde noen vitenskaplige instrumenter, kunne den gi noen vitenskaplige resultater om både atmosfæren og ionosfæren.
Satellitten hadde to radiosendere som sendte signaler på 20,005 MHz og 40,002 MHz. Disse signalene var sterke nok til at radioamatører over hele verden kunne høre dem, og mange observasjoner kunne dermed bevise at satellitten var i bane. Variasjoner i signalene kunne gi informasjon om ionosfæren. Sendingene varte i 12 dager før batteriene trolig var tømt.
Satellitten var fylt med nitrogen og var utstyrt med temperatur- og trykksensorer som igjen kunne påvirke radiosignalene, slik at temperaturen inni satellitten ble kodet i signalene. Utover dette var signalene umodulerte og inneholdt ingen informasjon.
Sputnik 2 ble skutt opp 3. november 1957, og veide 509 kilo. Den hadde med seg hunden Laika, returnerte data i sju dager og brant opp 14. april 1958.
Sputnik 3 ble skutt opp 15. mai 1958, veide hele 1330 kilo, returnerte en rekke vitenskapelige data og vendte tilbake 6. april 1960.
Sputnik 4, som ble skutt opp 15. mai 1960, var en 4,5 tonn tung forløper til romfartøyene Vostok. Et forsøk på å bringe den ubemannede kabinseksjonen velberget ned mislyktes, men ble gjennomført 20. august 1960 med kabinen til Sputnik 5. Forsøk på tilbakevending mislyktes med Sputnik 6, men var vellykket for Sputnik 9 og Sputnik 10 (oppskutt henholdsvis 9. og 25. mars 1961). Sputnik 7 og Sputnik 8 var trolig moderfartøyer for to mislykkede Venus-sonder.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.