Asteroider, småplaneter eller planetoider, små, faste himmellegemer som beveger seg i ellipsebaner rundt Solen, de fleste mellom Mars og Jupiter. Siden den første, Ceres ble oppdaget av den italienske astronom Giuseppe Piazzi 1. jan. 1801, er det nå (2009) observert og beregnet baner for mer enn 250 000 asteroider hvorav ca. 208 000 har fått nummer og ca. 15 000 har fått navn. (Ceres er senere klassifisert som dvergplanet.)
Bane. Asteroidene går rundt Solen i samme retning som de store planetene. Men mens banene til disse er nesten sirkulære og ligger tilnærmet i ekliptikkens plan, har asteroidene stor spredning både i banenes størrelser, form og helning. Siden 1993 er mange hundre oppdaget i det såkalte kuiperbeltet mellom Neptuns og Plutos baner, og flere enda lengre ute. Disse transneptunske objektene ligner på Pluto, ett (Eris) er større enn Pluto, men de fleste er mye mindre. Ceres, Pluto og de transneptunske objektene Eris, Haumea og Makemake er nå klassifisert som dvergplaneter.
Allerede i 1950 postulerte Gerhard Kuiper at det i dette beltet burde finnes isholdige objekter som en kilde til de kortperiodiske kometene. Noen kan også være gamle, inaktive kometer uten koma og hale. På den annen side kommer noen, f.eks. Apollo, nærmere Solen enn Venus, og Ikaros til og med nærmere enn Merkur.
Asteroider som krysser jordbanen, kalles Apollo-asteroider. Ca. 1500 er kjent til nå. I 2003 passerte en slik asteroide (2003 SQ222) knapt 90 000 km fra Jorden og i 2029 vil 99942 Apophis passere nærmere enn 40 000 km. Det antas å finnes ca. 1200 asteroider med diametre større enn 1 km nær jordbanen. Disse representerer en ikke ubetydelig kollisjonsfare for Jorden (se Tunguska, Chicxulubkrateret). De jordnære asteroidene, særlig Eros, har spilt en stor rolle ved bestemmelsen av solparallaksen, men dette har nå bare historisk interesse.
Jupiter har en sterkt forstyrrende virkning på asteroidenes baner. Det finnes f.eks. ingen asteroide med omløpstider som er ½, 1/3 eller 2/5 av Jupiters. Gravitasjonskraften fra planeten har tvunget dem ut fra disse resonansbanene.
En interessant gruppe asteroider er Trojanerne. De har samme omløpstid som Jupiter og beveger seg slik at de sammen med den og Solen tilnærmet danner hjørnene i en likesidet trekant. Trojanerne er en illustrasjon av den franske matematiker Joseph L. Lagrange stabile løsninger av trelegemeproblemet. Navnet kommer av at alle dens medlemmer er oppkalt etter helter fra trojanerkrigen.
Utseende, størrelse. Selv i store kikkerter viser asteroidene ingen skiveform. De er lyssvake, og bare under spesielle forhold kan noen få av dem sees med det bare øyet. Mange viser sterk variasjon i lysstyrke. Dette kan forklares ved at de er uregelmessige, roterende steinblokker. I 1991 og 1993 passerte romsonden Galileo nær asteroidene Gaspra og Ida og avbildet en rekke kratere på disse avlange steinkolossene med største utstrekning på henholdsvis 16 km og 52 km. Deres sammensetning er trolig lik den for stein- eller stein-jernmeteoritter (se meteoritter) funnet på Jorden. Ved Ida, i en avstand av ca. 100 km, ble det oppdaget en måne, Dactyl, med en diameter på noen få km. Flere andre asteroider har også måner eller er doble. I 1997 tok romsonden NEAR Shoemaker nærbilder av asteroiden Mathilde og myklandet i februar 2001 på Eros etter å ha gått i bane rundt asteroiden og kartlagt dens overflate, som er dekket av små og store steiner og sand foruten kratere. Eros er svært avlang med største lengde 35 km. Ceres og Pallas var inntil nylig de største kjente asteroidene med diametre på 1000 km og 610 km, men i 2002 fant man utenfor Pluto en enda større asteroide, Quaoar, med en diameter på vel 1200 km, halve Plutos størrelse. Bare et 30-talls asteroider har tverrmål på over 200 km, de fleste er meget mindre. Man anslår antallet av asteroider med diametre større enn 1 km til omkring 100 000. Den samlede massen er neppe mer enn en promille av Jordens.
Opprinnelse. Man mente tidligere at asteroidene var rester etter en eksplodert planet. Nå tror man at de ble dannet samtidig med de store planetene som flere små kloder, kanskje av størrelse som Ceres og Pallas. Senere har enkelte kollidert og blitt brutt opp i mindre deler.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.