asteroider

Asteroider er små, faste og irregulært formede himmellegemer av jern og stein som beveger seg i bane rundt Solen. De fleste asteroidene i solsystemet befinner seg i Asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Siden 1993 er mange hundre asteroider blitt oppdaget i Kuiperbeltet utenfor Neptuns bane, og flere enda lenger ut.

Den første asteroiden, Ceres (nå klassifisert som dvergplanet), ble oppdaget av den Giuseppe Piazzi i 1801. Siden den gang er det observert rundt 800 000 asteroider (per 2018), hvorav ca. 520 000 har fått nummer og ca. 30 000 har fått navn.

Flere enn 150 asteroider har en måne rundt seg, og noen har to måner. Det finnes også eksempler på både to og tre asteroider som går i bane rundt hverandre.

30. juni hvert år markeres den internasjonale asteroidedagen for å skape global bevissthet rundt asteroider og trusselen de utgjør, samt å diskutere hvordan vi kan beskytte kloden vår fra fremtidige nedslag. Datoen sammenfaller med det største asteroidenedslaget i nyere historie, som fant sted i Tunguska i Sibir 30. juni 1908.

Asteroider ble sannsynligvis dannet samtidig som planetene i den protoplanetariske skiven som omga Solen for rundt 4,6 milliarder år siden. Asteroidene kan ha blitt dannet som større objekter enn de er i dag – som på størrelse med Ceres – som senere har kollidert og blitt brutt opp i mindre biter.

Det er anslått at det finnes omkring 100 000 asteroider med diameter større enn 1 km. Den samlede massen av alle asteroidene i solsystemet er mindre enn massen til Månen. 

Asteroider er lyssvake, og bare noen få av dem kan sees uten hjelperedskaper under spesielle forhold. Asteroiden Vesta er blant de største på himmelen og kan noen ganger sees.

Mange asteroider viser sterk variasjon i lysstyrke når de observeres. Dette kan forklares ved at de er uregelmessige, roterende steinblokker som reflekterer lyset fra Solen i ulike mengder gjennom sin rotasjon.

Asteroider er hovedsakelig grå i fargen, men noen typer kan ha en rødlig nyanse. De har gjerne store mengder kratre på overflaten.

Asteroidene går i bane rundt Solen i samme retning som planetene. Mens banene til planetene er nesten sirkulære og ligger tilnærmet i ekliptikkens plan, har asteroidene stor spredning i banenes størrelser, form og helning.

Asteroider som krysser jordbanen, kalles Apollo-asteroider. I 2003 passerte en slik asteroide (2003 SQ222) knapt 90 000 km fra Jorden og i 2029 vil 99942 Apophis passere nærmere enn 40 000 km. Det antas at det finnes ca. 1200 asteroider med diameter større enn 1 km nær jordbanen. Disse representerer en ikke ubetydelig kollisjonsfare for Jorden.

De jordnære asteroidene, særlig Eros, har spilt en stor rolle ved bestemmelsen av solparallaksen, men dette har nå bare historisk interesse.

Jupiter har en sterkt forstyrrende virkning på asteroidenes baner. Det finnes for eksempel ingen asteroide med omløpstider som er ½, ¹/₃ eller ²/₅ av Jupiters. Gravitasjonskraften fra planeten har tvunget dem ut fra disse resonansbanene. To grupper asteroider kalt Trojanerne har samme omløpstid som Jupiter, og beveger seg slik at de sammen med den og Solen tilnærmet danner hjørnene i en likesidet trekant. 

I 2017 ble det for første gang observert en asteroide som ikke tilhører solsystemet, en såkalt interstellar asteroide. Den interstellare asteroiden ‘Oumuamua (1I/2017) har en bane som tilsier at den ikke er gravitasjonelt bundet til Solen, og at den farer gjennom universet alene.

I 1991 og 1993 passerte romsonden Galileo nær asteroidene Gaspra og Ida, og avbildet en rekke kratere på disse med største utstrekning på henholdsvis 16 km og 52 km. Deres sammensetning er trolig lik den man finner i meteoritter av stein eller stein og jern på Jorden. Ved asteroiden Ida, i en avstand av ca. 100 km, ble det oppdaget en måne, Dactyl, med en diameter på noen få kilometer. 

I 1997 tok romsonden NEAR Shoemaker nærbilder av asteroiden Mathilde. I februar 2001 myklandet romsonden på asteroiden Eros etter å ha gått i bane rundt asteroiden og kartlagt dens overflate, som er dekket av små og store steiner, sand og kratere. 

I 2005 landet romfartøyet Hayabusa 1 på den jordnære asteroiden Itokawa, hvor den hentet prøver og brakte disse tilbake til Jorden igjen. 

Romfartøyet Rosetta passerte asteroidene Steins i 2008 og Lutetia i 2010 på vei til kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko. Dawn utforsket asteroiden Vesta i over et år i 2012, før den reiste videre til dvergplaneten Ceres.

Hayabusa 2 skal være fremme ved asteroiden Ryugu i juli 2018, og skal i likhet med sin forgjenger bringe prøver tilbake til Jorden. OSIRIS-REx skal være fremme ved asteroiden Bennu i august 2018, og skal også returnere prøver til Jorden.

Satellitten WISE brukes til å kartlegge jordnære og jordfjerne asteroider.

Det er utfordrende å måle størrelsen til asteroider på grunn av deres irregulære form, små størrelser og varierende albedo. Den anslåtte størrelsen til en asteroide vil derfor kunne endre seg med nye og bedre observasjoner.

Asteroider blir gjerne oppkalt etter kjente personer, steder, karakterer fra filmer og TV-serier, og lignende.

• Asteroider – trusselbildet for Jorden
• komet
• meteoritter

• NASA: Solar System Exploration – asteroids
• ESA: Asteroids
• IAU Minor Planet Center: Minor Planet Names
• Asteroid Day