Pluto

Pluto, foto fra romsonden New Horizons

NASA. CC BY 2.0

Pluto og dens måner fotografert av Hubble-romteleskopet.

NASA. Begrenset gjenbruk

Pluto er en dvergplanet, oppdaget av Clyde William Tombaugh ved Lowell-observatoriet i 1930. Pluto ble tidligere regnet som den niende og ytterste av planetene i solsystemet, men har siden 2006 blitt regnet som en dvergplanet. Pluto er også et transneptunsk objekt.

Plutos omløpstid rundt Solen er 248 år, og den gjennomsnittlige avstanden fra Solen er 40 ganger så stor som Jordens. Baneplanet står svært på skrå i forhold til de andre planetbanene. Plutos bane er meget eksentrisk og i tidsrommet 1979–1999 var Pluto nærmere Solen enn Neptun.

Percival Lowell hadde postulert planetens eksistens fordi han trodde den forstyrret Neptuns bane, men det har senere vist seg at Pluto er for liten til å ha målbar innvirkning på Neptun.

Ved hjelp av Hubble-romteleskopet har man funnet at Plutos diameter er ca. 2300 km, vel en sjettedel av Jordens diameter og mindre enn Månen. En mer nøyaktig verdi er 2370 km, utmålt på bilder tatt av romsonden New Horizons som passerte 12 500 km fra planeten i juli 2015. Det betyr at Pluto er litt større enn dvergplaneten Eris og størst av dvergplanetene.

Pluto er meget lyssvak med en tilsynelatende størrelsesklasse på 14,7 i gjennomsnittlig avstand fra Jorden. Overflatetemperaturen er –235 °C.

Planetens overflate er helt eller delvis dekket av is av vann, nitrogen, metan og kullos, ifølge spektroskopiske målinger fra New Horizons.  Overflaten består av opprevne fjell opp til 3500 meters høyde, kratere og sletter. En tynn atmosfære av vesentlig nitrogen har et overflatetrykk på bare ca. 10 mikrobar, men strekker seg likevel minst 1600 km utover.

Pluto og dens måner fotografert av Hubble-romteleskopet 2. mars 2006. S/2005 P1 har fått navnet Hydra, S/2005 P1 Nix. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Pluto med sine måner av NASA/ESA/H. Weaver)/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

Pluto har fem måner, som alle beveger seg i Plutos ekvatorplan. Plutos største måne, Charon, ble oppdaget i 1978. Den har samme rotasjonstid som Pluto, og de to vender derfor alltid samme side mot hverandre. Charon er halvparten av størrelsen til Pluto.

De fire mindre månene ble alle oppdaget med Hubble-romteleskopet: Nix og Hydra (diametre 39 og 55 km) i 2005, og Styx og Kerberos  (diametre 13 og 34 km) i 2011 og 2012.

Plutos månesystem er antatt dannet ved en kollisjon mellom Pluto og et annet legeme på størrelse med en planet, tidlig i solsystemets historie.

Størrelse Verdi
Astronomisk tegn
Minste avstand fra Solen 4443 millioner km
Største avstand fra Solen 7380 millioner km
Banens ekliptikkhelning 17,1°
Radius 1185 km
Masse (Jorden = 1) 0,0022
Gjennomsnittlig tetthet 1,9 g/cm3
Siderisk omløpstid 248,02 år
Rotasjonstid 6,39 dager (retrograd bevegelse)
Aksehelning 120°
Måner 5

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.