Pluto er en dvergplanet, oppdaget av Clyde William Tombaugh ved Lowell-observatoriet i 1930. Pluto ble tidligere regnet som den niende og ytterste av planetene i solsystemet, men har siden 2006 blitt regnet som en dvergplanet. Pluto er også et transneptunsk objekt.
Pluto og månen Charon, tatt av romsonden New Horizons av NASA/JHUAPL/SWRI.
Nærbilde av Plutos overflate som viser fjell og issletter, tatt av New Horizons i 2015 da romsonden var på sitt nærmeste.
Plutos overflate av NASA/JHUAPL/SwRI. Fri bruk
Illustrasjon av Plutos bane rundt Solen sammen med banene til de ytterste planetene i solsystemet. På grunn av banens eksentrisitet vil Pluto i perioder befinne seg innenfor banen til Neptun.
Plutos bane av KF/Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Pluto og dens måner fotografert av Hubble-romteleskopet.
NASA. Begrenset gjenbruk
Bane
Plutos omløpstid rundt Solen er 248 år, og den gjennomsnittlige avstanden fra Solen er 40 ganger så stor som Jordens. Baneplanet står svært på skrå i forhold til de andre planetbanene. Plutos bane er meget eksentrisk og i tidsrommet 1979–1999 var Pluto nærmere Solen enn Neptun.
Percival Lowell hadde postulert planetens eksistens fordi han trodde den forstyrret Neptuns bane, men det har senere vist seg at Pluto er for liten til å ha målbar innvirkning på Neptun.
Karakteristikk
Ved hjelp av Hubble-romteleskopet har man funnet at Plutos diameter er ca. 2300 km, vel en sjettedel av Jordens diameter og mindre enn Månen. En mer nøyaktig verdi er 2370 km, utmålt på bilder tatt av romsonden New Horizons som passerte 12 500 km fra planeten i juli 2015. Det betyr at Pluto er litt større enn dvergplaneten Eris og størst av dvergplanetene.
Pluto er meget lyssvak med en tilsynelatende størrelsesklasse på 14,7 i gjennomsnittlig avstand fra Jorden. Overflatetemperaturen er –235 °C.
Planetens overflate er helt eller delvis dekket av is av vann, nitrogen, metan og kullos, ifølge spektroskopiske målinger fra New Horizons. Overflaten består av opprevne fjell opp til 3500 meters høyde, kratere og sletter. En tynn atmosfære av vesentlig nitrogen har et overflatetrykk på bare ca. 10 mikrobar, men strekker seg likevel minst 1600 km utover.
Måner
Pluto og dens måner fotografert av Hubble-romteleskopet 2. mars 2006. S/2005 P1 har fått navnet Hydra, S/2005 P1 Nix. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Pluto med sine måner av NASA/ESA/H. Weaver)/KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse
Pluto har fem måner, som alle beveger seg i Plutos ekvatorplan. Plutos største måne, Charon, ble oppdaget i 1978. Den har samme rotasjonstid som Pluto, og de to vender derfor alltid samme side mot hverandre. Charon er halvparten av størrelsen til Pluto.
De fire mindre månene ble alle oppdaget med Hubble-romteleskopet: Nix og Hydra (diametre 39 og 55 km) i 2005, og Styx og Kerberos (diametre 13 og 34 km) i 2011 og 2012.
Plutos månesystem er antatt dannet ved en kollisjon mellom Pluto og et annet legeme på størrelse med en planet, tidlig i solsystemets historie.
Fakta om Pluto
| Størrelse | Verdi |
|---|---|
| Astronomisk tegn | ♇ |
| Minste avstand fra Solen | 4443 millioner km |
| Største avstand fra Solen | 7380 millioner km |
| Banens ekliptikkhelning | 17,1° |
| Radius | 1185 km |
| Masse (Jorden = 1) | 0,0022 |
| Gjennomsnittlig tetthet | 1,9 g/cm3 |
| Siderisk omløpstid | 248,02 år |
| Rotasjonstid | 6,39 dager (retrograd bevegelse) |
| Aksehelning | 120° |
| Måner | 5 |
Les mer i Store norske leksikon
Ekstern lenke
Bilde 1.
Bilde av Pluto lansert februar 2010. Det er er laget ved å sette sammen opptak fra Hubble romteleskopet i 2002 og 2003. 20 datamaskiner brukte fire år på å bearbeide dataene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.