Apollo. Månelandingsfartøyet Apollo 11 på Månens overflate. Foran fartøyet sees astronauten Buzz Aldrin i ferd med å pakke ut eksperimentelt utstyr.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Apollo. Apollo 17 etter landingen i Stillehavet. Astronautene heises opp i et helikopter, mens selve kapselen sikres ved flytebøyer.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Apollo. Apollo 11 ved oppskytningen 16. juli 1969.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Apollo. Astronaut Buzz Aldrin på Månen. I visiret ser man speilbildet av Neil Armstrong, som tok bildet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Neil A. Armstrong. Foto fra 1969.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Apollo er en serie amerikansk romfartøy, konstruert for å sende mennesker til Månens overflate og bringe dem tilbake, i regi av NASA.

Fartøyene ble brukt i Apollo-programmet som ble annonsert i 1961 og varte til 1972. Den første månelandingen med Apollo 11 søndag 20. juli 1969 var den første gangen mennesker landet på et annet himmellegeme. Totalt landet tolv amerikanske astronauter på Månen med Apollo, og ingen andre mennesker har landet verken på Månen eller andre himmellegemer siden.

Apollo-programmet

Apollo er det største teknologisk-vitenskapelige prosjektet noen nasjon har gitt seg i kast med. Da utviklings- og produksjonsvirksomheten i 1966 var på sitt høyeste, var i overkant av 350 000 mennesker fra 20 000 industribedrifter og 200 universiteter involvert. Hver av de senere måneferdene kostet rundt 400 millioner dollar, og hele Apollo-programmet er kostnadsberegnet til omkring 25,5 milliarder dollar. At USA valgte å bruke så mye ressurser på Apollo-programmet var i stor grad et resultat av romkappløpet og USAs ønske om å vise teknologisk overtak under den kalde krigen.

Apollo-romfartøyer uten månelandingsfartøy ble benyttet også i Skylab-programmet og under den amerikansk/sovjetiske sammenkoblingsferden ASTP i 1975. Apollo-programmet ble avsluttet både fordi det var kostbart og ikke lenger hadde politisk og folkelig støtte etter at romkappløpet var vunnet, fordi de seks ferdene til Månen hadde gitt mye informasjon og prøver å forske videre på, og fordi USA og NASAs arbeide dreide mot bemannet utforskning i lav jordbane heller enn på Månen, blant annet utviklingen av romfergen, og mot annen romforskning.

Historikk

Forberedende planer for Apollo-programmet ble lansert 25. mai 1961, da president John F. Kennedy foreslo for Kongressen at USAs mål skulle være å landsette et menneske på Månen før tiåret var omme. NASA inngikk i 1961 kontrakt med Space Division, Rockwell International Corp. (den gang North American Aviation Inc.) om bygging av Apollos kommando- og serviceseksjon.

Utviklingen av store bæreraketter i Saturn-programmet var igangsatt sent i 1958, og tidlig i 1962 ble programmet utvidet for å imøtekomme kravene til en månelanding. Samme år offentliggjorde NASA beslutningen om å benytte «møte-i-månebane»-teknikken i Apollo-programmet og avsluttet sin kontrakt med Grumman Aerospace Corporation (den gang Grumman Aircraft Engineering Corporation) om utvikling og bygging av månelandingsfartøyet.

Flere oppskytningsprøver av ubemannede romfartøyer eller modeller fant sted, i to tilfeller – Apollo 4 i 1967 og Apollo 6 i 1968 – med bæreraketter av typen Saturn 5.

Apollo-programmet baserte seg på de tidligere programmene Mercury – som kartla effekten av romferder på mennesker, og Gemini – som utviklet teknologi for bemannede ferder i verdensrommet.

Romfartøyet

Romfartøyet bestod av tre seksjoner: kommandoseksjonen (KS), serviceseksjonen (SS) og månelandingsfartøyet (MF). Romfartøyet ble sendt fra en parkeringsbane rundt Jorden til et kretsløp rundt Månen, der to av de tre astronautene gikk om bord i månelandingsfartøyet. Deretter ble månelandingsfartøyet koblet fra resten av romfartøyet og dirigert ned til landing i et forutbestemt område på Månens forside. Etter avsluttet oppdrag lettet de to i oppstigningsdelen av månelandingsfartøyet, som gjennomførte et møte og sammenkobling med kommandoseksjonen og serviceseksjonen. Etter at astronautene og måneprøver med mer var overført til kommandoseksjonen, ble oppstigningsdelen frakoblet, og kommandoseksjonen og serviceseksjonen satte kurs mot Jorden.

Kommandoseksjonen

Kommandoseksjonen til Apollo 16 med utslåtte fallskjermer før landing.

Kommandoseksjonen var romfartøyets kontrollsenter, og ble brukt som oppholds- og arbeidssted for astronautene under hele ferden unntatt perioden da månelandingsfartøyet opererte på egen hånd. Den var formet som en kjegle med en diameter på 3,9 meter og en høyde på 3,2 meter. Vekten ved oppskytning var cirka 5,5 tonn. Selve kabinen rommet blant annet styreinnretninger og instrumenter, inkludert navigasjonsutstyr og en datamaskin.

Kommandoseksjonen var den eneste delen av romfartøyet som vendte tilbake til Jorden, og hadde derfor utenpå et lag av rustfritt stål kalt «honeycomb» fordi den minner om bikubestruktur, og ytterst et varmeskjold. Når kommandoseksjonen vendte tilbake til Jorden, møtte den atmosfæren med en hastighet av omkring 11 kilometer i sekundet, og skjoldet beskyttet dels ved at smeltet materiale ble fjernet (ablasjon), dels ved en fordampning og dels ved forkulling. I siste fase av landingsoperasjonen ble hastigheten redusert til rundt 35 kilometer i timen av tre fallskjermer med en diameter på 25 meter.

Kommandoseksjonen hadde et stillingskontrollsystem basert på tolv små rakettmotorer. Ved oppskyting var det montert et 10,3 meters redningstårn med en rakett øverst på seksjonen. Tårnets oppgave var å frigjøre seksjonen under oppskytingen hvis det oppstod fare for astronautene. Tårnet ble ellers frigjort få minutter etter starten.

Serviceseksjonen

Serviceseksjonen var ikke bemannet, men rommet en relativ stor rakettmotor, drivstoff til rakettmotoren, kommandoseksjonens primære strømforsyningssystem (tre brenselceller), drivstoff til brenselcellene og mesteparten av oksygenet til kommandoseksjonens kabinatmosfære. Rakettmotoren hadde en skyvekraft på 91,2 kilonewton, og ble brukt til banekorreksjoner mellom Jorden og Månen, til å bremse opp romfartøyet for å komme inn i kretsløp rundt Månen samt til å øke hastigheten i månebanen for å innlede hjemreisen. Serviceseksjonen ble koblet fra kommandoseksjonen like før tilbakevending i jordatmosfæren.

Seksjonen var sylinderformet med en høyde på 7,5 meter, en diameter på 3,9 meter og en oppskytningsvekt på cirka 24 tonn. For stillingskontroll og mindre manøvre var den utstyrt med 16 små rakettmotorer.

Månelandingsfartøyet

Månelandingsfartøyet besto av en landingsdel og en startdel. Landingsdelen omfattet blant annet landingsstellet og landingsmotoren med drivstoff. Det rommet også instrumentlasten og eventuelt månekjøretøyet. Landingsmotoren kunne skyvekraftreguleres i området 4,6–43,8 kilonewton.

I startdelen var en 15,6 kilonewton sterk startmotor med drivstofftanker og mannskapskabinen, som også ble brukt som oppholdskvarter på Månen når astronautene ikke var ute på overflaten. Månelandingsfartøyet hadde en høyde på syv meter, en største bredde på 9,5 meter diagonalt mellom føttene på det utfelte landingsstellet og en startvekt på rundt 14,7 tonn. Hele Apollo-fartøyet hadde, med redningstårnet på toppen, en lengde på 25 meter og en startvekt på cirka 44 tonn.

Romferder

Apollo 10. Landingsmodulen sett fra kommandoseksjonen etter frakobling. Dette var en test før den første landingen ble gjennomført med Apollo 11.
/NASA.

Apollo 1: Første prøve med et bemannet Apollo-romfartøy i jordbane skulle ha funnet sted i februar 1967, men 27. januar inntraff en eksplosjonsaktig brann i kommandoseksjonen mens astronautene Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee forberedte ferden. Astronautene omkom, og det ble nødvendig å foreta endringer på romfartøyet.

Apollo 2 og 3: Etter brannen valgte NASA gjøre om planene for testene, og omdøpte to test-oppskytninger til hhv Apollo 2 og 3

Apollo 4, 5 og 6: Ubemannede testoppskytninger

Apollo 7: Den første bemannede testoppskytningen til jordbane, oktober 1968. Mannskap på den nesten 11 dager lange ferden var Walter Schirra, Donn Eisele og Walter Cunningham.

Apollo 8: Bemannet testoppskytning som i 1968 for første gang bragte mennesker nær Månen. Frank Borman, James Lovell og William Alison Anders kretset rundt Månen ti ganger før de returnerte til Jorden. Dette var også første gang en Saturn V-rakett ble brukt til oppskytning av et bemannet romfartøy.

Apollo 9: Bemannet testoppskytning til bane rundt Jorda. James McDivitt, David Scott og Rusty Schweickart i 1969 prøvde for første gang et komplett Apollo-romfartøy i jordbane. Månelandingsfartøyet hadde tidligere kun vært benyttet til ubemannede prøver.

Apollo 10: Thomas Stafford, John Young og Eugene Cernan med foretok en generalprøve på selve månelandingen. De kom så nære som 15km unna Månens overflate men landet ikke.

Den første månelandingen

Apollo 11: Avtrykk fra støvelen til astronaut Buzz Aldrin.
/NASA.

Den første månelandingen, menneskehetens første landing på et annet himmellegeme, ble foretatt med Apollo 11 søndag 20. juli 1969, kl. 21.17.42 norsk tid. Da landet månelandingsfartøyet Eagle, med Neil Armstrong og Buzz Aldrin om bord i Stillhetens hav. Michael Collins ventet i Columbia i bane rundt Månen. Noen timer senere, den 21. juli kl. 03.56.20 norsk tid, satte Armstrong foten på Månen.

Etterfølgende månelandinger

Apollo 12

I november 1969 gjennomførte Charles Conrad, Alan Bean og Richard Gordon med Apollo 12 en ny månelandingsekspedisjon. Landingen foregikk i Stormenes hav.

Apollo 13

Apollo 13 ble skutt opp i november 1970. Den skulle egentlig ha landet ved krateret Fra Mauro, men en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen 56 timer etter oppskytningen førte til at all oppmerksomhet måtte samles om å bringe astronautene James Lovell, Fred Haise og John Swigert velberget tilbake til Jorden.

Apollo 14

Månelandingsfartøyet fra Apollo 14 landet i 1971 bare 27 meter fra det utpekte punktet nord for Fra Mauro-krateret. Astronautene Alan Shepard og Edgar Mitchell oppholdt seg totalt 33,5 timer på Månen, derav 9 timer og 25 minutter utenfor romfartøyet i to perioder, mens Stuart Roosa kretset rundt i ventebane.

Apollo 15, 16 og 17

Astronaut Eugene Cernan kjører i en Lunar Roving Vehicle under Apollo 17.
/NASA.

Apollo 15, 16 og 17 hadde et noe modifisert månelandingsfartøy, som blant annet tillot lengre oppholdstid på Månen. De hadde også med det elektrisk drevne kjøretøyet Lunar Roving Vehicle. Apollo 15 ble skutt opp i 1971 med David Scott, James Irvin og Alfred Worden om bord. De to førstnevnte landet ved Hadley-Apenninene. De var utenfor månelandingsfartøyet i tre perioder med en samlet varighet på 18 timer og 33 minutter. De tilbakela 27,9 kilometer og samlet 76,6 kilo prøvemateriale.

John Young og Charles Duke fra Apollo 16 (skutt opp i 1972) landet ved Descartes og var ute i totalt 20 timer og 14 minutter. De tilbakela 26,7 kilometer og samlet 95,4 kilo materiale, mens Ken Mattingly kretset rundt Månen i ventebane.

Siste måneferd i Apollo-programmet ble innledet sent i 1972, da Apollo 17 startet med Eugene Cernan, Harrison Schmitt og Ronald Evans om bord. Cernan og Schmitt landet ved Taurus-Littrow. De var i arbeid utenfor månelandingsfartøyet i 22 timer og 5 minutter, tilbakela 35 kilometer og samlet 115 kilo prøver. Ferden, som varte i 301 timer og 52 minutter, var den lengste i månelandingsprogrammet.

Bemannede romferder i Apollo-programmet

Nummer Tidsrom Hendelse
Apollo 7 11.-22.10 1968 Kommando-/serviceseksjon prøves i jordbane
Apollo 8 21.-27.12 1968 Kommando-/serviceseksjon prøves i månebane
Apollo 9 3.-13.3 1969 Komplett Apollo prøves i jordbane
Apollo 10 18.-26.5 1969 «Generalprøve» på månelanding. Landingsfartøy nær overflaten
Apollo 11 16.-24.7 1969 Menneskehetens første landing på et annet himmellegeme (søndag 20.7 1969, kl. 21.17.42 norsk tid)
Apollo 12 14.-24.11 1969 Landing i Stormenes hav
Apollo 13 11.-17.4 1970 Eksplosjon om bord, landing kansellert
Apollo 14 31.1-9.2 1971 Landing ved Fra Mauro
Apollo 15 26.7-7.8 1971 Første bruk av kjøretøyet Lunar Roving Vehicle
Apollo 16 16.-27.4 1972 Landing ved Descartes
Apollo 17 7.-19.12 1972 Landing ved Taurus–Littrow. Den siste og lengste ferden i Apollo-programmet

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg