Historiske omtaler av solflekker er basert på observasjoner med det blotte øye sett gjennom sterk tåke hvor intensiteten var sterkt redusert. Det menneskelige øye hvor pupillens diameter er 2–3 millimeter kan oppløse strukturer med utstrekning omkring ett bueminutt og dermed se de aller største mørke flekkene på solskiven.
Observasjoner fra Kina, Korea og andre land i Østen i år 165 fvt. beskriver forskjellige former av mørke flekker på solskiven, blant annet som svarte kråker. I en tid med mange skogbranner i Russland rundt 1370, kunne Solen ses gjennom tette røkskyer, og skriftlige kilder (Niconovsky) omtaler flekker som svarte negler på solskiven. Det er rimelig å forvente at solflekker også ble registrert fra Europa, men den sterke posisjonen til Aristoteles' bilde av et perfekt univers som inkluderte en ren, skinnende sol, kan ha gjort det mindre attraktivt, til og med svært risikabelt, å fortelle om det til omverden. Den engelske munken og forfatteren John fra Worcester var et unntak, idet han publiserte en tegning av to solflekker observert 8. desember 1128.
I september 1608 konstruerte og lanserte den tysk-nederlandske brillemakeren Hans Lipperhey (1570–1619) det første teleskopet, som umiddelbart ble kopiert og benyttet av en rekke samtidige med interesse for himmelobjekter. Med tilgang til eget teleskop gjorde den engelske astronomen Thomas Harriot (1560–1621) sin første observasjon av Månen i august 1609 og av solflekker så tidlig som 3. desember 1610. Han etterlot seg 199 detaljerte tegninger av solskiven med flekker. Hollenderen Johann Fabricius og hans far David Fabricius publiserte i juni 1611 en meget interessant, liten bok om sine observasjoner av solflekker: «Maculae in Sole observatis».
Observasjonene fra disse tre ble overskygget av den store oppmerksomhet som ble gitt til Galileo Galilei (1564–1642) og den tyske teologen Christoph Scheiner (1573–1650). Til å begynne med var både Scheiner og Galilei usikre på om flekkene virkelig var flekker på selve solskiven eller om de var mørke skyer som kretset omkring Solen i en viss høyde over overflaten. Ved å studere i detalj hvor raskt flekkene flyttet seg fra randen (kanten på solskiven) inn mot sentrum av solskiven, ble det klart at flekkene måtte ligge nede på Solens overflate og de kunne dermed også fastslå at solen roterte.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.