Melkeveien, også kalt melkeveisystemet og Vinterbrauta, er vår lokale galakse. Det er et omfattende system som består av nærmere 300 milliarder stjerner, med Solen som én blant disse, samt store mengder gass og støv. Melkeveisystemet er over 10 milliarder år gammelt, dvs. mer enn det dobbelte av solsystemets alder. Melkeveisystemet danner sammen med de Magellanske skyer et trippelsystem, men hører også, sammen med Andromedagalaksen, til en større enhet, den lokale gruppe, som har over førti kjente medlemmer.

Ved hjelp av stjernetellinger (den første foretatt av William Herschel i 1784) og ut fra fordelingen av spesielle himmelobjekter kan man bestemme systemets form og struktur. De fleste stjernene finnes innenfor et linseformet område; diameteren av dette er ca. 25 000 parsec (80 000 lysår), tykkelsen av det sentrale partiet (som danner en utbuktning) er ca. 5 000 parsec (16 000 lysår). Ut fra kjernen, hvor stjernetettheten er meget stor, snor det seg i systemets hovedplan ut spiralarmer. Melkeveisystemet er en spiralgalakse som roterer med armene slepende etter. Bare sentralområdet roterer som et stivt legeme, lenger ute øker omløpstiden med avstanden fra sentrum.

Solen befinner seg på innsiden av en av spiralarmene. Avstanden til sentrum, som ligger i stjernebildet Skytten, er noe mindre enn 9 000 parsec (30 000 lysår). Solens omløpstid rundt sentrum er 250 millioner år og banehastigheten 250 km/s, dvs 900 000 km/t. Sett fra Jorden sees alle stjernene projisert på himmelkulen; de hopes opp langs symmetriplanets skjæringslinje, og man ser et lysende bånd, Melkeveien.

Melkeveisystemet inneholder mange forskjellige typer objekter som viser ulik fordeling og hastighet. De kuleformede stjernehopene tar ikke del i Melkeveisystemets rotasjon. De danner sammen med meget gamle stjerner et stort sfærisk system, Melkeveisystemets halo. Mørke og lyse tåker (konsentrasjoner av interstellar materie) finnes bare i spiralarmene. Radioastronomiske observasjoner av 21 cm-linjen fra nøytralt hydrogen, viser at denne gassen også er samlet i armene. Ved å studere hydrogenstrålingen har man (fra 1951) kunnet kartlegge spiralstrukturen over store områder. I armene finnes det også lyssterke blå og hvite stjerner. Disse unge stjernene (klassifiseres som ekstrem populasjon I) utgjør bare en ubetydelig del av Melkeveisystemets stjerner. Det store flertallet av stjernene har alder på noen milliarder år, og disse gamle stjernene (skivepopulasjon og populasjon II) er sterkt konsentrert i Melkeveisystemets sentralområde, men de finnes også i den linseformede skiven uten noen opphopning i armene.

Lyset fra fjerne stjerner som er svekket av absorpsjon i den interstellare materien, er polarisert. Dette viser at Melkeveisystemet er gjennomtrengt av et storstilet magnetfelt som går langs spiralarmene og som har en midlere styrke på omkring en hundretusendel av det jordmagnetiske felt.

Ved American Astronomical Societys møte i januar 2009 ble det lagt frem forskningsresultater som kan tyde på at Melkeveisystemet har mer masse, roterer hurtigere og er større enn tidligere antatt. Massen kan se ut til å være ca. 50 % større, noe som setter Melkeveisystemet i klasse med Andromedagalaksen. Utstrekningen later til å være ca. 15 % større. Det nye forskningsarbeidet er utført med National Science Foundations VLBA (Very Long Baseline Array) radioteleskop, som består av 10 antenner fra Hawaii til New England og Karibia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.