Koronaen utgjør det utstrakte, ytterste området i solatmosfæren.

Under totale solformørkelser framstår den som en svakt lysende, blå-grønn strålekrans av lyse buer og trådlignende strukturer som strekker seg nær radielt utover fra solskiven som da er helt dekket av månen. I den ytterste koronaen er de lengste trådene bøyd mot solens ekvatorplan. Buene og trådstrukturene gjenspeiler magnetiske felter som er forankret i soloverflaten. Koronaen endrer form i takt med solaktiviteten.

Solkoronaen har en temperatur fra én til tre millioner grader kelvin. Koronaens høye temperatur er fremdeles et spennende og utfordrende forskningsfelt i solfysikken. Det antas at oppvarmingen er knyttet til bølger og plutselige, lokale omstruktureringer av magnetfeltet som er forankret i den noe urolige soloverflaten (fotosfæren). Det hersker fremdeles usikkerhet om man har den fulle forklaringen til koronaens høye temperatur.

Strålingen fra en gass med temperatur over én million grader er sterk i røntgenområdet og øvrig kortbølge ultrafiolett lys. Slik kortbølgestråling slipper ikke gjennom vår atmosfære, men den ble etter hvert bekreftet gjennom observasjoner fra raketter og satellitter. Denne strålingen viser koronaens struktur over hele solskiven siden strålingen fra den ellers lyssterke fotosfæren med mye lavere temperatur er ubetydelig ved slike korte bølgelengder.

Den tyske fysikeren Walter Grotrian observerte  emisjonslinjer som ikke var kjent fra laboratoriestudier i strålingsspektret fra koronaen. Disse ble dermed antatt å stamme fra et spesielt solart grunnstoff og ble kalt «coronium». Den svenske fysikeren Bengt Edlén viste i 1939 at de ukjente emisjonslinjene fra koronaen stammet fra høyt ioniserte atomer i en tynn gass med temperatur fra én til tre millioner grader kelvin. Den høye temperaturen var en overraskende oppdagelse siden selve soloverflaten bare holder omkring 5800 kelvin.

Astrofysikeren Ludwig Biermann noterte seg i 1951 at halene til kometer alltid pekte vekk fra solen og han antok at det måtte skyldes radielle strømmer av partikler fra solen. Den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland hevdet allerede i 1916 at partikkelstrømmer fra solen var kilden til geomagnetiske stormer og nordlys.

Den amerikanske solfysikeren Eugene Parker viste i 1958 ved gassdynamiske beregninger at en varm korona vil utvide seg med supersoniske hastigheter ut i det interplanetariske rommet. Parkers teori ble først møtt med stor skepsis, men i årene som fulgte kunne romsonder registrere en kraftig solvind ut i det interplanetariske rommet med hastigheter fra 250 til 750 km/s. I områder av solkoronaen hvor magnetfeltet er åpent og uten løkker, såkalte koronahull, er strømmene ekstra kraftige. Når slike strømmer sveiper forbi jorda, oppstår ekstra kraftig nordlys.

Det er også påvist korona rundt andre stjerner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.