stjernetåke

Carinatåken

T. Preibisch/ESO. CC BY 3.0

Lagunetåken er et område i vår galakse, Melkeveien, hvor nye stjerner blir født. Energirikt ultrafiolett lys fra de unge, varme stjernene påvirker gasser i tåken slik de at gløder. De mørke områdene er støv og gass som blokkerer for lyset.

Lagunetåken av ESA. fri

Stjernetåke er en samlebetegnelse for mange ulike tåkefenomener i astronomien. Stjernetåker er lyse eller mørke skyer av interstellart støv og gass. De kan både lyse selv, reflektere lys, eller blokkere lys. Stjernetåker kan ha mange former og fasonger og kan oppstå av ulike grunner, for eksempel som rester av døde stjerner.

Astronomer benytter i dag mer presise betegnelser for de ulike typene av stjernetåker. Tidligere omtalte man galakser som stjernetåker, fordi de så tåkete ut i teleskopene i motsetning til de punktformede stjernene. Et gammelt navn på Andromedagalaksen er derfor Andromedatåken.

Overordnet skiller vi mellom emisjonståker, refleksjonståker og mørke tåker.

Emisjonståker er skyer av gass som lyser når atomene i gassen mottar energi i form av ultrafiolett stråling fra stjerner i nærheten av tåken, det vil si de lyser ved fluorescens. Et eksempel på en emisjonståke er Oriontåken.

Refleksjonståker er kalde skyer som skinner ved at støvet i skyen sprer lyset fra stjerner i nærheten av tåken. Tåken lyser ikke selv, men reflekterer bare lyset fra stjernene. Et eksempel på en refleksjonståke er tåken omkring stjernehopen Pleiadene.

Emisjonståker og refleksjonståker sees ofte sammen, og kalles med en fellesbetegnelse for diffuse tåker.

Mørke tåker, ofte kalt absorpsjonståker, er tåker som skjermer for lyset fra stjernene som befinner seg bak tåken, sett fra Jorden. Mørke tåker ses derfor ofte som mørke flekker på himmelen.

Noen mørke tåker er lett synlige med det blotte øye, for eksempel Kullsekken, og har derfor vært kjent lenge. Tidligere betraktet man mørke tåker som stjernetomme områder, mens den riktige tolkningen av mørke tåker er relativt ny. En serie mørke tåker danner den store riften i Melkeveien, som strekker seg fra Svanen til Kentauren.

Den planetariske tåken NGC 6751 fotografert av Hubble romteleskopet

av NASA, The Hubble Heritage Team (STScI/AURA) . fri

Planetariske tåker er ekspanderende skall av gass rundt røde kjempestjerner, som er et svært sent stadium i en gjennomsnittlig stjernes utvikling. Den røde kjempestjernen blåser seg opp til en mye større radius enn den opprinnelige stjernen hadde, og kaster av seg sine ytre lag av gass. Planetariske tåker lyser fordi restene av stjernen i sentrum sender ut ultrafiolett stråling som gjør at gassen fluorescerer. Planetariske tåker er emisjonståker.

Lysspekter fra planetariske tåker viser karakteristiske lyssterke spektrallinjer. En av de mest kjente planetariske tåkene er Ringtåken.

Planetariske tåker har ingen ting med planeter å gjøre. Navnet skriver seg fra at flere av dem, observert i kikkert, har likhet med planetskiver.

Den tidligste fasen i utviklingen av en planetarisk tåke kalles en protoplanetarisk tåke.

Supernovarester er skall av materiale som dannes når en massiv stjerne eksploderer som en supernova og kaster av seg sine ytterste lag. Supernovarester har derfor ofte en rund form. Supernovarester er sterke kilder til radiobølger og røntgenstråler.

Eksempler på supernovarester er Krabbetåken og restene etter Keplers nova og Tycho Brahes nova.

Molekylskyer, eller molekyltåker, er skyer av interstellart stoff som hovedsakelig består av molekylært hydrogen. Molekylskyer er svært kalde med temperaturer rundt –250 grader.

Gjennom optiske teleskoper fremstår molekylskyer som mørke tåker. De stråler mest i radiobølger. Infrarøde teleskoper kan observere noe varme fra de store molekylskyene.

Det finnes to typer molekylskyer: små molekylskyer og store molekylskyer. Små molekylskyer strekker seg noen få lysår og er svært kalde i fravær av stjerner. Store molekylskyer strekker seg typisk 150–250 lysår og består også av store mengder karbonmonoksid. Store molekylskyer kan være tusen ganger så tette som de små molekylskyene. Store molekylskyer er hovedsete for stjernedannelse og er nesten alltid assosiert med stjernehoper bestående av varme, massive, unge stjerner.

Man anslår at det finnes mellom 4000 og 5000 molekylskyer i Melkeveien, med en total masse omkring 2 milliarder solmasser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.