Merkur

Merkur. Det første bildet av Merkur tatt av romsonden Mariner 10 den 24. mars 1974. Bildet er tatt 5 380 000 kilometer over Merkurs overflate.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Merkur er den innerste planeten i solsystemet. Avstands- og størrelsesforholdene i figuren er ikke korrekte.
Merkurs plassering i solsystemet
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Sammensatt bilde av Merkur som passerer foran solskiven under Merkur-passasjen som fant sted 9. mai 2016.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Detalj av merkuroverflaten fotografert fra romsonden Messenger 29. september 2009. Bildet viser et basseng med diameter 290 kilometer. Man antar at det er dannet forholdsvis nylig sammenlignet med andre bassenger på Merkur.

.
Lisens: fri

Artikkelstart

Merkur er den innerste og minste planeten i solsystemet. Den er bare litt større enn Månen, og er i likhet med Venus, Jorda og Mars en steinplanet.

Faktaboks

Uttale
merkˈur
Etymologi
latin Mercurius

Planeten er gråfarget og tildekket av kratre, og ligner dermed på Månen i utseende. Det er observert tegn til is i kratre i polområdene som aldri blir truffet av sollys.

Siden Merkur er så nærme Sola, kan vi bare se den på himmelen like etter solnedgang eller like før soloppgang.

Merkur har ingen måner.

Bane og rotasjon

Merkurs gjennomsnittlige avstand fra Sola er 57,91 millioner kilometer. Det er 0,39 ganger Jordas avstand. Merkur har den mest avlange banen av planetene med en eksentrisitet på 0,21. Det gjør at planetens avstand fra Sola varierer mellom 47 millioner kilometer og 70 millioner kilometer.

Planeten bruker 87,97 jorddøgn på et omløp rundt Sola (siderisk omløpstid). Merkur roterer svært sakte rundt sin egen akse og et Merkur-døgn varer i 58,65 jorddøgn, nøyaktig to tredjedeler av et Merkur-år.

Merkurs rotasjonsakse har en helning på bare to grader. Dette gjør at planeten i motsetning til Jorda ikke har tydelige årstider.

Merkur-banens perihelbevegelse

Illustrasjon av hvordan Merkurs bane roterer rundt Solen over tid.

Som følge av gravitasjonspåvirkning fra Venus og de andre planetene vil Merkur-banens perihel (punktet i banen som er nærmest Sola) bevege seg østover. Dette kan beregnes fra Newtons gravitasjonslov. Den franske astronomen Urbain Le Verrier påviste i 1845 at den observerte bevegelsen overskrider den beregnede med 40 buesekunder (moderne verdi 43,0 buesekunder) per århundre. Man fant ingen forklaring på dette før i 1915, da Albert Einstein utviklet den generelle relativitetsteorien, som forutsier en perihelbevegelse i overensstemmelse med den observerte bevegelsen.

Overflate

Merkur ligner mye på Månen både når det gjelder størrelse og utseende.

Overflaten er tildekket av små og store nedslagskratere. Det største krateret, Caloris, er 1550 kilometer i diameter. På motstående side av planeten finnes et mønster av ringer som trolig er dannet av sjokkbølger etter nedslaget som dannet Caloris-krateret. Noen kratre har lysestriper som peker utover og som kanskje er dannet ved nedslag av kometkjerner. Det finnes store sletter der kratertettheten er mye mindre og alderen på overflaten derfor lavere, trolig på grunn av senere utstrømming av lava.

På overflaten finnes også vulkaner, men det er ikke observert aktive vulkaner.

På Merkurs overflate finnes spesielle klipper som går på kryss og tvers av planeten. De ble sannsynligvis dannet som følge av at Merkur har trukket seg sammen mens planeten har blitt kjølt ned etter planetens dannelse. Observasjoner tyder på at Merkur fortsatt avkjøles og trekker seg sammen den dag i dag.

Merkurs meget langsomme rotasjon gjør at temperaturen på dagsiden kan nå opp i over 400 grader celsius, mens den synker til nesten –200 grader på nattsiden. Dette er de mest dramatiske temperatursvigningene blant planetene. På grunn av den svært tynne atmosfæren klarer ikke Merkur å holde på og fordele varmen den mottar fra Sola.

Radarbilder tatt av Merkur tyder på at det er is i bunnen av kratre på polene som alltid befinner seg i skyggen. Det er ukjent hvor isen kommer fra. To sannsynlige kilder er vann som ble fanget inne i planeten da Merkur ble dannet, og bidrag fra kometnedslag.

Kraterne på Merkur er oppkalt etter forfattere, kunstnere og komponister. Der finner vi blant andre kratrene Bjørnson, Grieg, Ibsen, Munch og Wergeland.

Atmosfære og magnetfelt

Merkur kan ikke holde på en tykk atmosfære på grunn av den intense solstrålingen og planetens svake gravitasjonskraft. Merkurs atmosfære er derfor ekstremt tynn, bare en billiondel (10–12) av jordatmosfærens tetthet. Atmosfæren består hovedsakelig av helium og tilføres av solvinden som fanges inn av planetens meget svake magnetfelt. Magnetfeltet har en styrke på under én prosent av Jordas magnetfelt, noe som skyldes Merkurs langsomme rotasjon.

Oppbygning

Merkur består som de andre steinplanetene av en kjerne som er omgitt av en mantel av stein og en hard skorpe.

Merkur har en gjennomsnittlig massetetthet på 5,43 gram per kubikkcentimeter. Dette er nesten like høyt som Jordas massetetthet, samtidig som omkretsen til Merkur knapt er en tredjedel av Jordas. Jordas massetetthet skyldes i stor grad kompresjon av materien på grunn av planetens gravitasjonskrefter. Merkur er ikke like massiv som Jorda og har derfor ikke like sterke gravitasjonskrefter. For å ha nesten like høy massetetthet som Jorda må Merkur derfor inneholde betydelig mer av tyngre grunnstoffer.

Merkur har trolig en metallkjerne som fyller halve planetens volum. Resten antas å være silikater. Denne sammensetningen skyldes trolig at Merkur ble dannet meget nær Sola der temperaturen lenge var for høy til at silikater ble kondensert fra den protoplanetariske skiven som solsystemet ble dannet fra.

Merkur er med en omkrets på 15 329 kilometer litt større enn Månen, som har en omkrets på 10 917 kilometer, men mindre enn de største månene i solsystemet, Ganymedes og Titan.

Dannelse

Merkur ble, i likhet med de andre planetene i solsystemet, dannet for rundt 4,5 milliarder år siden, like etter at Sola hadde blitt dannet.

Observasjoner og utforskning

Merkur er vanskelig å observere fordi planeten aldri er mer enn 28 grader fra Sola på himmelen. Planeten kan bare sees i en kort periode før soloppgang eller etter solnedgang. Den kan imidlertid bli meget lyssterk (størrelsesklasse –1,9).

Grove detaljer på Merkur er observert med radar fra Jorda og med Hubble-romteleskopet.

Faser

Fordi Merkur er nærmere Sola enn Jorda, viser den faser akkurat som Månen.

Merkurpassasjer

Merkur vil vanligvis passere under eller over solskiven sett fra Jorda, ettersom Merkurs bane danner en vinkel på sju grader med ekliptikken. Men dersom planeten er nær en av baneknutene, vil den passere foran solskiven, et fenomen kalt en passasje. Merkurpassasjer inntreffer rundt 13 ganger per århundre.

Merkurpassasjer har i nyere tid funnet sted 15. november 1999, 7. mai 2003, 8. november 2006, 9. mai 2016 og siste gang 11. november 2019. Den neste merkurpassasjen vil inntreffe 13. november 2032.

Romsonder til Merkur

Fordi Merkur er vanskelig å observere fra Jorda, må vi sende romfartøy til planeten for å lære mer om den.

Det første romfartøyet som besøkte Merkur var Mariner 10 som ankom planeten i 1974 og fotograferte nesten halvparten av planetens overflate med oppløsning ned til 100 meter.

I 2011 ble Messenger det andre romfartøyet som observerte Merkur på nært hold og ble det første romfartøyet plassert i bane rundt planeten. Den gikk i bane i fire år før den ble krasjlandet inn i Merkurs overflate i 2015 som følge av at drivstoffet om bord gikk mot slutten. Mesteparten av kunnskapen vi har om Merkurs temperatur, overflate, magnetfelt og atmosfære kommer fra Messenger.

BepiColombo ble sendt til Merkur i 2018, med antatt ankomst i slutten av 2025. Den består av to romsonder som vil bli plassert i bane rundt planeten. Den ene skal fra lav bane avbilde planeten i detalj og foreta svært nøyaktige målinger av Merkurs form og gravitasjonsfelt. Den andre sonden skal utføre målinger av magnetfeltet og ionosfæren.

Muligheter for liv på Merkur

Merkur anses for å være ubeboelig for liv slik vi kjenner det. De ekstreme temperaturene og den intense strålingen fra Sola gjør at det er lite sannsynlig at livsformer vil klare seg der.

Navn

Merkur er oppkalt etter den romerske guden Mercurius.

Det astronomiske tegnet for Merkur er ☿.

Fakta om Merkur

Størrelse Verdi
Gjennomsnittlig avstand fra Sola 57,91 millioner kilometer
Banens eksentrisitet 0,206
Banens helning i forhold til ekliptikken 17,15 grader
Radius ved ekvator (Jorda = 1) 0,382
Masse (Jorda = 1) 0,055
Tyngdeakselerasjon på overflaten 3,7 m/s2
Gjennomsnittlig tetthet 5,43 gram per kubikkcentimeter
Gjennomsnittlig overflatetemperatur cirka 167 grader celsius
Siderisk omløpstid 87,97 dager
Rotasjonstid 58,65 dager
Aksehelning 2 grader
Måner Ingen

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg