galakse

En galakse er et system av stjerner, gass, støv og mørk materie som holdes samlet av tyngdekrefter. Galakser varierer i størrelse fra et par tusen til flere hundre tusen lysår i diameter. De kan inneholde fra noen få millioner til flere billioner stjerner. Observasjoner tyder på at det finnes et supermassivt sort hull i sentrum av de fleste, om ikke alle, galakser.

Den galaksen som vårt eget solsystem er en del av, kalles Melkeveien.

Galakser inndeles i forskjellige typer først og fremst basert på hvordan de ser ut.

Elliptiske galakser (E) har en elliptisk form uten tydelig struktur og med lysstyrke som avtar med økende avstand fra sentrum av galaksen. De er delt inn i undergrupper utifra formen på galaksen: E0, E1, …, E7. E0 er sirkulær i formen, mens E7 er svært elliptisk.

Elliptiske galakser inneholder lite støv og gass, som gjør at det finnes lite ressurser å danne nye stjerner fra og nivået av stjernedannelsen er derfor lav. Disse galaksene lyser i en rødlig farge, som er karakteristisk for eldre og metallrike stjerner.

Spiralgalakser består av en kuleformet galaksekjerne som er omgitt av en tynn galakseskive med tydelig spiralstruktur. Antall spiralarmer varierer fra galakse til galakse. Spiralstrukturen kan bestå av store og tydelige spiralarmer eller fragmenterte armer.

Spiralgalakser lyser i en blålig farge sammenlignet med elliptiske galakser, som er karakteristisk for yngre stjerner.

Stjernene i spiralgalakser beveger seg hovedsakelig i sirkelbaner rundt galaksesenteret. Spiralgalaksene roterer med armene slepende etter.

Spiralgalaksene deles inn i to hovedgrupper: normale spiralgalakser (SA) og stavspiralgalakser (SB). I normale spiralgalakser er galaksekjernen tilnærmet rund i formen, mens hos stavpiralgalakser er galaksekjernen langstrakt som en stav. Galakser som faller midt i mellom disse to gruppene, kalles mellomspiralgalakser (SAB).

Videre er spiralgalakser delt inn i tre typer a, b og c basert på hvor tett spiralarmene ligger rundt galaksekjernen. Her betegner a spiralarmer som ligger tett rundt galaksekjernen, og c betegner armer som ligger løst rundt galaksekjernen.

Vår galakse, Melkeveien, har vist seg å være en stavspiralgalakse av typen SBc. Andromedagalaksen er en normal spiralgalakse av typen SAb.

Tully-Fisher-relasjonen kan brukes til å beregne avstanden til spiralgalakser.

Linseformede galakser (S0) har en form som faller imellom spiralgalakser og elliptiske galakser. Linseformede galakser består av en flat skive og en rund galaksekjerne slik som spiralgalaksene. Galakseskiven har ikke spiralstruktur, men er i stedet diffus i likhet med elliptiske galakser. Galaksekjernen kan være sirkulær (S0A) eller noe stavformet (S0B).

Irregulære galakser (Irr) har en irregulær form som gjør at de ikke passer inn i noen av de overnevnte galaksetypene. De har ingen tydelig galaksekjerne eller symmetrisk form.

Irregulære galakser kan tidligere ha sett ut som andre galaksetyper, men mistet sin opprinnelige form gjennom gravitasjonelle interaksjoner med andre galakser.

De Magellanske skyer, som kan observeres på den sørlige halvkule, er eksempler på irregulære galakser.

I tillegg til å klassifisere galakser basert på deres utseende, kan de også inndeles basert på andre egenskaper, som ofte henger sammen med utseendet: lav eller høy luminositet eller høy eller lav overflatelysstyrke utifra hvor mye lys som stråles ut, rød eller blå utifra fargen på lyset galaksen skinner i, gassrik eller gassfattig utifra mengden gass i galaksen, rolig eller aktivt stjernedannende galakse utifra mengden stjernedannelse, og normal eller aktiv galakse utifra om galaksen har en aktiv galaksekjerne eller ikke.

Enkelte galakser stråler kraftigere i radioområdet enn i det optiske og kalles derfor radiogalakser.

Dverggalakser er galakser som er lyssvake, små og lite massive sammenlignet med gjennomsnittlige galakser.

Galakser er observert å ha eksistert allerede innen én milliard år etter big bang. Alle detaljer rundt dannelsen av galakser og deres videre utvikling er foreløpig ikke forstått fullt ut.

Det foreløpige bildet av galaksedannelse sier at galakser har vokst frem i områder hvor mørk materie klumpet seg sammen tidlig i universets historie. Disse områdene kunne tiltrekke seg vanlig materiepartikler gjennom gravitasjonskrefter, som med tiden kunne bli til stjerner som dannet galakser. Små galakser kan videre ha slått seg sammen for å danne større galakser.

I tillegg til å slå seg sammen, kan galakser vekselvirke med hverandre gjennom gravitasjonskrefter og kollisjoner.

Observasjoner viser at galaksene i universet beveger seg vekk fra hverandre, som følge av universets utvidelse. Dette gjelder ikke galakser som er bundet til hverandre, slik som galaksene i den lokale gruppen.

Kunstnerisk fremstilling av hvordan galakser er fordelt i universet. Hver prikk representerer en galakse. I stedet for å være jevnt fordelt utover, er galakser konsentrert i lange trådstrukturer som danner et nettverk.

Kosmisk nettverk av Andrew Pontzen og Fabio Governato. CC BY 3.0

Galakser er ikke jevnt fordelt utover universet. De er gruppert sammen med andre galakser i galaksegrupper eller galaksehoper, hvor galaksene kan være bundet sammen av gjensidige gravitasjonskrefter.

Galaksegrupper og galaksehoper er samlet i større systemer kalt superhoper, som igjen er samlet i større, trådlignende strukturer kalt galaksefilamenter. Galaksefilamentene i universet utgjør det kosmiske nettverket.

Andromedagalaksen – tidligere kalt Andromedatåken – er den største galaksen på himmelen vår og ble oppført i Al-Sufis stjernekatalog allerede på 900-tallet. Galakser ser ut som tåkeaktige objekter gjennom et enkelt teleskop, og ble de derfor lenge referert til som «tåker», i likhet med stjernetåker.

Lenge var oppfatningen at galaksene var en del av Melkeveisystemet. På begynnelsen av 1900-tallet begynte noen å tvile på dette, som førte til debatten kalt The Great Debate («Den store debatten» på norsk) i 1920 mellom astronomene Harlow Shapley og Heber Curtis om hvorvidt den såkalte Andromedatåken og lignende objekter var en del av vår egen galakse eller separate galakser.

Det var ikke før i 1924 at avstanden til Andromedatåken ble beregnet for første gang. Beregningen ble gjort av Edwin Hubble, som fant at Andromedatåken i virkeligheten er en galakse som befinner seg utenfor vår egen Melkevei, som bekreftet Curtis' ståsted.

Observasjoner gjort av Vesto Slipher i 1912 og av Edwin Hubble og Milton Humason i 1929 viste at de fleste galaksene på himmelen beveger seg vekk fra oss, som var det første tegnet på at universet er i ferd med å ekspandere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.