Spiralgalaksen NGC 1097 fotografert i infrarødt fra romteleskopet Spitzer. Galaksen ligger knapt 50 mill. lysår fra Jorden i retning stjernebildet Fornax (Ovnen). Bildet er gjengitt i falske farger, hvor rødt svarer til infrarødt lys fra støv som gløder, blått angir infrarød stråling fra stjerner i galaksen samt forgrunnsstjerner i Melkeveisystemet og andre galakser som ligger bak NGC 1097.

I midten sees lysende område. Man mener at galaksens sentrale deler inneholder et supertungt sort hull, ca. 100 mill. ganger tyngre enn Solen.

NASA/JPL-Caltech. fri

Galakse, stjernesystem av samme natur som Melkeveisystemet, kan inneholde fra noen millioner (dvergelliptiske galakser) til flere billioner stjerner. Galakser har en størrelse fra et par tusen til et par hundre tusen lysår.

Galakser inndeles i tre hovedtyper: Elliptiske galakser har mer eller mindre flattrykning. Spiralgalaksene deles inn i to grupper: normale spiraler hvor to spiralarmer starter fra hver sin side av galaksens kjerne og snor seg mer eller mindre tett rundt denne; stangspiraler hvor armene starter i endepunktene av en «stang» som går gjennom kjernen. Spiralgalaksene roterer med armene slepende etter. En type galakser mellom spiral og elliptisk har fått betegnelsen S0. Vår galakse, Melkeveisystemet, er en normal spiral, og det samme er Andromedagalaksen, som kan sees uten kikkert. De Magellanske skyer, som kan observeres på den sørlige halvkule, er irregulære galakser.

Enkelte galakser stråler kraftigere i radioområdet enn i det optiske og kalles derfor radiogalakser. I tillegg er det en rekke andre typer galakser som er mindre hyppige. Svært interessante er galakser med aktive kjerner, f.eks. Seyfert-galakser og BL-Lacerta-objekter. De mest ekstreme av denne typen er kvasarene.

Spiralgalakser og irregulære galakser inneholder også store mengder støv og gass. Bare innenfor rekkevidden av 5 m-teleskopet på Mount Palomar er det mange milliarder galakser. Spektrene til galakser minner litt om stjernespektre med brede absorpsjonslinjer som oppviser en viktig lovmessighet: Jo fjernere en galakse er, desto mer er linjene forskjøvet mot den røde delen av spekteret. Forskyvningen er proporsjonal med avstanden. Denne oppdagelsen har fått navnet Hubbles lov (se også kosmologi). Hvis rødforskyvningen tolkes som en dopplereffekt, betyr det at galaksene fjerner seg fra hverandre med hastigheter som øker med den innbyrdes avstand (Universets utvidelse). Hubbles lov gjelder imidlertid ikke for galaksene i vår egen galaksehop, Den lokale gruppe.

Den hittil fjerneste galakse i universet ble observert av Hubble-romteleskopet og Keck- teleskopet på Hawaii i 2004. Lyset fra den har vært underveis i 13 milliarder år. Forvrengte bilder av galaksen ble oppdaget på et bilde av galaksehopen Abell 2218, fotografert fra Hubble-romteleskopet.

Galaksen er kun ca. 2000 lysår i diameter. Det skjer en intens dannelse av nye stjerner i galaksen. Se også universet.

Type Avstand (kpc) Diameter (kpc) Masse (solmasser)
Melkeveisystemet Sb/Sc 8,5 30 4·1011
Andromedagalaksen M31 Sb 690 40 3·1011
NGC 598 = M33 Sc 690 18 4·1010
Store magellanske sky Irr I 50 9 6·109
Lille magellanske sky Irr I 60 7 1,5·109
NGC 205 E6p 690 5 ---
NGC 221= M32 E2 690 3 2·109
NGC 6822 Irr I 460 4 1,4·109
NGC 185 dE0 690 3 ---
NGC 147 dE4 690 3 ---
IC 1613 Irr I 740 5 4·108
Fornax dE3 188 6 2·107
Sculptor dE3 84 2 3·106
Leo I dE3 220 1 3·106
Leo II dE0 220 1 106
Ursa Minor dE6 67 1 105
Draco dE3 67 1 105

kpc = kiloparsec = 3260 lysår; solmassen = 1,993·1027 tonn

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.