Mount Wilson-observatoriet

Tidlig bilde av Mount Wilson Observatory. Den horisontale bygningen til Snow-teleskopet og de to tårnteleskopene ses til venstre. Kuppelbygningene til 1.5-m teleskopet og Hooker-teleskopet står på høyre side.
Av .

Mount Wilson-observatoriet er et observatorium som ligger i et fjellområde, 1750 meter over havet, nær Pasadena, California. Det ble grunnlagt i 1904 av George Ellery Hale, oppført og drevet av Carnegie Institution for Science.

Faktaboks

uttale:
maunt wˈilsn-

Observatoriet ble opprinnelig opprettet for utforskning av Solen og het frem til 1919 Mount Wilson Solar Observatory.

Mount Wilson-observatoriet var i en betydelig del av det forrige århundre spesielt ettertraktet og benyttet av de fremste astronomer og fysikere.

Teleskoper og instrumenter

Det 54 meter høye solare tårnteleskopet.
Av .
Hooker-teleskopet.
Av .

Snow Solar Telescope, som opprinnelig var blitt bygget for Yerkes-observatoriet i Wisconsin, ble overført til Mount Wilson og satt i drift i 1905. Sollyset ble her styrt av en coelostat med to planspeil inn mot et 60-cm diameter, fokuserende hovedspeil. I teleskopets fokus var en spektrograf som muliggjorde observasjoner og studier av temperatur, bevegelser og magnetiske felter på soloverflaten.

Observasjoner på dagtid kan lett forstyrres av luftstrømmer like over en soloppvarmet overflate omkring teleskopet og redusere noe av bildeskarpheten i observasjonene. Det problemet ble vesentlig mindre med det neste solteleskopet som ble montert i et 20 meter høyt tårn like ved Snow-teleskopet. Det var på plass allerede i 1908 og bestod av en coelostat, en 30-cm diameter hovedlinse og vertikal strålegang. Med positive erfaringer fra denne første tårnløsningen ble et neste og nær identisk solteleskop montert i et 54 meter høyt tårn. Det ble klart til bruk i 1912.

Gitt de gode observasjonsforholdene og interesse også for observasjoner av nattehimmelen ble det første stjerneteleskopet, med 1,5-m diameter hovedspeil og Newton-Cassegrain optisk konfigurasjon, bygget og bruksklart i 1908. Det ble mange år senere, i 1992, også oppgradert med adaptiv optikk for korreksjon av atmosfæriske forstyrrelser. I 1917 fikk Mount Wilson-observatoriet tilført Hooker-teleskopet. Det har 2,5-m diameter hovedspeil og har bidratt til en rekke viktige oppdagelser. Det var rangert som verdens største astronomiske teleskop frem til Palomars 5,1-m teleskop ble tatt i bruk i 1949.

I 2004 ble Mount Wilson-observatoriet også tilført et optisk/infrarødt interferometer CHARA (Center for High Angular Resolution Astronomy), som består seks identiske teleskoper med 1-m hovedspeil.

Viktige faglige gjennombrudd

Edwin Hubble i arbeid ved Hooker-teleskopet.
Av .

Med Snow-teleskopet kunne Hale i 1908 vise at solflekker representerte sterke magnetiske felter. Det var den første påvisning av magnetiske felter utenfor jordkloden.

Far og sønn, Harold og Horace Babcock, kunne en del år senere, med observatoriets nyutviklete magnetograf, også registrere meget svakere magnetfelter over hele soloverflaten. Denne type observasjoner viste at Solens to poler og tilhørende halvkuler hadde overveiende motsatt magnetisk polaritet (retning) som byttet om til det motsatte fra en solflekkperiode til den neste. Dette gav ny innsikt både om hvor de magnetiske feltene oppstår og hvordan de vekselvirker og beveger seg med store gass-strømmer i den dynamiske Solen.

Fra spektroskopiske målinger med det høye tårnteleskopet påviste fysikeren Robert Leighton i 1960-årene at hele soloverflaten vibrerte i et cellemønster med en dominerende periode på fem minutter. Det ble innledningen til helioseismologien som åpnet for detaljert kartlegging av Solens indre struktur.

Like etter at Hooker-teleskopet var på plass ble den unge astronomen Edwin Hubble ble ansatt ved observatoriet for å studere stjernetåker. I Andromeda-tåken observerte han en Kefeide-variabel stjerne med en periode som tilsvarte en meget høy absolutt størrelsesklasse og som viste at tåken måtte befinne seg langt utenfor Melkeveien. Det betød at Andromeda-tåken var en separat galakse. Det var tidligere antatt at vår galakse, Melkeveien, alene utgjorde universet. En rekke galakser ble deretter påvist.

Edwin Hubble og hans kollega Milton Humason målte hastighetene til en rekke fjerne galakser og de fant at alle beveget seg fra oss. Det var den første observasjon som viste at universet utvider seg. Den sveitsiske fysiker og astronom Fritz Zwicky, som arbeidet ved Caltech, fant fra observerte hastigheter i en gruppe galakser at deres bevegelser i forhold til hverandre også måtte være påvirket av foreløpig ukjente krefter. Han introduserte begrepet mørk materie som ble fullt aksepterte først etter hans død i 1974.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg