Saturns nordlige halvkule av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute. NASA ikke-kommersiell

Saturn

Saturns ringer består primært av partikler av vannis med størrelse fra sandkorn til fjell. Cassini tok bildene til dette mosaikkbildet 25. april 2007.

Av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute.

Saturn er den nest største av planetene i vårt solsystem, med ekvatorradius 60 270 km, nesten ti ganger så stor som Jorden. Saturn er den 6. planeten regnet fra Solen. Saturn er i likhet med Jupiter, Uranus og Neptun en gassplanet, og i likhet med disse tre har den et ringsystem. Middelavstanden fra Solen er 1 427 millioner kilometer, 9,5 ganger Jordens avstand.

Faktaboks

uttale:
satˈurn

Saturn bruker 29,42 jordår rundt Solen. Et Saturn-døgn varer vel 10 timer, og Saturn er den mest flattrykte av alle planetene (¹⁄₁₀). Saturn er også den planeten som har den minste middeldensiteten (0,7 av vannets densitet).

Temperaturen går fra ca. −170 °C på toppen av skylaget til ca. +12 000 °C nær senteret. Saturn har 62 kjente måner og mange ringer.

Sett fra Jorden er Saturn en blass gul, nesten strukturløs klode. Fotografier tatt fra romsonder viser imidlertid en rikdom i skyformasjoner i sjatteringer av gult og oransje. Det mest karakteristiske trekket er skybåndene som løper parallelt med ekvator. Et interessant fenomen i Saturn-atmosfæren er den hvite flekken som kan sees med mange års mellomrom.

Oppbygning

Saturns antatte lagdeling: kjerne av stein og metall (brun), flytende hydrogen (blå), gass av hydrogen og helium (grå).
Saturns antatte lagdeling
Lunar & Planetary Institute, USA.
Lisens: Lunar and Planetary Institute, USA

Saturn har en forholdsvis liten, metallrik steinkjerne der temperaturen er ca. 12 000 °C. Trykk og densitet er ekstremt høye, og materien er sannsynligvis i væskeform. Utenfor kjernen ligger et lag av flytende hydrogen, som har metalliske egenskaper, og utenfor dette igjen en tykk hydrogen-helium-atmosfære, som i stor dybde uten skarp grense går over fra gass til væske. Foruten hydrogen og helium er det i Saturns atmosfære påvist ammoniakk, NH₃, metan, CH₄, og spor av flere organiske stoffer. Det øverste ugjennomsiktige skylaget, som har en tykkelse på 100 km, består av ammoniakk-krystaller med temperatur −170 °C.

Vindsystemer

Denne enorme og svært lyse stormen dukket opp på slutten av året i 2010. Cassini tok dette bildet 24. desember.
Av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute.

Ved å følge forandringene i skymønsteret har man kartlagt hovedvindsystemene. Mellom 35° nordlig og sørlig bredde går én eneste stor jetstrøm mot øst, der hastigheten ved ekvator er oppe i 500 m/s. På høyere og lavere bredder alternerer vindretningen mellom vest og øst på en regelmessig måte, og mønsteret er det samme på den nordlige og sørlige halvkule.

Magnetfelt

Saturn er omgitt av et magnetisk felt som er mye sterkere enn Jordens; det er symmetrisk om den magnetiske aksen, som nesten faller sammen med rotasjonsaksen. Planetens strålingsbelte har en tetthet omtrent som Jordens van Allen-belte, det vil si langt mindre intenst enn Jupiters.

Ringsystem

Romsonden Cassini står i skyggen av Saturn og tar bilde i retning av Solen, som dekkes av planeten. Ringene er dermed opplyst fra motsatt side, og ringene som synes i Saturns skygge er opplyst av refleksjonen fra de andre ringene. Jorden kan sees som en ørliten, lysende prikk innenfor det første svake båndet etter hovedringene på venstre side, litt over den ytterste av hovedringene.

Av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute.

Saturn sees omgitt av et flatt frittsvevende ringsystem, som strekker seg nesten fra planetens overflate og ut til ca. 10 planetradier (600 000 km). I økende avstand fra planeten benevnes ringene D, C, B, A, F, G, E, hvorav tre dominerer: Den ytre A-ringen (bredde 15 000 km), den midtre og sterkt lysende B-ringen (26 000 km) og den indre svake og gjennomsiktige C-ring en eller Flor-ringen (18 000 km). De to ytre ringene er atskilt av en ca. 4000 km bred, mørk åpning: Cassinis deling, etter oppdageren G. D. Cassini. I A- og C-ringene er det tre smale åpninger kalt Encke- , Keeler- og Maxwell-gapene. Disse tre ringenes indre radius er 74 000 km; den ytre 137 000 km. Ringplanet faller sammen med Saturns ekvatorplan, og da dette heller ca. 27° mot baneplanet, ser man – alt etter planetens stilling i banen – skrå ovenfra eller nedenfra mot ringflaten. Når ringplanet går gjennom Jorden, er ringene ikke synlige, som skjer tilnærmet med 15 års mellomrom.

På grunn av ringene varierer Saturns lysstyrke sterkt. Når planeten er i perihel og i opposisjon, er den omtrent dobbelt så klar som Capella hvis ringen er åpen; er den lukket, er lysstyrken omtrent som Altairs.

Romsondene Voyager 1 og 2, som passerte Saturn 1980 og 1981, tok en rekke nærbilder av ringsystemet. A-, B- og C-ringene løste seg opp i enkeltringer, i titusener av ringer med forskjellig bredde og klarhet. Denne oppsplittingen skyldes tiltrekningen fra nære måner. Man fant at gapene mellom de klassiske ringene inneholder materie, og i Encke-gapet var månen Pan. I Cassinis deling finner man hundre diskrete ringer. Romsondene påviste nye lyssvake ringgrupper (D, E, F, G) både innenfor og utenfor de tidligere kjente. Cassini-sonden, som ble skutt opp i 1997 og plassert i bane rundt Saturn i 2004, har gitt en enda bedre oppløsning av ringene og månene.

Ringene består vesentlig av vanlig is og er bygd opp av billioner av smådeler, som i størrelse varierer fra blokker med diametere fra 10 m eller mer, til mikroskopiske partikler. Unntatt for G- og E-ringen, er ringtykkelsene meget beskjedne; for A-ringen maksimalt 300 m.

Måner

Fem av Saturns måner sett venstre til høyre: Janus, Pandora, Enceladus, Mimas, og Rhea (avkuttet av bildets kant).
Av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute.

Den vesle månen Daphnis har en diameter på 8 km, og går i bane i A-ringen. Åpningen i ringen den har skåret ut heter Keeler-gapet. Daphnis' bane er ikke helt sirkulær, og noen ganger drar den med seg partikler fra ringene og skaper bølger. Bølgene ble predikert av forskere før de ble observert av Cassini.

Av /NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute.

Saturn har 62 kjente måner (se planeter). Av disse er 48 navngitt. 27 er oppdaget med bakketeleskoper, de fleste ved Mauna Kea på Hawaii og La Silla i Chile. 8 måner ble oppdaget i 2006, 4 i 2007. Månene er fordelt i to grupper, den ene meget nær og den andre meget fjernt fra Saturn i avstander som varierer fra 133 000 til 30 millioner km; 22 har retrograd (vestlig) bevegelse. Månene er oversådd av kratere.

De sju største månene er kuleformede. Titan står i en særstilling, diameteren er 5150 km og densiteten 1,9 g/cm³; den har en meget tett atmosfære av nitrogen og litt metan. Huygens-kapselen som ble sendt ned fra Cassini i 2005, har avslørt sjøer av metan på Titans overflate. Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea og Iapetus er is-måner med diametre 400–1500 km og densiteter 1,2–1,4 g/cm³. Phoebe er kuleformet med diameter 220 km, de andre har uregelmessig form. Hyperion har dimensjonene 164 · 130 · 107 km. Disse to – og de øvrige, meget lyssvake og irregulære – månene, er delvis innfangede asteroider, delvis istykkerslåtte store måner.

Saturn

Fakta
Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 1427 mill. km
Banens eksentrisitet 0,056
Banens ekliptikkhelning 2,48°
Diameter 120 000 km
Masse (Jorden = 1) 95,1
Midlere densitet (vann = 1) 0,63
Temperatur¹ −183 °C
Siderisk omløpstid 29,42 år
Rotasjonstid (ekvator) 10,233 timer
Aksehelning 26,73°

¹ Toppen av skylaget

Måner: 62 måner, bl.a. Pan, Atlas, Prometheus, Pandora, Epimetheus, Janus, Mimas, Enceladus, Tethys, Telesto, Calypso, Dione, Helene, Rhea, Titan, Hyperion, Iapetus, Phoebe

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

svarte Sverre Olav Lundal

Arealet til Saturn er ca 45 milliardar kvadratkilometer, mellom 88 og 89 gonger større enn araealet av Jorda.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg