Elektromagnetisk stråling, energi som overføres gjennom det tomme rom eller gjennom et materielt medium i form av elektromagnetiske bølger. Elektromagnetisk stråling brukes også delvis for å betegne utsendelse og forplantning av slike bølger.

Både synlig lys, radiobølger og røntgenstråler er eksempler på elektromagnetisk stråling. 

Når en elektrisk ladning akselereres (forandrer sin energitilstand), blir det en forstyrrelse i det elektromagnetiske feltet som omgir den, og det oppstår elektromagnetiske bølger som beveger seg bort fra ladningen. Disse bølgene spenner over et praktisk talt ubegrenset frekvensområde, og strålingen benevnes dels etter frekvens eller bølgelengdeområde, dels etter anvendelse og dels etter opprinnelse. I tabellen er vist de vanlige betegnelser på forskjellige typer elektromagnetisk stråling med tilhørende bølgelengder, frekvenser, fotonenergier og kilder for strålingen. Synlig lys har bølgelengder fra ca. 0,40 til ca. 0,76 μm, og opptrer omtrent midt på skalaen i tabellen.

Kortbølget stråling skyldes vesentlig atomære prosesser: Forandringer av elektronenes bevegelsestilstander i atomene og molekylene eller forandringer i atomkjernenes struktur, mens langbølget stråling sendes ut fra svingekretser eller antenner og skyldes en samlet bevegelse av de elektriske ladningene i kretsen. Strålingen absorberes på tilsvarende måte dels ved ionisasjon eller eksitasjon av de enkelte atomer eller molekyler, dels ved at elektronene i stoffet samlet settes i medsvingninger. I alle tilfeller går den absorberte energi etter hvert over til varme, og man kan bestemme strålingsintensiteten ved å måle den absorberte varmemengde.

Måling av den absorberte varmemengde kan kun benyttes når strålingen er meget intens og nyttes helst for stråler i nærheten av det infrarøde og synlige område av spekteret. For øvrig bruker man for kortbølget stråling helst registreringsutstyr som bygger på strålenes ioniserende virkning, bl.a. geigertellere, ionisasjonskammer, tåkekammer, scintillasjonstellere, fotografiske filmer. I røntgen- og ultrafiolettområdet brukes også fluorescens. Bolometer, termoelementer og andre termiske metoder brukes for synlig lys og infrarød stråling, mens man for mikrobølger og stråling med lengre bølgelengder bruker elektroniske kretser, f.eks. radiomottagere.

Karakteristisk for all elektromagnetisk stråling er at den har både partikkel- og bølgenatur. Mellom forplantningshastigheten c, bølgelengden λ (lambda) og frekvensen ν (ny) gjelder følgende ligning: c = ν · λ. Til hver frekvens ν tilordnes et bestemt energikvant eller foton med energi E = hv, hvor h er Plancks konstant (h = 6,626·10–34 joule/Hz). For stråling med høyere frekvens enn lysets kan man ofte registrere de enkelte fotoner, og det er karakteristisk for stråling fra atomære og kjernefysiske prosesser at man bare får sendt ut fotoner enkeltvis. Ved langbølget stråling blir den energi som er forbundet med et enkelt foton stadig mindre og vanskeligere å registrere. Men slik stråling sendes vesentlig ut fra elektroniske kretser som kontinuerlige bølgetog, og man vil i de fleste tilfeller være mer interessert i hele bølgetoget enn i det enkelte foton. I det hele vil fenomener som er forbundet med lysets partikkelnatur tre klarest frem ved de korteste bølgelengdene, mens bølgenaturen gjør seg mer gjeldende dess mer langbølget strålingen er.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

2. september 2014 skrev Nikolai Frøvik

Tabellen det snakkes om hadde vært nyttig å ha med.

5. september 2014 svarte Erik Dyrhaug

Da har vi klart å grave fram tabellen som omtales. Takk for tips Nikolai og Bjørn! En del slike illustrasjoner gikk tapt når vi droppet støtten for flash. Vi satser på å finne en ihvertfall halvautomatisk måte å få de alle tilbake igjen. (Denne har jeg manuelt sporet opp og konvertert til png.)
Hilsen Erik i redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.