Illustrasjon av objektene i solsystemet. av /International Astronomical Union. Falt i det fri (Public domain)

solsystemet

Plott av asteroidebeltet av . Falt i det fri (Public domain)

Solsystemet oppdelt i to forskjellige målestokker. Mars, som har ytterste bane i øverste figur, har den innerste i figuren under. Innbyrdes forhold for planetbanene er tilnærmet riktig, mens planetenes størrelse er fortegnet. Dvergplaneten Pluto og dens bane (stiplet) er tegnet inn.

Solsystemet av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Solsystemet består av Solen og alle legemer og stoff som holdes fast av Solens gravitasjonskraft. Solsystemet består nærmere bestemt av én stjerne – Solen, de åtte store planetene med måner, de fem dvergplanetene og et stort antall asteroider, kometer og meteoroider og interplanetarisk støv og gass.

Alle planetene beveger seg i nesten samme plan, kalt ekliptikken, og i direkte retning, altså mot urviseren. De fleste månene beveger seg også i direkte retning og i planetenes ekvatorplan. Objektene i solsystemet beveger seg i elliptiske baner med Solen i det ene brennpunktet.

Opprinnelse

Da solsystemet var i ferd med å dannes, var Solen omgitt av en skive av støv kalt en protoplanetarisk skive. Denne skiven klumpet seg med tiden sammen til å danne planetene og de andre småhimmellegemene som utgjør solsystemet i dag.

Ungt solsystem av . Fri bruk

Forklaringer på solsystemets opprinnelse og utvikling er et av de vanskeligste feltene i kosmogonien. Observerte fortetninger i enorme skyer av gass og støv tolkes som stjerner under dannelse. Vår sol har trolig oppstått i sentrum av en slik fortetning. Materiale som ble til overs i en kuleformet sky rund Solen har gjennom interne kollisjoner ført til utflating av skyen til en såkalt protoplanetarisk skive og konsentrasjoner av støv og gass til protoplaneter.

Det faktum at planetene beveger seg i nesten samme plan og i nær sirkulære baner, er en sterk indikasjon på at de har oppstått slik. Denne teorien styrkes ytterligere av at det med moderne teleskoper er observert skiver av støv og gass rundt flere stjerner i Melkeveien. Dette viser at dannelsen av planetsystemer rundt stjerner er en normal utvikling og ikke et sjeldent fenomen, slik mange trodde tidligere. Trolig finnes det flere millioner solsystemer på forskjellige utviklingstrinn bare innenfor Melkeveien.

Oppbygning

Solsystemets planeter av . CC BY SA 3.0
Solsystemets oppbygning og størrelse, samt plasseringen til romsonden Voyager 1, oppgitt i astronomiske enheter.
Solsystemet av /Norsk tilpasning: Maria Hammerstrøm. Fri bruk

Solen utgjør sentrum av solsystemet. Nærmest Solen ligger de fire steinplanetene i rekkefølgen Merkur, Venus, Jorden og Mars. Videre kommer Asteroidebeltet hvor flertallet av solsystemets asteroider befinner seg, samt dvergplaneten Ceres. Utenfor asteroidebeltet ligger gassplanetene i rekkefølgen Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Like utenfor Neptun befinner de fire resterende dvergplanetene seg, samt andre transneptunske objekter. Ytterst i solsystemet finner vi Kuiperbeltet som inneholder objekter av is og støv, slik som kometer.

Hele solsystemet er innehyllet i den uhyre tynne ekspanderende gasskyen kalt heliosfæren.

Man tror at det kan finnes enda flere objekter lenger unna Solen, i et område kalt Oorts sky, men dette er ikke blitt bekreftet gjennom observasjoner.

Størrelse

Solsystemet har ikke en tydelig definert størrelse, men kan defineres på forskjellige måter.

En astronomisk enhet (AU) er lengdeenheten som gjerne brukes når man snakker om ting i størrelsesorden med solsystemet. 1 AU er den gjennomsnittlige avstanden mellom Sola og Jorden, og tilsvarer 149 597 892 km.

  • Dersom man tar utgangspunkt i Solens heliosfære, en boble skapt av solvinden som Solen kaster ut, strekker denne seg til en avstand på 80–100 AU.
  • Dersom man tar utgangspunkt i Solens gravitasjonsfelt, som strekker seg mye lenger ut enn dette, finner man Oorts sky ved grensen av Solens gravitasjonsfelt. Oorts sky befinner seg i en avstand på 30 000–100 000 AU.

De to Voyager-sondene har passert heliosfæren og sies å ha bevegd seg inn i det interstellare rom – rommet mellom stjernene. Det vil ta tusenvis av år før de passerer Oorts sky.

Lokalisering og bevegelse

Kunstnerisk fremstilling av Melkeveien som viser navnene på de forskjellige spiralarmene. Solen (merket Sun i bildet) befinner seg i Orionarmen (merket Orion Spur).
Melkeveien av . CC BY 4.0

Solsystemet ligger nær Melkeveiens plan, plassert cirka 9000 parsec (30 000 lysår) fra galaksens sentrum i Orionarmen. Solsystemet tar del i Melkeveiens rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet på rundt 250 kilometer i sekundet. Solsystemet bruker 250 millioner år på ett baneomløp rundt galaksesenteret, kalt et galaktisk år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Lars Nygaard

Avsnittet om opprinnelse er vel i dag utdatert. Det som blir omtalt som den andre gruppen av teorier, er vel i dag totalt enerådende. Det fremgår kanskje ved nærlesning, men det blir ikke riktig å fremstille det som to likeverdige tilnærminger.

svarte Kaare Aksnes

Din kommentar ser ut til å gjelde en annen artikkel enn solsystemet. Dreier det seg kanskje om Månens opprinnelse?

svarte Lars Nygaard

Nei, ikke egentlig. Under "Opprinnelse" står det "Én gruppe forutsetter at systemet ble formet som et resultat av vekselvirkningen mellom Solen og ett eller flere andre himmellegemer. " Så vidt jeg kan skjønne er det ingen som egentlig har noen tro på denne teorien nå til dags. Men dette er ikke mitt fagfelt, så det er så klart mulig jeg tar feil.

svarte Kaare Aksnes

Jeg overså dessverre kapitlet om solsystemets opprinnelse. Du har rett i at denne beskrivelsen er utdatert. Jeg skal sørge for en oppdatering.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg