Solen og alle legemer og alt stoff knyttet til Solen ved gravitasjonen. Omfatter Solen, de åtte store planetene med måner, de fem dvergplanetene og et stort antall asteroider, kometer og meteoroider (som alle beveger seg i elliptiske baner med Solen i det ene brennpunktet) og interplanetarisk støv og gass, som blant annet er årsak til zodiakallyset. Hovedplanetene beveger seg i nesten samme plan, ekliptikken, og i direkte retning, altså mot urviseren. De fleste månene beveger seg også i direkte retning og i planetenes ekvatorplan.

Siden 1992 er det oppdaget et stort antall asteroider i det såkalte Kuiperbeltet mellom Neptun og Pluto. Pluto, som ble oppdaget i 1930, ble inntil 2006 regnet som en planet. Enda lenger ute er det oppdaget objekter på størrelse med eller større enn Pluto (se transneptunske objekter). Solsystemet beveger seg gjennom rommet mot et punkt på himmelen, solsystemets apeks, i stjernebildet Herkules, om lag 10 grader sørvest for Vega, med en hastighet på om lag 20 kilometer i sekundet. Denne bevegelsen er målt i forhold til stjerner som kan sees med det blotte øye.

Solsystemet befinner seg nær Melkeveisystemets symmetriplan, om lag 9000 parsec (30 000 lysår) fra senteret som ligger i retning av stjernebildet Skytten. Det tar del i Melkeveisystemets rotasjon og beveger seg mot stjernebildet Svanen med en hastighet av om lag 250 kilometer i sekundet.

Forklaringer på solsystemets opprinnelse og utvikling er et av de vanskeligste feltene i kosmogonien. Observerte fortetninger i enorme skyer av gass og støv i Melkeveien tolkes som stjerner under dannelse. Vår Sol har trolig oppstått i sentrum av en slik fortetning. Materiale som ble til overs i en sfærisk sky rund Solen har gjennom interne kollisjoner ført til utflating av skyen og konsentrasjoner i form av protoplaneter. Det faktum at planetene beveger seg i nesten samme plan og i nær sirkulære baner, er en sterk indikasjon på at de har oppstått slik. Denne teorien styrkes ytterligere av at det med moderne teleskoper er observert skiver av støv og gass rundt flere stjerner i Melkeveien. Dette viser at dannelsen av planetsystemer rundt stjerner er en normal utvikling og ikke et sjeldent fenomen, slik mange trodde tidligere. Trolig finnes det flere millioner solsystemer på forskjellige utviklingstrinn bare innenfor Melkeveien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Avsnittet om opprinnelse er vel i dag utdatert. Det som blir omtalt som den andre gruppen av teorier, er vel i dag totalt enerådende. Det fremgår kanskje ved nærlesning, men det blir ikke riktig å fremstille det som to likeverdige tilnærminger.

9. oktober 2015 svarte Kaare Aksnes

Din kommentar ser ut til å gjelde en annen artikkel enn solsystemet. Dreier det seg kanskje om Månens opprinnelse?

12. oktober 2015 svarte Lars Nygaard

Nei, ikke egentlig. Under "Opprinnelse" står det "Én gruppe forutsetter at systemet ble formet som et resultat av vekselvirkningen mellom Solen og ett eller flere andre himmellegemer. "

Så vidt jeg kan skjønne er det ingen som egentlig har noen tro på denne teorien nå til dags. Men dette er ikke mitt fagfelt, så det er så klart mulig jeg tar feil.

12. oktober 2015 svarte Kaare Aksnes

Jeg overså dessverre kapitlet om solsystemets opprinnelse. Du har rett i at denne beskrivelsen er utdatert. Jeg skal sørge for en oppdatering.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.