Giordano Bruno. Kobberstikk fra 1500-tallet.

Anon. begrenset

Giordano Bruno, italiensk filosof, den første som skrev filosofiske verker på italiensk. Bruno trådte 1563 inn i Dominikanerordenen, som han senere måtte forlate på grunn av avvikende synspunkter. 1579 kom han til Genève, men den ytterliggående protestantismen ved Calvins akademi vakte uvilje i ham. Fra Genève drog han til Toulouse og Paris. 1583–85 oppholdt Bruno seg hovedsakelig i Oxford, og skrev der sine mest kjente metafysiske verker, Della causa, principio e uno (Om årsaken, prinsippet og enheten) og Dell'infinito, universo e mondi (Om det uendelige, universet og verdenene). I 1586 var Bruno på ny i Paris og drog så til Tyskland. I Venezia 1591 ble han fengslet av inkvisisjonen og brakt til Roma. 1600 ble han brent på Campo dei Fiori i Roma.

Bruno kritiserte den gamle aristoteliske astronomi og forsvarte det nye kopernikanske system, men ikke ut fra Copernicus' matematiske argumentasjon. Han hyllet en verdensoppfatning med følgende innhold: Rommet er uendelig. Et legemes posisjon i rommet kan bare bestemmes relativt til andre legemer i rommet. En verden som er uendelig, kan derfor ikke ha noe midtpunkt. Følgelig kan heller ikke Jorden være verdens midtpunkt. Gud er ikke en ånd som utenfra setter verden i bevegelse; han er selve verdenssjelen, som forbinder alt i naturen og gjør den til et besjelet hele. Denne konsekvente panteisme hos Bruno er en direkte fortsettelse av lignende tanker hos stoikerne, nyplatonikerne og Nicolaus av Kues.

Bruno søkte selv flere ganger forsoning med den katolske kirke; han mente han kunne tolke dens dogmer i overensstemmelse med sin verdensoppfatning. Han ville derfor ikke erkjenne seg skyldig i kjetteri, men forfattet et forsvarsskrift for sin oppfatning av religionen. Inkvisisjonsanklagen mot Bruno gjaldt ikke hans forsvar for det kopernikanske verdensbilde, men hans teologiske meninger. I 1890 ble det reist et minnesmerke over ham på det sted hvor han ble brent.

Det tidligere bilde av Bruno som martyr for moderne tanker er vel til dels misvisende. Han hadde intet konsekvent filosofisk syn, bidrog ikke til å utvikle nye teorier om universet, og var en erklært motstander av «matematikerne». De fleste av hans tanker har magiske og animistiske røtter; hans åndshistoriske tradisjon er hermetisismen (se hermetisk filosofi) som i stor utstrekning lå til grunn for tidens okkulte vitenskaper. Hans innflytelse har imidlertid vært betydelig; den kan bl.a. merkes hos Spinoza og Goethe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.