presesjon - astronomi

Presesjonen fører til en merkbar forandring i hvilken del av stjernehimmelen som er synlig fra en gitt polhøyde. Stjerner som nå aldri kommer over horisonten, kan bli synlige, mens andre vil flytte seg under horisonten.

Den mest dramatiske konsekvensen av presesjonen er at Polarstjernen, som er nyttig for navigasjon, for lengst vil ha opphørt å være polstjerne om 12 000 år. På dette tidspunktet vil den lyssterke stjernen Vega være nærmest å være en polstjerne da den vil stå rundt 5° fra himmelens nordpol.

På grunn av presesjonen, er det tropiske året rundt 20 minutter kortere enn det sideriske året.

Presesjonen medfører at skjæringspunktene mellom ekliptikken og himmelekvator (vår- og høstjevndøgnspunktene) forskyver seg langsomt mot Solens årlige bevegelse i ekliptikken. Tidspunktet for vårjevndøgnet har siden oldtiden rykket ca. 30° bakover, fra å ligge i stjernebildet Væren til nå å ligger i stjernebildet Fiskene.

Hipparkhos oppdaget i ca. 140 fvt. at presesjonen skyldes påvirkning fra gravitasjonskreftene fra Solen og Månen. Dette kalles lunisolar-presesjonen. Planetene gir også et lite bidrag til presesjonen, kalt planet-presesjonen, men Solens og Månens påvirkning er sterkest.

Jorden har tilnærmet form som en kule, men er tykkere ved ekvator. Gravitasjonskraften fra et himmellegeme som ikke ligger i ekvatorplanet, vil trekke i Jordens ekvator og av den grunn føre til et dreiemoment på jordaksen som forsøker å få ekvatorplanet på linje med ekliptikkplanet. Den roterende jordkloden motsetter seg en variasjon i aksehelningen ved å utføre en presesjonsbevegelse som gjør at jordaksen beskriver en kjegleflate med radius lik Jordens aksehelning på 23,5° omkring ekliptikkens poler som har en periode på 25 800 år.

Samtidig med presesjonen, foregår det også nutasjon.

• astronomisk nutasjon
• astronomiske koordinater
• Jorden
• ekliptikken
• gravitasjon