Langsom endring i jordaksens retning. Jorden kan betraktes som en kule omgitt av et skall som er tykkest ved ekvator og avtar mot polene, hvor det er null. Gravitasjonskraften fra et himmellegeme (som ikke ligger i ekvatorplanet) vil av den grunn føre til et dreiningsmoment på jordaksen, men den roterende Jorden motsetter seg en variasjon i aksehelningen ved å utføre en presesjonsbevegelse. Solens og Månens påvirkning er sterkest, og deres tiltrekning medfører at jordaksen beskriver en kjegleflate, og himmelens poler tegner sirkler med radius 23° 27ʹ omkring ekliptikkens poler med en periode på 25 800 år. Skjæringspunktene mellom ekliptikken og himmelekvator (vår- og høstjevndøgnspunktene) forskyver seg derved langsomt mot Solens årlige bevegelse i ekliptikken.

Den tilbakegående bevegelse som skyldes Solen og Månen, ble oppdaget av Hipparkhos (ca. 140 f.Kr.). Den kalles lunisolar-presesjonen og beløper seg til ca. 50ʹʹ per år; så meget vokser altså stjernenes lengder. Vårjevndøgnspunktet har siden oldtiden rykket ca. 30° bakover, og ligger nå i stjernebildet Fiskene. Pga. presesjonen vil det tropiske år bli vel 20 minutter kortere enn det sideriske.

Presesjonen fører til en merkbar forandring i den del av stjernehimmelen som er synlig for en gitt polhøyde. Stjerner som nå aldri kommer over horisonten, kan bli synlige, mens andre forsvinner. Om 12 000 år vil Polarstjernen for lengst ha opphørt å være polstjerne, og den klare stjernen Vega står da bare ca. 5° fra himmelens nordpol. Planetene gir også et lite bidrag til presesjonen (planet-presesjonen). Jfr. nutasjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.