Variable stjerner er stjerner med variabel lysstyrke. Endringen i lysstyrke kan være periodisk, semiregulær eller irregulær.

Faktaboks

Uttale
variˈable stjerner

Den første variable stjernen som ble oppdaget var Mira i 1596. I 1800 kjente man 11 variable stjerner, i 1896 cirka 400, og per 2017 kjenner man over 50 000 variable stjerner. Med romsonden Gaia regner man med å kunne identifisere mellom 15 og 20 millioner variable stjerner i Melkeveien.

Typer

De variable stjernene kan deles i tre hovedgrupper etter den fysiske årsaken til lysvekslingen. R Coronae-Borealis-stjerner er et eksempel på en gruppe variable stjerner hvor opphavet til variabiliteten er ukjent.

Pulserende stjerner

Gruppen inneholder stjerner som mer eller mindre regelmessig trekker seg sammen og ekspanderer. Dette er den største gruppen variable stjerner.

De viktigste undergruppene er:

  • langperiodiske eller klassiske kefeider;
  • RR Lyra-stjerner (oppkalt etter den lyssterkeste av denne typen) eller hopevariable (fordi mange først ble funnet i kuleformede stjernehoper) eller kortperiodiske kefeider;
  • langperiodiske variable stjerner, hvor Mira er den mest kjente.

For kefeider kan periode-luminositetsrelasjonen benyttes til å bestemme avstanden til stjernen.

Eruptive stjerner

Denne gruppen omfatter stjerner hvor variasjonen i lysstyrke skyldes utbrudd av stråling og materie fra det indre, eller fra større eller mindre områder på overflaten; fra små utbrudd på flarestjernene til enorme eksplosjoner hos supernovaene. Se også nova.

Formørkelsesvariable stjerner

Formørkelsesvariable stjerner eller fotometriske dobbeltstjerner er dobbeltstjerner hvor baneplanet ligger i eller nær synslinjen, slik at komponentene periodisk helt eller delvis formørker hverandre. Et eksempel er stjernen Algol.

De 16 først oppdagede variable stjerner

Stjerne Type Størrelses- klasse Periode (døgn) Oppdager År
Mira (O Ceti) L 1,7–9,6 331,7 David Fabricius 1596
β Persei F 2,1–3,2 2,9 Geminiano Montanari 1669
κ Cygni L 4,0–13,5 406 Gottfried Kirch 1686
R Hydrae L 4,0–9,8 425,2 Giacomo F. Maraldi 1704
R Leonis L 4,6–10,5 312,8 J. A. Koch 1782
η Aquile C 3,7–4,5 7,2 Edward Pigott 1784
β Lyrae F 3,4–4,1 12,9 John Goodricke 1784
δ Cephei C 3,7–4,6 5,4 John Goodricke 1784
α Herculis I 3,1–3,9 Irregulær William Herschel 1795
R Coronae I 5,5–2,5 Irregulær Edward Pigott 1795
R Scuti I 4,8–7,8 Irregulær Edward Pigott 1795
R Virginis L 6,4–12,1 145,5 Karl Ludwig Harding 1809
R Aquarii L 6,2–11,0 387,2 Karl Ludwig Harding 1811
R Serpentis L 5,6–13,0 357,2 Karl Ludwig Harding 1826
S Serpentis L 7,8–14,0 368,5 Karl Ludwig Harding 1828
R Cancri L 6,0–11,3 362 Friedrich M. Schwerd 1829

L = langperiodisk, F = formørkelsesvariabel, C = klassisk kefeide, I = irregulær

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg