solformørkelse

Under en total solformørkelse peker Månens kjegleformede helskygge mot Jorda og danner en skyggeflekk på jordoverflaten. Sett fra skyggeflekken er formørkelsen total, slik at måneskiva dekker solskiva fullstendig. Skyggen beveger seg østover og beskriver en smal stripe på jordoverflaten, som kalles totalitetssonen. Den har en maksimal bredde på 264 kilometer.

Like før en solformørkelse blir total, vil den tynne solsigden deles opp i en serie lysende punkter (Bailys perler – Baily's beads). Dette skjer på grunn av fjellene langs måneranden. De ytterste punktene forsvinner, ett blir igjen (diamantringen), og et kort øyeblikk kan man se kromosfæren som en rød bue av større eller mindre lengde. Under den totale fasen, som følger etterpå, er den svarte måneskiven omgitt av en lysende hvit halo som kalles koronaen. Fra solranden stikker ofte røde protuberanser frem.

En total solformørkelse varer maksimalt i 7 minutter og 34 sekunder.

På sidene av totalitetssonen er det striper hvor formørkelsen er partiell. Det vil si at området ligger innenfor halvskyggen, og man ser måneskiven dekke en del av Sola.

Avstanden mellom Jorda og Sola og mellom Jorda og Månen varierer. Noen ganger vil måneskivas utstrekning på himmelen være mindre enn solskivas utstrekning. Da vil ikke solformørkelsen kunne bli total, men vi kan få en ringformet solformørkelse. Da ses den svarte måneskiven omgitt av en lysende ring.

Sett på en annen måte vil ikke helskyggen fra Månen nå helt inn til jordoverflaten. Er Månen så langt fra en av knutene at helskyggen går forbi Jorda og denne bare treffes av halvskyggen, blir formørkelsen partiell.

En viktig anvendelse av solformørkelser er tidfesting og stedfesting av historiske hendelser i oldtiden der det inngår samtidige beskrivelser av solformørkelser. I dag kan vi med stor nøyaktighet bestemme når og hvor solformørkelsene må ha funnet sted.

Når det blendende lyset fra solskiven er borte under en total solformørkelse, vil Solas atmosfære, kromosfæren og koronaen, bli synlig og dens utstrekning, struktur, dynamikk og sammensetning kan kartlegges. Denne anvendelsen har blitt mindre viktig etter oppfinnelsen av koronagrafen i 1930 som, tilknyttet et teleskop, blender bort solskiven og skaper en kunstig solformørkelse.

Den mest spektakulære anvendelsen av en solformørkelse var den som inntraff i 1919 og bidro til å bekrefte Albert Einsteins generelle relativitetsteori. Ifølge denne teorien skulle lyset fra en stjerne observert nær solranden avbøyes en liten vinkel. Bare under en total solformørkelse er det mulig å observere stjerner nær nok solranden til at denne avbøyningen lar seg påvise. Den målte avbøyningen stemte godt med Einsteins forutsigelse og var det dobbelte av avbøyningen en får om en antar at årsaken er gravitasjonstiltrekning fra Sola etter Newtons lover.

Så lenge man ikke forsto årsaken til solformørkelser og måneformørkelser, førte det til frykt og overtro om guddommelig straffedom. Oldtidens grekere trodde at solformørkelser var et forvarsel fra sinte guder som ville straffe menneskene med ulykker og ødeleggelser på grunn av deres dårlige oppførsel. Tewastammen i New Mexico mente at solguden var sint og trakk seg tilbake fra himmelen til underverdenen under solformørkelser.

I våre dager er solformørkelser begivenheter som imøteses med stor interesse og forventning både av lekfolk, profesjonelle astronomer og amatørastronomer, som stiller opp med stadig mer sofistikerte instrumenter for å observere disse spektakulære fenomenene. I den forbindelse må det på det sterkeste advares mot å se direkte på Sola uten bruk av spesielle, mørke solbriller eller lysreduserende filtre om en observerer fenomenet gjennom et teleskop.