Halleys komet er den første kometen som ble påvist å være periodisk og og den kometen som har den lengste kjente forhistorien.

Halleys komet står i kinesiske opptegnelser allerede fra år 466 fvt.

Kometen er oppkalt etter Edmond Halley som i 1705 viste at kometene som hadde blitt observert i 1531, 1607 og 1682, var den samme. Basert på dette kunne han forutsi kometens retur i 1758.

Halleys komet har en omløpstid på 74–79 år. Den har vært observert 30 ganger. Den kom nærmest Solen (perihelium) i 1910 og var lengst unna Solen (aphelium), som ligger utenfor Neptuns bane, i 1948.

Sist gang Halleys komet passerte Solen var 9. februar 1986, da den hadde en minste avstand på ca. 90 millioner km (0,6 AU). Da den var nærmest, stod den og Jorden nesten på diametralt motsatt side, så kometen druknet i sollyset i noen uker.

Neste gang Halleys komet passerer perihel blir 28. juli 2061. Den vil heller ikke da bli særlig lyssterk. Det blir den derimot ved den følgende passasje som finner sted 27. mars 2134. Da vil den bli klarere enn himmelens lyssterkeste stjerne, Sirius, og halen vil strekke seg over en stor del av himmelen.

Støv fra kometen antas å være opphavet til meteorsvermene Eta Aquarid og Orionidene.

Halleys komet fotografert under passasjen i 1986.

Halleys komet av NASA. CC BY 2.0

Halleys komet var best synlig fra sørlige bredder, i februar–april, f.eks. fra Sør-Afrika og Australia. Fra Norge kunne den så vidt sees med det blotte øye i desember–januar og i slutten av april. Observasjonsmessig var 1986-passasjen den dårligste på 2000 år.

Passasjen var likevel en suksess for forskerne. Kometen ble fotografert, og struktur, aktivitet, lysstyrke og spektra ble registrert. Kometen ble møtt av to sovjetiske romsondene Vega 1 og 2, de to japanske romsondene Suisei og Sakigake, og det europeiske romfartøyet Giotto, som undersøkte kometstøvet og kometgassens kjemiske sammensetning og tetthet, magnetfelt, stråling m.m. Dette var første gang en kometkjerne ble studert.

Giotto passerte kometen i en avstand på 600 km, og fotografier fra Giotto og Vega-sondene viste at kjernen var et peanøttformet legeme, som var 15 km langt og 8 km tykt. To sterke og flere svake lysende jetstrømmer av støv og gass kunne ses å komme fra kjernen under passasjen. 

Den største overraskelsen var kjernens farge. Refleksjonsevnen viste seg å være bare ca. 2 %, mens de fleste astronomer hadde ment at isklumpen som dannet kjernen reflekterte 40–50 %. I stedet for å være glitrende hvit var den svartere enn kull. Den svarte fargen skyldes sannsynligvis en mørk skorpe av organisk materiale som isolerer isen under skorpen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.