Spektralklasser, spektraltyper, grupper for inndeling av stjerner med utgangspunkt i deres spektra.

Etter Harvard-klassifikasjonen betegnes spektralklassene etter fallende temperatur O, B, A, F, G, K og M. I tillegg kommer sideklassene R, N og S. Disse deles igjen i underklasser fra 0 til 9. Spektralklassene defineres ved styrken av visse absorpsjonslinjer. Omtrent 99 % av stjernene kan innordnes i disse klassene.

For de klareste stjernene, hvor mange detaljer kan observeres i spektrene, utvides klassifikasjonen til to dimensjoner, idet intensitetsforholdet mellom spesielle linjer er avhengig av stjernens absolutte lysstyrke. Lysstyrkeklassen angis ved et romertall fra I til VI som føyes til spektralklassen. Tallet I svarer til superkjemper, III betegner kjempestjerner, mens dvergstjernene langs hovedserien i Hertzsprung–Russell-diagrammet har lysstyrkeklasse V. Den fullstendige betegnelsen for Solen blir i dette systemet G2V, for Aldebaran K5III.

Man kjenner spektralklasser for flere hundre tusen stjerner (jfr. Henry Draper).

Farge Sterke spektrallinjer Temperatur (K) Eksempel
O Blå Ionisert helium 35 000 Mintaka (δ Orionis)
B Blåhvit Helium, hydrogen 18 000 Regulus
A Hvit Hydrogen 9000 Sirius
F Gulhvit Hydrogen, ioniserte metaller 7000 Procyon
G Gul Nøytrale metaller 6000 Solen
K Oransje Nøytrale metaller, molekyler 4000 Arcturus
M Rød Molekyler 3000 Betelgeuse

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.