Spektralklasser, spektraltyper, grupper for inndeling av stjerner med utgangspunkt i deres spektra.

Etter Harvard-klassifikasjonen betegnes spektralklassene etter fallende temperatur O, B, A, F, G, K og M. I tillegg kommer sideklassene R, N og S. Disse deles igjen i underklasser fra 0 til 9. Spektralklassene defineres ved styrken av visse absorpsjonslinjer. Omtrent 99 % av stjernene kan innordnes i disse klassene.

For de klareste stjernene, hvor mange detaljer kan observeres i spektrene, utvides klassifikasjonen til to dimensjoner, idet intensitetsforholdet mellom spesielle linjer er avhengig av stjernens absolutte lysstyrke. Lysstyrkeklassen angis ved et romertall fra I til VI som føyes til spektralklassen. Tallet I svarer til superkjemper, III betegner kjempestjerner, mens dvergstjernene langs hovedserien i Hertzsprung–Russell-diagrammet har lysstyrkeklasse V. Den fullstendige betegnelsen for Solen blir i dette systemet G2V, for Aldebaran K5III.

Man kjenner spektralklasser for flere hundre tusen stjerner (jfr. Henry Draper).

Farge Sterke spektrallinjer Temperatur (K) Eksempel
O Blå Ionisert helium 35 000 Mintaka (δ Orionis)
B Blåhvit Helium, hydrogen 18 000 Regulus
A Hvit Hydrogen 9000 Sirius
F Gulhvit Hydrogen, ioniserte metaller 7000 Procyon
G Gul Nøytrale metaller 6000 Solen
K Oransje Nøytrale metaller, molekyler 4000 Arcturus
M Rød Molekyler 3000 Betelgeuse

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.