spektroskopi

Spektroskopi er metoder for å studere molekyler, atomer og atomkjerner ved hjelp av deres spektra. Spektroskopi benyttes innen grunnforskning, men også som analysemetode for å bestemme sammensetning av prøver. I astrofysikk anvendes spektroskopi for analyse av for eksempel stjerners sammensetning.

Begrepet omfattet opprinnelig bare det synlige spekteret, men gjelder nå også undersøkelser av spektra av annen elektromagnetisk stråling (spektroskopi av radiobølger, mikrobølger, infrarød stråling, ultrafiolett stråling, røntgestråling og gammastråling), av partikkelstråling (alfa-, beta-, nøytronspektroskopi) og av akustiske bølger (lydspektroskopi).

Oppdagelse

Robert W. Bunsen og Gustav Kirchhoff oppdaget i 1859 at spektrallinjene i det synlige spektrum kunne brukes for å identifisere grunnstoffer og la dermed grunnlaget for anvendelse av spektroskopi i kjemien (se spektralanalyse).

Nytte i ulike områder av spekteret

Spektroskopi innen det ultrafiolette området og røntgenområdet, har gitt mer utførlige opplysninger om de enkelte atomer og har hatt stor betydning for undersøkelser av krystallstrukturer.

Spektroskopi innen den langbølgede delen av spektret, infrarød og mikrobølgespektroskopi gir opplysninger om molekylstrukturer og molekylbevegelse.

Gammaspektroskopi gir opplysninger om atomkjernenes struktur.

Partikkelspektroskopi omfatter undersøkelser av alfa- og betastråling fra radioaktive desintegrasjoner og av partikler som sendes ut i kjernereaksjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Analytisk kjemi

Einar Skarstad Egeland

førsteamanuensis, Nord universitet