William Herschel

Faktaboks

William Herschel
Sir Friedrich Wilhelm William Herschel
uttale:
hˈə:ʃəl
født:
15. november 1738, Hannover, Tyskland
død:
25. august 1822, Slough, England

William Herschel. Tegning av Fr. Rehberg, 1814.

Av /NTB Scanpix ※.

William Herschel Etter datidens målestokk var William Herschels speilteleskop i Slough et kjempeteleskop. Det hadde en åpning på 48 tommer (1,2 meter) og en brennvidde på 40 fot (12 meter).

Av /NTB Scanpix ※.

William Herschel var en tysk-britisk astronom. Han bygget datidens største og beste teleskoper og gjorde en rekke viktige astronomiske oppdagelser. Blant annet oppdaget han planeten Uranus, flere måner i solsystemet, og han oppdaget og studerte dobbeltstjerner. Mye av dette arbeidet utførte han i samarbeid med søsteren Caroline Herschel.

Bakgrunn

Herschel ble født i Hannover i Tyskland, men emigrerte 19 år gammel til Storbritannia. Her arbeidet han som musiker og ble en kjent komponist. Han var musikklærer i Leeds (1758–1765), organist i Halifax (1765–1766) og musikkdirektør i Bath (1766–1781). Sine fristunder benyttet han til studium av matematikk og astronomi.

Vitenskapelig virke

Oppdagelsen av Uranus

I 1776 konstruerte han et speilteleskop og startet med dette sin første systematiske undersøkelse av himmelen. I 1781 oppdaget han Uranus. Takket være denne oppdagelse, som gjorde hans navn berømt over hele Europa, utnevnte kong Georg 3 ham til sin privatastronom og ga ham en årlig pensjon, som satte ham i stand til å bruke all sin tid på astronomi og konstruksjon av store teleskoper.

Oppdagelser av måner i solsystemet

Herschel bygde i 1789 en reflektor (åpning 1,2 meter, brennvidde 12 meter), som i et halvt århundre var verdens største. Han observerte Sola, Månen, planetene og kometer, oppdaget to av Saturns måner (Mimas og Enceladus) og to av Uranus' måner (Titania og Oberon).

Solas bevegelse

Det er innenfor stellarastronomien han gjorde sin kanskje viktigste innsats. Hans første fundamentale oppdagelse på dette felt var påvisning av Solens bevegelse. Han undersøkte hvordan sju lyssterke stjerner beveget seg over himmelkulen (egenbevegelse) og klargjorde at disse hadde en forflytning som bare kunne skyldes at Sola beveger seg mot stjernebildet Herkules (se apeks).

Dobbeltstjerner

Den første systematiske letingen etter dobbeltstjerner ble utført av Herschel. I 1782 publiserte han en liste over 260 (227 oppdaget av ham selv) og i 1784 en annen liste over 284 nye par.

Hans interesse for dobbeltstjerner skyldtes at han håpet å kunne bestemme stjerners avstand. Det vanlige synet på den tiden var at dobbeltstjerner var to stjerner i helt forskjellig avstand som tilfeldigvis lå i samme retning på himmelen. Ved å anta at den fjerneste var så langt borte at den kunne brukes som et fast referansepunkt forsøkte Herschel å bestemme den andre stjernens parallaktiske bevegelse (metoden var opprinnelig foreslått av Galilei).

Herschel fant ikke stjerneparallakser, men kunne i 1802 fastslå at de to stjernene i mange dobbeltstjerner var fysisk bundet sammen og at de beveget seg om hverandre i lukkede baner. Oppdagelsen var av grunnleggende betydning også fordi den ga det første beviset for at Isaac Newtons gravitasjonslov var en universell lov som gjaldt overalt i verdensrommet.

Stjernesåker

Helt fra begynnelsen av sin astronomiske karriere brukte Herschel mye tid på å studere Melkeveisystemets oppbygning (himmelens struktur), og han utførte systematiske stjernetellinger for å fastslå systemets størrelse. Han kartla også om lag 2500 stjernetåker og -hoper. Herschel forsvarte Immanuel Kants hypotese om at svake tåkeflekker er fjerne stjernesystemer (galakser) langt utenfor Melkeveisystemet, noe vi i dag vet er riktig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg