William Herschel, født i Hannover, tysk-britisk astronom. Herschel emigrerte 19 år gammel til Storbritannia, hvor han arbeidet som musiker og ble en kjent komponist. Han var musikklærer i Leeds (1758–65), organist i Halifax (1765–66) og musikkdirektør i Bath (1766–81).

Sine fristunder benyttet han til studium av matematikk og astronomi. I 1776 konstruerte han et speilteleskop og startet med dette sin første systematiske undersøkelse av himmelen. I 1781 oppdaget han Uranus. Takket være denne oppdagelse, som gjorde hans navn berømt over hele Europa, utnevnte kong Georg 3 ham til sin privatastronom og gav ham en årlig pensjon, som satte ham i stand til å bruke all sin tid på astronomi og konstruksjon av store teleskoper.

Herschel bygde i 1789 en reflektor (åpning 48 tommer, brennvidde 40 fot), som i et halv århundre var verdens største. Han observerte Solen, Månen, planetene og kometer, oppdaget to satellitter til Saturn (Mimas, Enceladus) og to til Uranus (Titania, Oberon), men det er innenfor stellarastronomien han har gjort sin største innsats. Hans første fundamentale oppdagelse på dette felt var påvisning av Solens bevegelse. Han undersøkte egenbevegelsen for 7 lyssterke stjerner og klargjorde at disse hadde en forflytning på himmelkulen som bare kunne være en refleks av Solens bevegelse mot stjernebildet Herkules (se apeks).

Den første systematiske søkning etter dobbeltstjerner ble utført av Herschel. I 1782 publiserte han en liste over 260 (227 oppdaget av ham selv) og i 1784 en annen liste over 284 nye par. Hans interesse for dobbeltstjerner var grunnet på håpet om å kunne bestemme stjerners avstand. Den alminnelige antagelse var at dobbeltstjerner var to stjerner i meget forskjellig avstand som man tilfeldig så i samme retning på himmelen. Ved å anta at den fjerneste var så langt borte at den kunne brukes som et fast referansepunkt forsøkte Herschel å bestemme den annens parallaktiske bevegelse (metoden var opprinnelig foreslått av Galilei). Han fant ikke stjerneparallakser, men kunne i 1802 fastslå at komponentene av mange dobbeltstjerner var fysisk bundet sammen og at de beveget seg om hverandre i lukkede baner. Oppdagelsen var av grunnleggende betydning også fordi den gav det første bevis for at Newtons gravitasjonslov var en universell lov som gjaldt overalt i verdensrommet. Helt fra begynnelsen av sin astronomiske karriere ofret Herschel mye tid på studiet av Melkeveisystemets bygning (himmelens struktur), og han utførte systematiske stjernetellinger for å fastslå systemets størrelse. Han kartla også ca. 2500 tåker og stjernehoper. Herschel forsvarte Kants hypotese om at svake tåkeflekker var fjerne stjernesystemer (galakser) langt utenfor Melkeveisystemet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.