Neptun

Neptun ble oppdaget 23. september 1846 av Johann Gottfried Galle etter anvisning av Urbain Le Leverrier, som beregnet dens beliggenhet på grunnlag av uregelmessigheter i Uranus' bevegelse. En uavhengig beregning ble gjort av John Couch Adams.

George Biddell Airy, som da var direktør for Greenwich-observatoriet ble i 1845 anmodet om å lete etter planeten, men gjorde ingen observasjoner.

Neptun bruker 165 år på å fullføre et baneomløp rundt Solen. Neptuns gjennomsnittlige avstand fra Solen er 4,5 milliarder kilometer, som er 30 ganger Jordens avstand.

I årene 1979–1999 befant Neptun seg lenger ut i solsystemet enn dvergplaneten Pluto. Det skyldes at Pluto (som vanligvis er lenger ut) går i en meget langstrakt bane, og denne banen krysser dermed Neptuns bane.

Et Neptun-døgn varer 19,2 timer. Planeten har en ekvatorradius på 24 764 kilometer, som gjør den rundt fire ganger bredere enn Jorden. Neptun har en masse som er 17 ganger Jordens masse.

Vår begrensede kjennskap til Neptuns indre er basert på modellberegninger på grunnlag av målinger av atmosfærens sammensetning og planetens størrelse, form, rotasjon, masse og gravitasjonsfelt. Planeten antas å ha en liten kjerne av silikater omgitt av en blanding av silikater og vannis, og hydrogen og helium lengst ute. Planeten har ingen fast overflate.

Absorpsjonsspekteret til Neptun viser brede linjer fra hydrogen og metan, som er årsaken til planetens karakteristiske, dype blåfarge.

Voyager 2 avbildet en stor, svart flekk, kalt den store mørke flekken, som er en merkelig parallell til Jupiters store røde flekk, både når det gjelder størrelsen i forhold til planeten og lokaliseringen på den sørlige halvkule. Flekken, som var en enorm storm, har forsvunnet siden den ble oppdaget, og nye flekker har dukket opp andre steder på planeten.

Voyager 2 avbildet også flere mindre, lyse flekker som beveget seg med relative hastigheter på opptil 500 meter per sekund, og en båndstruktur som ligner de vi finner på Jupiter og Saturn. Noen av disse atmosfæredetaljene er senere påvist ved hjelp av Hubble-romteleskopet.

Neptun har de kraftigste vindene i solsystemet, som kan bevege seg opp mot 2000 km/t (mot Jordens 400 km/t).

Planetskiven som fremtrer når man ser på Neptun i teleskop, er en avbildning av det øverste atmosfærelaget. Den gjennomsnittlig temperaturen der er cirka –130 °C .

Det er observert et svakt magnetfelt rundt Neptun.

Neptun har 14 kjente måner. Seks av dem ble oppdaget av Voyager 2. Romsondens mest forbløffende avsløring var månen Triton, som fremviste et frosset isøde på den nordlige halvkule og aktive geysirer i sydpolområdet. Av de sist oppdagede månene, som er veldig små, ble fem funnet i 2002 og 2003 ved hjelp av teleskoper i Chile og på Mauna Kea på Hawaii. Nordmannen Tommy Grav var medoppdager av disse månene. Den 14. månen ble oppdaget med Hubble-teleskopet i 2013. For oversikt over Neptuns måner, se måne.

Voyager 2s kameraer avslørte også noen svake ringer rundt Neptun. Den ytterste ringen inneholder tre fortettede ringbuer, som faktisk var påvist av bakketeleskoper ved at ringene okkulterte bakenforliggende stjerner. I dag kjenner vi til fem ringer rundt Neptun, som alle har fått navn etter astronomer som bidro med viktig arbeid om planeten: Galle, Leverrier, Lassell, Arago og Adams. Man tror at ringene er relativt unge og kortlevde.

Våre kunnskaper om Neptun skyldes i stor grad observasjoner gjort av romsonden Voyager 2, som fløy nær opptil planeten i 1989. Per 2018 er Voyager 2 fortsatt det eneste romfartøyet som har besøkt Neptun.

Siden den gang har Neptun vært studert på avstand ved hjelp av Hubble-romteleskopet og ulike bakkebaserte teleskoper.

• planeter
• solsystemet
• Planet X

• NASA Science Solar System Exploration: Neptune